På begynnelsen av forrige århundrede fantes det ingen ortodoks menighet i Norge, om en ser bort fra de ortodokse skoltesamer i Finnmark. Russland er Norges nærmeste ortodokse land, og det var russerne som bragte den ortodokse kirke til oss i dette århundres begynnelse. I Oslo - den gang Kristiania - fantes en russisk legasjon eller konsulat, men den russiske kolonien som var knyttet til det var for liten til å oppebære annen religiøs aktivitet enn å tilkalle den russiske presten i Stockholm for å forrette kirkelige handlinger som dåp, ektevigsel og begravelse en gang i blant. Leder for dette russiske miljø i Kristiania var consul Christofor Kristi.
Forandringen inntrådte først med den russiske revolusjonen og den påfølgende borgerkrigen. Disse hendelser drev millioner av mennesker på flukt ut i Europa. Således også til Norge. Den første offentlige ortodokse gudstjeneste i Kristiania var "sjelemessen" for den myrdede russiske tsarfamilien, forrettet av prosten Rumjantsev i det russiske konsulatet i nærvær av kong Haakon, det diplomatiske korps og den russiske koloni, behørig beskrevet i Tidens Tegn 7.aug. 1918.
Borgerkrigen i Russland gikk mot nederlag for de "hvite" - og nordarmeen, ledet av general Miller, evakuerte. I 1920 gikk ca. tusen mennesker ombord i isbryteren "Kuzma Minin" som la ut fra Arkhangelsk med kurs vestover. Båten som hadde fire ganger fler passasjerer enn den var registrert for, la først til kai i Tromsø, hvor flyktningene ble registrert og gjennomgikk hygienisk kontroll 6.mars. Deretter bar det videre sørover - til Stjørdalen, hvor flykningene ble inkvartert i brakkene i militæleiren på Værnes og Øyangmoen. Med blant flykningene var også presten Nikolai Podosenov. Han organiserte så den første ortodokse påskefeiring på norsk jord - med gudstjeneste i en av brakkene i Værnes leir. Senere forrettet han også to ektevielser. Alt behørig rapportert i Stjørdalens Blad (16.april og 11.mai. 1920) Etter en stund ble flykningene flyttet sørover - en del ble boende i Lillehammer en tid - omtrent halvparten forlot Norge og reiste lenger sydover i Europa - og de resterende trakk stadig nærmere Oslo.
Denne gruppen russiske flykninger ble basis for den menighet som senere ble dannet. Allerede 11.mai 1921 var det møte i konsulatet, hvor prosten Rumjantsev fra Stockholm undersøkte mulighetene for opprettelse av en filial-menighet i Oslo. Et nytt møte 16. mai vedtok å organisere en slik menighet under ledelse av konsul Kristi. Men initiativet ble uten resultat. Årsaken til det må vi nok finne i uenighet mellom den gamle (veletablerte) russerkoloni rundt konsulatet, organisert i "Russisk frendelag", og de nyankomne (ubemidlede) flykningene som organiserte seg i "Russiske Emigranters Forening". Årene mellom 1921 og 1929 så kun sporadisk kirkelig aktivitet - på anmodning fra den ene eller den andre gruppen, med gudstjenestelokale i konsulatet og Vestheim skole.
I 1929 ble det opprettet en initiativgruppe for stiftelse av en russisk ortodoks menighet i Oslo. Den bestod av oberst E.Gorjunov, løytnant P.Rimski-Korsakoff og P.Jankov. Dette initiativet involverte hjelpepresten til Rumjantsev, fader Aleksandr Roubets, som krevde at de to russiske foreningene først måtte enes om å danne menighet. Og det resulterte i "generalforsamlingen" for alle ortodokse som bodde i Oslo 8. april 1931, hvor menigheten ble formelt opprettet med Stockholms-presten Peter Rumjantsev som forstander.
