Fader Johannes' preken til de ortodokse menigheter i Norge på søndag for Ortodoksiens seier den 25. februar 2007

Kjære brødre og søstre i Kristus:

Atter er vi samlet fra de ortodokse menighetene i Oslo på første søndag i Den store og Hellige Fasten. Vi vil vise oss selv og andre at den ortodokse kirke og ortodokse tro er én og den samme uansett hvor vi kommer fra og hvilket språk vi snakker. Vår tro og vår gudstjeneste og tradisjoner er de samme uansett kulturell innpakning. Og dette er noe som det er like viktig å minne oss selv om, som å vise for andre, og vi må stadig arbeide for å komme hverandre like nær på det menneskelige område, som det vi er på det kirkelige, og det er troens utfordring til oss. Dessuten er det slik at sammen er sterke, mens vi hver for oss er svake.

Denne dagen kallers for Ortodoksiens seier eller triumf. Noen vil kanskje spørre hva det er vi feirer, om det er oss selv som ortodokse kristne eller våre kirkelige institusjoner. Noen vil kanskje undre seg på om det kanskje er en markering av vårt eget hovmod og selvforherligelse. Men nei vi feirer selvfølgelig ikke oss selv, det er ingen triumfalisme på egne vegne, dertil er det tydelig at vi er altfor syndige og svake.

Derimot feirer vi en av kirkens største seire i historien, seieren over en av de verste heresier som kirkens har stått overfor og som truet med å rasere den. I det ytre var det en kamp om de hellige ikonene, om bildekunsten i kirken. Men det dreide seg egentlig om et angrep på selve grunndogmet i den kristne tro: At Gud ble menneske for å frelse oss ved å gi oss del i sitt eget guddommelige liv. De hellige ikonene er således uttrykk for og symboler på kjernen i den kristne tro som Gud selv har åpenbart for verden, og derfor stod egentlig hele frelsen på spill.

I forkant av liturgien forrettet vi den seremonien som de hellige fedrene har forordnet til minne om og stadfestelse av seieren over dette og som en markering av 7. økumeniske kirkemøtes beslutninger om de hellige ikonene fra Nikea i året 787. Og det viser med all tydelighet at det var den overleverte sannhet som var blitt trodd av alle til enhver tid og på alle steder: troen på Kristus som sann Gud og sant menneske slik det uttrykkes i den Nikenske trosbekjennelse, som er det egentlige objekt for feiringen. Og dette er den sannhet kirken bygger på lik en klippe, det som er oss overlevert fra profetene og apostlene og de hellige fedrene. Dette er selve kjernen i den ortodokse tro, og derfor kalles dette ikke for ikonenes seier, men for ortodoksiens triumf, for dette er selve sannhetens seier over løgnen og bedraget.

Og det er sannheten det dreier seg om i dag. Mange av medlemmene i våre menigheter kommer fra steder hvor sannheten har og har hatt dårlige kår, hvor sannheten betyr liv og død. Mange har ofret sitt liv i kjærlighet til sannheten fordi andre har vært villige til å drepe av hat og frykt for sannheten. I vår del av verden med dens makelige og tilsynelatende trygge tilværelse har sannheten blitt redusert til et akademisk tema av abstrakt karakter. Selv overfor de mest innlysende og fast erfarte sannheter hører vi ekkoet av Pilatus der han spør vår Herre og Gud og Frelser Jesus Kristus: Hva er sannhet? Og han ser ikke Ham som selv er Sannheten, enda han står ansikt til ansikt med Ham! Den inkarnerte og personifiserte Sannhet. Det er de samme spørsmål som går igjen og igjen: Guds åpenbaring stilles kritiske spørsmål i stedet for å bli tatt imot. Er da virkelig dette Guds ord og vilje? spør man lik Satans spørsmål til Adam i Paradis. Slik er basis for den moderne bibelkritikken som leder til forkastelse av Bibelen som Den hellige skrift, inspirert av Guds Hellige Ånd. Og overfor kirkens hellige ikontradisjon stilles samme spørsmål: Så da virkelig Jesus slik ut? Og slik starter de liberale teologene sin demontering av kirkens 2000 år gamle billedtradisjon. Og de forkaster også det hellige bildet fordi tvilen blir mer verd enn troen, skepsis mer forlokkende enn tillit for mennesker som ikke fatter at Gud ha noe med selve vårt liv og vår eksistens å gjøre, men reduserer det til en diskusjon om ord og begreper.

