Åpningsside Dersom du har synspunkter og temaer du vil ta opp til diskusjon eller gi kommentarer til eksisterende innlegg, send det inn til menigheten og vi setter det inn her.
April 2006
Fra Chrysostom Selahvarzi har vi mottatt dette innlegget
Desember 2005
Fra Kristin Holm har vi mottatt dette innlegget.
November 2005
Fra Chrysostom Selahvarzi har vi mottatt dette innlegget.
DET MODERNE MENNESKETS GUD VERSUS KRISTENDOMMENS GUD
Av Chrysostom Selahvarzi
Det moderne menneskets Gud har verken dogmer eller klare moralske normer. Han aksepterer nærmest alt. Han legitimerer og likestiller alle religioner som likeverdige veier til den ene og samme gud. Kristendommens Gud har derimot både klare dogmer, moralske normer og rammer. Det er kun én sann Gud, og Han er både 'Veien, Livet og Sannheten', og 'Ingen kommer til Faderen utenom Han' (Johannes 14:6).
Det moderne menneskets Gud legitimerer og likestiller all atferd og alle levemåter. Så lenge overgrep ikke er inne i bildet, anses alle måter å leve på som like gode og likeverdige. Kristendommens Gud har derimot klare forventinger og høye krav til oss. Det moderne menneskets Gud preker 'den brede veien' (Matteus 7:13). Kristendommens Gud preker 'den trange veien' (ibid). 'For sannelig sier Jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i Loven forgå, før det har skjedd alt sammen. Den som bryter et eneste av disse minste ord, og lærer menneskene dette, han skal bli kalt den minste i himmelens rike. For Jeg sier dere: Hvis ikke deres rettferdighet overgår de Skriftlærdes og Fariseernes, kommer dere aldri inn i Himmelrike!'(Matteus 5:18-20).
Adam syndet. Han adlød ikke Gud og brøt Hans normer og betingelser. Hadde han angret med hjertet og bekjent sin synd, ville Gud tilgitt han. Men Adam, i sin selvmedlidenhet, verken angret eller bekjente sin synd. I stedet rettferdiggjorde han seg selv ved å skyve ansvaret over på Eva og Gud 'som hadde gitt ham den kvinnen'. Derfor ble han straffet. (Første Mosebok kap. 3).
David syndet også, og han syndet grovt. Han sendte en uskyldig mann i døden for å få hans kone. Når profeten Natan konfronterte han med hans synd, viste David ingen medlidenhet med seg selv. Han angret fra hjertet og bekjente sin synd i all oppriktighet: 'Jeg har syndet mot Gud!' Og Gud tilgav han umiddelbart! (Andre Samuelsbok 12).
Jeg er dessverre ingen from mann. Jeg har vokst opp i ekstreme omstendigheter. Mine synder er sannsynligvis både større og flere enn de fleste nordmenns synder. Men jeg har alltid prøvd å ikke rettferdiggjøre mine synder. Når jeg har syndet på grunn av min menneskelige svakhet, har jeg skammet meg i dypet av mitt hjerte for mine synder og for min skrøpelighet. Jeg velger å følge Davids strategi fremfor Adams, og det er denne strategien jeg også inviterer mine brødre og søstre i Kristus til å velge. Jeg preker verken syndernes fortapelse eller syndenes tillatelse, men syndenes tilgivelse i Kristus gjennom anger og omvendelse. Hvis Gud skal vaske oss fra våre synder og tilgi oss, må vi først vise anger. Tilgivelse fra Gud trenger anger fra syndige menneskets side. Tilgivelse er ikke en ensidig handling av Gud, men skjer i en gjensidighet der også menneskets vilje for å bli renset og tilgitt er involvert. Gud tvinger ikke Hans tilgivelse på oss. Han har reell respekt for vår frie vilje som Han har skapt i Sitt bilde. Den 'fortapte sønn' måtte først komme til sin far for å kunne bli tilgitt og omfanget av sin kjærlige far. (Jfr. Lukas 15). Faren ble ikke med han på hans reise og tok ikke del i hans ugjerninger. Han var ikke sentimental. Han skilte lag fra sønnen sin, og ventet på han i bønn og håp om at han skulle vende tilbake.