Menighetens viktigste oppgave var å organisere noen få årlige gudstjenester. Fra og med 1931 - altså fra menighetens egentlige grunnleggelse - ble det slutt på dens ambulerende tilværelse, ettersom man da fikk tillatelse til å benytte Capella Johannea ved Prestenes Kirke (Majorstuen Kirke). Det ble forrettet gudstjenester 3-4 ganger i året: til jul, til påske, på sommeren og kanskje en og annen gang i tillegg, foruten kirkelige handlinger som dåp, begravelse og vielse. Blant medlemmene ble det samlet inn ikoner, tekstiler, bøker og andre nødvendige ting til bruk under gudstjenestene og for å utsmykke den "sammenleggbare" kirken. Til gudstjenestene ble det hver gang satt opp alter, ikonostas, store lysestaker osv., og Capella Johannea ble forvandlet til en riktig ortodoks kirke. I 1933 ble menighetens kirkelige utstyr betraktelig utøket og beriket ved en stor donasjon fra den Finske Ortodokse Kirke. En hel ikonostas (7 store ikoner), Epitafion og andre tekstiler fra 17-1800-tallet fra det gamle Valamo-klosteret. Ved særlige anledninger fikk man også benytte selve Prestenes Kirke - som f.eks. da den rumenske prins Sturdza og frk. Kvaal ble viet i 1937, og da man forrettet "sjelemesse" for dronning Maria av Hellas i 1938 i nærvær bl.a. av kong Haakon. - I disse årene ble menigheten støttet økonomisk av den rumenske legasjon i Oslo ved dens leder Jurasco. I hele denne oppbyggingstiden ble menigheten ledet av Georg von Mekk som formann og major Eugenij Gorjunov som kirkeeldste.
I 1935 døde presten Rumjantsev og f.Aleksandr Rubets blir menighetens nye forstander, selv om han fortsetter å bo i Sverige. I 1936 blir menigheten uavhengig i forhold til Stockholm. F.Aleksandr Roubets' fremste anliggende var å skaffe menigheten permanent og eget gudstjenestelokale. Det endte med at menigheten i 1939 fikk overta krypten under Capella Johannea som fast kirkerum. Det ble samlet inn midler blant medlemmene. Arkitekt Kirsten Sand fikk i oppdrag å tegne kirken, mens ing. Ellefsen fikk bygningsarbeidene. Dette pågikk høsten 1939 og 4.januar 1940 ble kirken høytidelig innviet etter det urgamle ritualet i nærvær av fulltallig menighet og mange innbudte representanter fra Den Norske Kirke. Spesielt må nevnes pastor Prytz i Prestenes Kirke som helt fra begynnelsen av var velvillig innstilt og behjelpelig overfor menigheten. Mellom ham og Roubets var det også et godt vennskap.
Under krigen fikk menigheten vanskeligheter. Presten som bodde i Sverige, fikk stadig avslag på sine søknader om innreise-visum og likeså ble valutasøknadene hans til dekning av utgiftene avslått. Dette fikk noen av menighetsmedlemmene til å reise spørsmål om stasjonær prest i Oslo, og en "initiativgruppe" ble organisert. Gjennom P.Rimski-Korsakoff fikk de kontakt med Kirkedepartementet, som bevilget en større sum til det formålet. Men dette ville ikke menighetsrådet akseptere - og "initiativgruppen" tok over for menighetsrådet som trakk seg tilbake. Under krigens siste år var der en viss aktivitet i kirken, ettersom man fikk prest fra det tysk-okkuperte Russland, fader Eugenij Vasiljevitsh. En stor begivenhet var det da general Vlassov kom på besøk til Oslo med sitt følge. Det ble forrettet gudstjeneste med apell for å vinne den lokale kolonis støtte i kampen mot Sovjetstyret.
Etter krigen tok det legale menighetsrådet over igjen, men nå ønsket f.Aleksandr Roubets å bli avløst på grunn av sykdom. Og i 1947 overtok den unge presten Ilija Adamoff, som kom fra Estland via Sverige med kone og to døtre. Etter fem år reiste han til Amerika.