Vi lever i et samfunn og kultur hvor alt oppfattes som individuelle og subjektive meninger og holdninger om det ikke kan telles, måles og veies. Det finnes ikke noe gitt og objektivt her - kun abstrakt og relativt. Men sannheten er ikke noen ideologi, ikke heller er den en målbar størrelse som kan bevises eller motbevises, den kan tas imot med tro og tillit, eller forkastes. Og vår Herre og Gud og Frelser Jesus Kristus møtte ikke mennesker med en ideologi eller lære, Han møtte mennesker som den Han er. Vi hørte i evangeliet i dag da de første apostler ble kalt: Kom og se! For Guds Logos fremstod som Guds ikon, Guds Sønn ble menneskesønnen. Han er selv subjekt og ikke noe objekt.

Kirken står mellom tid og evighet. Vi vet at Guds inkarnasjon betyr at Han går inn i vår virkelighet, Han går inn i en historisk epoke, inn i en bestemt sammenheng, blir en den del av de forholdene. Men det betyr ikke at Han selv og Hans ord blir uttrykk for en bestemt tid og bestemte forhold, selv om de er innepakket i datidens uttrykksformer. De uttrykker evig sannhet, ikke tidsbegrensede holdninger. Derfor er ikke heller kirken og dens lære underlagt skiftende meninger og moter og det som er politisk korrekt. Kirken er i verden, men ikke av verden. Kristus kom til vår verden for å lede oss til Gud. Kristus er Herre og Konge, og derfor er ikke heller kirken underlagt demokratiske prosesser, Gud er den som styrer i kirken, den er teokratisk. Gud styrer sin kirke ved sin Hellig Ånd, derfor er kirkens tro og ordninger inspirerte og sanne og trenger ikke reformer. Det er nok at vi tar dem på alvor. Derved viser vi at vi tilber den treenige Gud og Ham alene, og alt annet står i forhold til det, ikke omvent.

Alt dette betyr at vi som er ortodokse kristne tror på sannheten, at sannheten med stor S finnes og MÅ finnes, ellers er alt meningsløst. Vi tror på SANNHETEN og ikke bare på små-sannheter. Vi tror at Gud ved sin Hellige Ånd leder kirken til den fulle og hele Sannhet, gradvis riktignok, men like fullt fremover, bit for bit og at alt som kirken har vedtatt av dogmatiske beslutninger og vesentlige forordninger er gyldige for oss og er underbygning for det som videre kommer til. Ikke noe av det blir opphevet eller umoderne fordi om det er gammelt, tvert imot. Vi holder oss trofast til det som fedrene har mottatt fra profetene og apostlene gjennom tidende, det er forpliktende lære for oss også i dag, for Gud er den samme i går og i dag, ja til evig tid. Men det er ikke rart at mange mener at vi er både gammeldagse og konservative, likevel er ikke kirken noe museum for gamle tanker og meninger og ritualer, det er ikke fordi det er gammelt at det er verdifullt, men fordi det kommer ra Gud. I kirken hører vi Guds ord, ikke bare ord fra en bok med antikvariske skrifter. Vi skuer Guds åsyn, ikke bare bilder fra en viss epoke i kunsthistorien. Sammen viser Den hellige skrift og de hellige ikoner oss hvem Gud er.

Ytre sett er nok dette den største forskjell på den ortodokse kirke og andre kristne trossamfunn at vi forholder oss forpliktende til det kirken har vedtatt og lært opp gjennom tidene, vi tror på det og bevarer det som en verdifull og levendegjørende skatt. Vår oppgave er ikke å reformere dette, ikke å endre det eller å modernisere det, vår oppgave er å bringe dette videre i like god stand som vi selv overtok det, bringe det videre, ikke som skjøre antikviteter, men som en levende og kraftfull og inspirerende gave fra Gud.

Tider skifter, seder skifter, verdier skifter, men Guds sannhet er sann til evig tid, og det er det ankerfeste vi trenger for å orientere oss i en verden som synes å være uten styring. Vi aksepterer ikke at kirken og dens tro og prinsipper skal underordnes folkemeningen. Tvert imot skal vi holde fast på kirkens tro og dogmer også når det er i konflikt med stat og samfunn ellers.

Det er den sannhet vi feirer og som kommer til uttrykk i Trosbekjennelsen fra Nikea og som vi bevarer uten å legge noe til eller trekke noe fra, det gir oss fellesskap med alle Kristi disipler like fra apostlene til våre dager. Det er det vi skal vitne om som ortodokse kristne. Det er vår oppgave i kjærlighet og ydmykhet ikke i selvgodhet og hovmod. Guds sannhet er åpenbar til frelse for alle mennesker, la oss derfor ta oppgaven på alvor, det er den beste feiring av ortodoksiens triumf. Ikke diskutere og prøve å bevise, men løfte opp Hans sanne bilde, Hans hellige ikon, peke på det og si: Kom og se!

 

Ham være ære og tilbedelse til like med Faderen og Helligånden i evighet. Amen.