I Bibelen står det: 'Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte Han det, til mann og kvinne skapte Ham dem. Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare, og bli mange! (Første Mosebok 1:27-28)'. Dette definerer Kirken som Mysteriet (Sakramentet) Ekteskap - mann, kone og deres etterkommere - en pakt som er hellig i sin natur og evig i perspektiv, i den Treenige Guds bilde, når den er basert i kjærlighet og deltakelse i Nattverd.
Kirken har som oppgave å sette grenser og definere moralske normer og verdier. Dette for å veilede menneskene til frelse. Normer og verdier er mål og idealer man bør strebe etter. Sann Kristendom dreier seg om en uavlatelig streben etter fullkommenhet. Det er i denne ånden som jeg understreker viktigheten av lojalitet i forhold til Kristne normer og idealer. Det er ikke min hensikt å dømme enkeltmennesker som krysser Kirkens normative grenser og bryter Dens moralske påbud.
Det å være Kristen betyr å følge Kristus og Hans normer, selv om dette skulle begrense vår individualistiske utfoldelse og selvrealisering. Det koster å være Kristen, det har alltid gjort og det vil alltid gjøre. Og det gjelder alle som vil være Kristen, uansett hudfarge, nasjonalitet eller legning. Det moderne mennesket liker ikke begrepet "synd", og vil slette det fra sitt vokabular, men i dag som i alle tider finnes det ingen annen vei til frelse enn omvendelse og en inderlig og oppriktig erkjennelse av våre synder.
Gjennom Mysteriet dåp vasket Gud meg fra alle synder jeg hadde begått, store og små. Dåpens budskap var: 'Gå nå i Min fred og kjærlighet, og SYND IKKE MER!' Han budskap var ikke, 'Gå og synd i vei, eller gjør hva du vil, og vær den du er, for jeg er glad i deg uansett!', men 'SYND IKKE MER!' I Sin visdom viste han at det skrøpelige jeg ville synde igjen. Derfor i Sin ufattelige kjærlighet for menneskene åpnet Han Mysteriet Omvendelse, Anger og Skriftemål, for at alle skal kunne komme til Ham igjen selv om de har syndet etter dåpen.
Kristendommens Gud kom for å vaske og frelse oss fra syndens overmakt og tyranni. Derfor begynte Han sin hellige Misjon blant oss med disse ord: 'Omvend dere for Himmelrike er nær!' (Matteus 4:17). Anger og omvendelse var også budskapet til Hans forløper Johannes Døperen og Hans etterkommer Apostelen Paulus. Det er det samme jeg har på hjertet; vi må omvende oss, for 'Ingen syr en lapp av ukrympet tøy på et gammelt klesplagg. For da river den nye lappen med seg mer av det gamle, og riften blir verre. Og ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker. For da vil vinen sprenge sekkene, vinen vil spilles og sekkene ødelegges. Nei, ny vin i nye skinnsekker!' (Markus 2:21-22).
Herre forbarm Deg over oss!
Forlater Gud oss?
av Kristin Holm
I forrige nr av menighetsbladet i artikkelen ” Kristen etikk og mystikk – to sider av samme sak ” skriver Chrysostom Selahvarzi at Gud forlater oss når vi synder og kan ikke komme tilbake til oss før vi med dyp skamfølelse og anger bekjenner at vi har såret Gud. Gjennom min kristne oppdragelse og utdannelse har jeg alltid lært at menneske kan vende seg vekk fra Gud, men Gud vender seg ikke vekk fra menneske.
Påstandene i artikkelen gjorde meg urolig. Det kan være viktig at religiøse kritiserer samfunnstendenser som nihilisme, markedsliberalisme og massiv markedsføring som har til hensikt å tjene på at folk stadig skal dekke ikke bare naturlige, men også stadig ny- oppfunnede behov, men jeg liker ikke å at grupper pekes ut som spesielt syndige bare ut ifra sivil status, så enkelt er det ikke å skille ut hvem som er fromme og hvem som er syndere. Handler ikke det om å peke ut syndebukker? Vi er sammensatte, de aller fleste både gode og onde.