Den russiske koloni i Norge var aldri stor, og med årene skrumpet den betraktelig inn. Riktignok kom det noen nye, små grupper etter krigen, men slett ikke nok til å oppveie frafallet blant de gamle. Dessuten var en del av de nyankomne gamle og utslitte selv, de hadde reist gjennom Sibir, hadde bodd i årevis i Hong Kong, Shanghai eller Istanbul - før de endelig kom til Norge som lavprioriterte flykninger.
Menigheten fikk snart et merkbart innslag av ikke-russiske medlemmer, og det var den prinsippielt åpen for. Det står intet i menighetens statutter om at den er "russisk". Men noen av de russiske medlemmer ble bitre over at dens russiske preg avtok. Og da menigheten i 1952 fikk ny prest som både var konvertitt og ikke-russisk, fader Therapon Hümmerich, var det mange som ble skuffet og gav ham ansvaret for at det russiske preget på menigheten stadig ble svakere.
Det var f.Therapon som fikk Flyktningerådet til å opprette flykningehjemmet "Granlien" på Helgøya i Mjøsa, og i 1956 ble det innredet et riktig russisk-ortodokst kapell der, ettersom det fortrinnsvis bodde russere fra det fjerne Østen der, og pensjonærene var selv aktivt med i dette arbeidet. Dit reiste han flerfoldige ganger hvert eneste år for å forrette gudstjeneste. I 1983 ble Granlien Flyktningehjem nedlagt og kapellet demontert. Minnet om denne tiden har vi i den ortodokse parsellen på Helgøye kirkegård med de mange russiske korsene. Her ble fader Therapon selv gravlagt i 1988, og siden da har menigheten tradisjon med å forrette minnegudstjeneste hver sommer for de som ligger der. Ofte skjer det i samarbeide med den lokale menighet.
På
slutten av 70-tallet så det ut til at menigheten ville dø bort. Fader Therapon
ble syk og kunne ikke lenger forrette gudstjeneste, og ingen ny prest kom. Noen
år stod kirken stengt. Menigheten og dens virksomhet nærmet seg null-punktet,
men med felles anstrengelser har det lykkes å gjenreise den og skape en vital
og fremtidsrettet menighet. Menighetens pan-ortodokse karakter ble stadig tydeligere
på slutten av 50-årene og begynnelsen av 60-årene ved større innslag av ikke-russere.
Etter noen år ble det dog skilt ut en egen rent gresk menighet. Hl.Nikolai menighet
forble uansett en overnasjonal eller nasjonalt nøytral menighet på den russiske
tradisjonens basis.
I 1986 ble hl.Nikolai kirke helt ødelagt av en brann som startet i det elektriske anlegget. Men takket være solidarisk hjelp fra menigheter og enkeltpersoner, samt det offentlige, ble reparasjonarbeidene raskt satt i gang. Mesteparten av det gamle ble ødelagt eller svært skadet. Ny ikonostas og nye ikoner ellers ble laget av menighetens egen ikonmaler Ove Grant Svele, som har sin utdannelse bl.a. fra Paris. Nye liturgiske klær og annet utstyr ble innkjøpt fra Hellas og Polen. Menigheten tar vare på sine tradisjoner og er bevisst sin identitet, men streber etter å bringe dette videre i en form og på et språk som også nye generasjoner forstår og kan betrakte som sitt.
De forgylte ikoner skinner på ikonostasen, som tjener som altertavle. Kristus, Guds moder med Kristusbarnet står på sine faste plasser til høyre og venstre for Kongeporten i midten. Videre møt høyre, erkeengelen Mikael og helgenen Nikolai som kirken er viet til. Mot venstre, erkeengelen Gabriel og helgenen Sava. Kunstverket er 2,6 meter høyt og 5,35 meter bredt.