Jeg måtte følge opp den artikkelen på en eller annen måte. Jeg er ingen utlært teolog, men med rimelig sunn fornuft og kjærlighet i hjertet kan man spørre seg: Hvilken foreldre ville forlate sitt barn når det er ulydig og bare vende tilbake når eller hvis barnet med dyp skam ydmykt bekjenner at det har såret sine foreldre ? Skulle Gud være mindre stabil og overbærende enn de fleste foreldre er mot sine barn ? Vi er alle Guds barn.
Selv da Kristus hang på korset sa han:
” Fader, forlat dem! For de vet ikke hvad de gjør.” (Luk 23:34)
Å være kristen betyr å følge Kristus. Jesus oppsøkte samfunnets utstøtte; horer, tollere, syke, kriminelle osv. Det var ikke umulig for Kristus med sin renhet å komme ”urene mennesker” i møte. Kristne tror Gud er opphøyet transcendent og samtidig nærværende immanent blant oss. Den kristne tror Gud har inkarnert. Er det ikke det som skiller kristendommen fra mange andre religioner ? Det betyr dermed at vi ikke bare skal bli lovlydige selv, men også vise omtanke for de som absolutt ikke synes å være fromme. Det kan være flere faktorer som gjør at folk havner skjevt ut i livet enn å ”selv velge å begrave seg i gjørma” som Chrysostom skriver. Mange mennesker som lever et selvdestruktivt liv som for eksempel prostituerte, rusmissbrukere osv har selv blitt forskjømt eller missbrukt. Mange prostituerte har vært utsatt for incest i oppveksten. Mennesker er utrolig tilpassningsdyktige. Det betyr også at man ”tilpasser seg” offerrollen, og blir ”flink” til å la seg fornedre. Etter hvert vet man knapt om noe annet. Ingen er uavhengige. Det kan være mange som har påvirket at en menneskeskjebne går nedenom, det betyr også at man kan hjelpe hverandre. Mennesket kommer seg sjelden opp av bare fordommer, men trenger først forståelse og trøst for at man har havnet i den ulykksalige situasjonen. Jeg tror det er nødvendig og også tilgi seg selv, da hjelper det med empati fra andre, for å først bli tilstede med jeget i den situasjonen man er i dag, og i synergi med Hellige Ånden bringe kraft inn i situasjonen og derifra gå mot målet. Veien kan være lang. Kanskje må man holde ut med situasjonen en stund til, og kanskje får man ikke rettet opp alt i dette jordelivet. Man klarer ikke gå hvis skamfølelsen blir for dominerende.
Å bare drømme om hvordan ting skulle ha vært blir det sjelden noe av. Det vil alltid være noe ved oss som kunne ha vært bedre. Ingen av oss er perfekte. Noen har en legning som Bibelen betegner som syndig. Det skal visst være akseptabelt å være homofil, men ikke praktisere homofili. Men hva skal de homofile gjøre ? Gjemme seg ? Hvor ? I heterofile sakramentale ekteskap ? Det skjer, også blant ortodokse.
Hva da med den heterofile ektefellen som blir ført bak lyset og ikke helt elsket ? Er det lurt for å sublimere ved å gå i kloster ? Bør det ikke være andre grunner som fører en til klosteret? Bør de bare tenke og føle annerledes ? Er homofili en fiks idé ? Hva da med de som biologisk sett er androgyne ? Kan de av oss som er heterofile kristne benekte dette ? Skal de benekte seg selv ? Jeg kjente en gang en person hvis kropp periodevis forandret seg med maskuline trekk og i andre perioder mot feminine. Vedkommende ble operert, men operasjonen ble ikke helt vellykket. Slike fenomener er uhyre sjelden, men jeg nevner det for å minne om at noen ikke kan noe for at de ikke kan følge opp de religiøse idealene. Noen synder kan i hvert fall ikke lastet individet alene som personlig synd. Noen må holde ut med noe som den religiøse tradisjon regner som synd livet ut. Når er vi verdig for nattverden ?
Ingen av oss er perfekt. For oss mennesker imellom er det noen typer synd som er åpenlyse, men Gud ser alt. Jeg er glad Gud ser alt. Jeg er glad Gud ser alle sammenhenger som vi mennesker ikke kan vite om oss imellom, og som heller ikke kommer frem når vi på løpende bånd får et par minutter til å skrifte.
Kristne lærer at det ikke er synden det kommer an på, men angeren. Det har jeg forstått som at også når et menneske begår en grov synd, kan det forvandles ved gjennomgripende anger, men det betyr vel ikke at man bør angre så mye som mulig uavhengig av syndens alvorlighetsgrad ? Hva er viktigst, å stadig bli mer pedantisk i perfeksjoneringen av seg selv, eller å være litt mer romslig og tåle egne og andres feil, og stole på at Gud alltid er der for alle?
Kristen etikk og mystikk- to sider av samme sak
Av Chrysostom Selahvarzi
I sin brennende kjærlighet for Gud og Hans Kirke, tolererer ikke hl. Paulus at noen skal bli avskåret fra Guds Hellige Ånd ved at de bryter med Kristen moral. Derfor understreker han at kristne bør forholde seg til Kristen moral, og dermed åpne seg for Guds Nåde: 'Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus finner skikkelse i dere! (Galaterne 4:19)'
Fordi Apostelen Paulus er den store asketen og mystikeren han er, forstår han bedre enn noen, sammenhengen mellom liv i Gud og opprettholdelse av moralske regler og normer. Når han pisker menigheten i Korint med sine harde ord, fordi de tillater og tolererer en uakseptabel livsform av et medlem, er det fordi han mer enn andre er klar over hvilke fatale konsekvenser dette bruddet med Kristent moral kan få for personen det gjelder - og for hele Kirken. Men med det samme de viser tegn til anger, slutter han å være hard.
Ortodoksi lærer at målet for enhver kristen er å bli helliggjort. Enhver Ortodoks kristen er kalt til å bli lik Gud, og må kontinuerlig strebe etter dette målet. Denne streben er det offeret som behager vår Gud og frelser Kristus. Helliggjørelsen realiseres gjennom en prosess hvor både Gud og menneske er involvert. Gud med sin Nåde, og mennesket med sin streben. Synd forstyrrer denne prosessen, og suspenderer vår åndelige vekst og utvikling. Som en stor asket og mystiker, var Apostelen Paulus godt klar over dette forholdet, og befaler oss derfor kompromissløst til å følge moralske normer. Som en sann hyrde, ønsker han at vi skal arve Guds rike. Guds rike er Hellig Ånden. Syndere som ikke angrer, skal ikke arve Hellig Ånden.
Vi lever nå i en verden som er i en grunnleggende og altomfattende konflikt med kristen ånd og moral. Verden fører en offensiv mot Kristus og Hans lære i vår tid. Det foregår en enorm forvirring på alle nivåer og på alle kanter. Denne verden vil tvinge på oss sine forfalne prinsipper. Alt skal likestilles. Vårt samfunn gjennomgår en relativisering, både på institusjonelt og individuelt plan. Alle religioner skal likestilles. Alle livssyn og livsformer skal likestilles og respekteres. Ekteskap som er et sakrament - en enhet mellom en mann og kvinne i Åndens kraft – prøves likestilt med et menneskelig påfunn som for eksempel ”kjønnsnøytralt ekteskap”. Samboerskap likestilles med ekteskap, homofilt samliv likestilles med samliv mellom mann og kvinne i et ekteskap.
Individer sosialiseres i en kultur hvor den eneste ”synd” er å ha skamfølelse og dårlig samvittighet. Man skal kvitte seg med sin dårlige samvittighet. Man skal fjerne all skamfølelse. Man skal kunne gjøre alt med stolthet. Individet skal roses og oppmuntres til å være stolt av det han eller hun er og gjør, selv om det skulle velge å begrave seg i gjørme. Dette er misforstått menneskeverd. Dette er menneskelig arroganse. Vi vil erstatte Gud. Vi vil gjøre mennesket til en absolutt hersker, som vedtar og iverksetter de normer og regler som passer han.
Paulus – formyndersk og moraliserende?
Før jeg ble Kristen hadde jeg store problemer med å forstå Apostelen Paulus. Jeg syntes at han var altfor streng og altfor opptatt av moralske spørsmål. Jeg opplevde han også som formyndersk og moraliserende, og det irriterte meg. Han presenterte et dilemma for meg. På den ene siden var det helt åpenbart at han var en stor kristen, en av de største av alle Kristne i sin tid og kanskje alle tider, og likevel virket han intolerant og kompromissløs når det gjaldt moralske spørsmål. Hvordan skulle jeg forstå ham, så stor og likevel så tilsynelatende trangsynt? ”Dilemmaet” Paulus i Det Nye Testament irriterte meg på samme måte som Moses i Det Gamle Testament gjorde.
Av de totalt 27 bøker i Det Nye testamentet, tilhører hele 14 Apostelen Paulus. Hvis vi tilskriver ham også boken Apostlenes Gjerninger som for en stor del omhandler Paulus' apostoliske gjerninger, øker tallet til 15. Sammen med Apostelen Peter betraktes han av Kirken som en av Kirkens to erkepilarer. Det er sjeldent teksten før Evangelielesning i den Ortodokse liturgien er hentet fra andre enn Paulus. Hl. Johannes Krysostomos kaller han for ”verdens lærer”. Det gjør han med rette, for uten Paulus misjonsinnsats ville ikke Kristendommen ha spredd seg til verden. De fleste av oss skylder vår kristenhet til Apostelen Paulus. Så stor han er, så verdsatt av Kirken, og samtidig så kompromissløs og ufleksibel når det gjelder moralske spørsmål. Det er få kirkefedre som så entydig og konkret fokuserer på moral som hl Paulus gjør, og råder, nei ordrer, til opprettholdelse av de kristne moralske normer.
I min individualistiske, ”fritt tenkende” og ”opplyste” uvitenhet, kunne jeg ikke forstå hvorfor hl. Paulus blandet seg i den enkelte Kristnes eller i den enkelte menighets liv. Heller ikke kunne jeg forstå hvorfor han fokuserte så mye på moralske spørsmål. Kristendom gjelder mer enn moral, tenkte jeg. Samtidig forsto jeg at akkurat denne tilsynelatende trangsynte moralisten var en sjelden stor Kristen mystiker. Kirken har sjelden sett en asket og en mystiker av hans størrelse. Gjennom en lang åndelig kamp hadde han nådd til stadiet der 'Det er ikke lenger jeg som lever men Kristus i meg' (Galaterne 2:20). Allerede mens han levde her på jorden ble han tatt til den tredje himmel i Ånden, til Paradiset, 'og der fikk han høre usigelige ord, som et menneske ikke har lov til å uttale (2 Korinter 12:1)'. Det er ikke tilfeldig at Kirkefedrene har kanonisert hans brev som uatskillelige deler av vår hellige bok, og som normgivende kanoner for vårt liv i Kristus. De visste i Ånden at han hadde fått innsikt i Åndens liv, og at hans lære utrykte Guds visdom. Gjennom en sjelden brennende kjærlighet for Gud, og et strengt asketisk liv og selvfornektelse for Kristus, oppdnådde hl Paulus det høyeste stadiet i Kristent liv her på jorden, hvor 'det er ikke lenger er jeg som lever lenge, men Kristus i meg' (ibid).
Uansett hvordan jeg prøvde å forstå ”paradokset” Paulus, klarte jeg det ikke. Mitt fragmenterte sinn, mitt uharmoniske vesen, klarte ikke å begripe sammenhengen i hl. Paulus lære. Jeg trodde at det var hans lære som var sprikene og inkonsekvent, uvitende om at det var min forstand det var noe galt med. Åndens Nåde i Dåp måtte til for at jeg skulle forstå helheten, sammenhengen og visdommen i hl. Paulus' person og lære. Det var Dåpen som fikk meg til å forstå de mange uløste dilemmaer jeg slet med. Nåden helbredet min forståelsesevne. Jeg ble døpt, ergo forsto jeg! En umiddelbar og eksistensiell forståelse av fenomener jeg tidligere ikke klarte å forstå med mitt menneskelige intellekt.
Det er derfor det kalles mysteriet, fordi man ikke kan se hvordan det skjer. Man erfarer konkret, opplever helt og fullt at et vidunderlig under har skjedd. Man opplever og vet at man virkelig er født på nytt, og ikke nok med det, man opplever at med Ham og i Ham er hele universet blitt født på nytt. Som et moment i dette skapeverket som skjer gjennom mysteriet Dåpen, ble også min forståelsesevne forvandlet, og jeg forstod enkelte ting som tidligere var uforståelige. Jeg skal prøve å forklare denne forvandlingens effekt, og redegjøre hva den nye forståelsen angår ”paradokset” Paulus:
Det som jeg tidligere oppfattet som min private og personlige affære ble plutselig en sak jeg delte med Kristus helt og fullt. Gjennom Dåp og Myronsalving hadde Gud og jeg underskrevet en gjensidig pakt. Som enhver pakt, innebar også denne pakten visse rettigheter og plikter fra begge parter. Gud forplikter seg i forhold til ett enkelt menneske, og gir ham retten til å ta del i Hans liv i Ånden, dersom han opprettholder sin forpliktelse om å følge Hans bud. Etter hvert erfarer den nyfødte i Ånden at visse tanker, holdninger og gjerninger forstyrrer hans forhold til Gud. Det han tidligere betraktet som sine individuelle og private affærer er ikke lenger privat og individuelt. Hvis Gud skal dele sitt liv med et menneske må det menneske også dele sitt med Han. I Åndens kraft forstår en observant Kristen ”synd” som brudd med pakten med Gud, noe som på en eksistensiell måte forstyrer hans åndelige forhold til Gud og hans oppvekst i Ham, så lenge han ikke angrer. Han forstår at han er en sementert del av Gud og hans hellige Kirkesamfunn, og at hans handlinger påvirker ikke bare ham selv, men også Kirken. Han påvirker Kirkens liv og Kirken påvirker hans. Enkelte handlinger han tidligere oppfattet som sin fulle rett til å gjøre, gir ham nå en forferdelig dårlig samvittighet i dypeste av hjertet. Hver gang han synder, mister han sin indre fred gjennom Den Hellig Åndens handling. Det han tidligere kunne gjøre skamløst, fyller han nå med en uutholdelig skamfølelse. Sakramentene restaurerer hans evne og kapasitet til å føle skam og til å ha dårlig samvittighet til en grad tidligere ukjent for deltakeren i Sakramentene. Jo mer dedikert en er i forhold til Gud, jo sterkere skamfølelse han får for det minste brudd med Guds bud.
Det er ingen grunn verken til panikk eller fortvilelse for en Kristen, fordi ingen synd er større enn Guds barmhjertighet dersom man angrer. Anger er en Nådegave gitt til mennesker av den barmhjertige Gud. Skamfølelsen blir gitt menneske ikke for å knekke ham, men for å gjenforene ham med Gud som han har såret. Dårlig samvittighet, dersom det ikke resulterer i fortvilelse men handling i positiv retning, fungerer i sin tur som en magnet for Åndens gaver. Anger vasker våre synder, og opprettholder pakten med Gud, underskrevet gjennom vår dåp og Myronsalving. Uten anger derimot, vil vårt forhold til Gud bli forstyrret og vår oppvekst suspendert.
Kristus kom for å frelse syndere fra syndens tyranni og overmakt gjennom Hellig Åndens Kraft. For at Han skal kunne gjennomføre sitt frelsesverk i oss trenger Han vår tillatelse. Vår tillatelse er vår anger. Uten anger fra oss kan Han ikke frelse oss. Det ville innebære et brudd med menneskers frie vilje. Når vi synder og ikke angrer, forlater Han oss, inntil vi angrer. Når han forlater oss opplever vi oss maktesløse og hjelpeløse. Atskilt fra Han avskyr vi oss selv for vår svakhet og urenhet. Vi angrer i våre hjerter, og lengter intenst etter Ham. Vi roper til Ham: Kom til meg, Du min godhet og styrke! Kom og gjenreis meg til Livet med Din levengjørende Ånd!'
Når Han forlater oss, det er ikke for å straffe oss. Vårt forhold er eksistensielt. Når Gud gir oss bud og befaler oss å følge dem, er det ikke fordi Han er en tyrann som vil styre over andre. Guds bud avspeiler Hans karakter - den Han er. Gjennom hans etiske og moralske bud åpenbarer Han Seg Selv for oss mennesker. Det er gjennom å følge disse budene vi nærmer oss Hans karakter og blir lik Ham. Når Gud befaler oss å elske hverandre og våre neste, er det er fordi Han er Kjærlighet. Når Han befaler oss å vende det andre kinnet til når vi blir slått, er det fordi Han er Ydmykhet, og når Han forbyr mennesker å ha seksuell omgang utenfor Sakramentet ekteskap - en pakt og en mystisk enhet mellom en mann og en kvinne – er det fordi Han er Hellig. Når vi bryter disse budene, bryter vi med det Gud faktisk er. Det dreier seg om et eksistensielt brudd med Gud. Med andre ord slutter vi å leve i Ham og med Ham. Gud er ikke en selvmotsigelse, men et eksistensielt, harmonisk felleskap i seg selv og med oss i Han når vi følger Ham. Ydmykhet (Gud) er uforenelig med arroganse. Kjærlighet (Gud) er uforenelig med hat. Renhet (Gud) er uforenelig med seksuell umoral. Når vi bryter Guds etiske og moralske bud, skaper vi distanse til Gud så lenge vi ikke angrer. Anger restaurerer brua til Gud som vi skader gjennom våre synder. Med anger mener jeg ikke en overflatisk og statisk oppramsing opp av våre feilgjerninger i skriftestolen, men en dyp, genuin, innadvent og smertefull erkjennelse av at 'jeg har brutt med min elskede Gud og såret Ham ved å distansere meg fra Ham som alltid ønsker å være hos meg.' Uten denne erkjennelsen risikerer vi å bli fremmede for Gud.
Må Guds Nåde gi oss evne til å se våre synder og hjelpe oss til å angre. Må Gud gi oss styrke til å ikke gi opp vårt kall om å følge Ham. Må Gud bevare oss fra det onde og urene. Må Ånden hjelpe oss til å leve i verden uten å bli av verden. 'Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, duger det ikke lenger til, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene (Matteus 5:13)'. Må det ikke skje med oss at vi mister vår kraft ved at vi gir etter denne verdens prinsipper. Må det ikke skje med oss at vi noen gang hører fra vår Herre, 'Jeg kjenner dere ikke! Bort fra meg, dere som gjør urett! (Matteus 7:23)'.
Herre forbarm deg, herre forbarm deg, herre forbarm deg!
August 2005
Skribenten og tenkeren Tore Stubberud oppdaget at visse kjøttprodusenter slaktet etter halalmetoden og lot sine produkter velsignes av muslimske imamer OG sendte det ut på markedet uten å merke det som halalkjøtt. Han protesterte mot denne mangel på åpenhet overfor forbrukerne. Han kalte det for snik-islamifisering. Senere har flere tilkjennegitt sin mening om saken. Blant annet stavangerbiskopen, som ikke vil tillegge dette noen betydning.
Denne holdningen kan tolkes som manglende respekt både for kristne og muslimer, og har fått et medlem av vår kirkeforening i Stavanger til å si sin mening om saken.
Mai 2003
Innlegg i forbindelse med innspill fra Aleksij,
patriark av Moskva og hele Russland, overfor menighetene i vårt
erkestift:.
November 2002
Innlegg i forbindelse med debatt om liturgisk språk:
Fra Sissel Irene og Arne Aron Johnsen
Av Ingunn Irene Knutsen
Biskop Baasland uttaler i følge Stavanger Aftenblad 1 august at det er helt uproblematisk for oss kristne å spise halalkjøtt. Han mener å ha belegg for sin påstand ved å referere til apostelen Paulus brev til menigheten i Korint.
Vi kristne vet at ”all mat er ren for Gud”, og at vi kan spise all mat som kjøpes på ”markedet”, uansett, for det vil ikke skade oss. Her er vi ved et av flere sentrale poeng i saken om hvorvidt kristne bør eller ikke bør spise halalkjøtt. Poenget er, slik jeg oppfatter det, oversett av Baasland når han råder kristne til å spise halalkjøtt.
Kristne tror at Gud har skapt alt, og at Han har gitt oss alt i gave. Vi tror også at Gud beskytter oss mot alt ondt og skadelig. Det betyr imidlertid ikke at vi MÅ spise all mat, uansett. Det finnes mat vi har lyst på som vi oppfatter som appetittlig, god og delikat, og mat som vi oppfatter som det motsatte, uansett om det KAN spises eller ikke. Det betyr heller ikke at vi skal utfordre Gud eller oss selv ved å ikke være forsiktige og unngå mat som kan være eller er skadelig for oss.
Et viktig poeng når det refereres til apostelen Paulus i denne sammenheng er situasjonen de kristne befant seg i da brevet til Korintmenigheten ble skrevet. Apostelen Paulus skriver til en menighet som er en minoritet i samfunnet og som lever i en hedensk majoritetskultur. I en slik situasjon er det visse ting man er tvunget til å akseptere. Vi derimot lever i et kristent land (fremdeles), og vi ønsker å beholde den kristne kulturen her. Da er det er vi som skal legge premissene, ikke innflyttere med fremmed religion. Hovedpoenget er ikke om det er syndig eller skadelig for oss å spise mat som er ofret/velsignet i for oss hedensk sammenheng, men om vi skal akseptere at fremmed religion innføres fordekt i vår hverdag uten at vi får vite om det! Det skal vi etter min mening ikke. Som kristne har vi plikt på oss til å verne om de kristne trekk i vår kultur så lenge som mulig. Vi har rett til å vite om hvilke religiøse ritualer som er blitt knyttet til den maten vi spiser. Det må da være en menneskerett. Alt annet er å være blind for det åndeliges betydning, og det skal vi ikke være. Om vi forholder oss positivt til snikinnføring av muslimske og andre fremmede religiøse ritualer i vår hverdag, vil vi være medansvarlige for de eventuelle følger det får. Jeg ønsker derfor ikke å spise muslimsk mat eller annen ikke- kristen mat (mat som har gjennomgått andre offerritualer) uten å vite det. En slik rett til å vite og
frihet til å velge jeg bør være sikret i en kristen kultur.
Per i dag selger kjøttprodusentene oss kjøtt uten å opplyse om at det er halalkjøtt. Følgen av det er for mitt vedkommende at jeg ikke kommer til å kjøpe kjøtt fra produsenter som vegrer seg for å opplyse om varen har gjennomgått et slikt ritual.
For oss kristne betyr dette noe, hvorfor skal vi ellers be for og over maten om Guds velsignelse, og forøvrig om velsigne av hus og hjem og annet om det åndelige ikke skulle ha noen betydning? Derfor har også religiøse ritualer fra fremmede religioner en betydning for de objektene de forrettes over. Det er jo derfor muslimer o. a. forlanger at disse ritualene skal gjennomføres.
Av Fader Johannes
Patriarken Aleksij II av Moskva har sendt et brev til kirkene av russisk opprinnelse og tradisjon i Vest-Europa med oppfordring om å slå seg sammen i et autonomt Metropolitt-dømme under Moskva-patriarkatet. I og for seg ingen dårlig idé ved første øyekast.
Men hva innebærer egentlig dette utspillet? Jo at vårt erkestift , Sourozh-stiftet i Storbritannia og de andre vest-europeiske stiftene under Moskva-patriarkatet skulle slå seg sammen i en kirkelig organisasjon med den høyt aktede metropolitt Antonij (Bloom) som leder i den første fasen. Biskop Basil i London er begeistret for dette og øyner mulighet for å få større frihet fra Moskva og dermed bedre muligheter for å utvikle det kirkelige livet i forhold til de reelle behov og den konkrete situasjonen i Vest-Europa.
Dette brevet ble fakset til Paris bare to timer før erkestiftets råd skulle vurdere kandidatene til ny erkebiskop! Og det kom selvfølgelig til å ta mye av oppmerksomheten i rådet. Men rådet bestemte at man ikke kunne ta hensyn til dette spørsmålet der og da, men følge sin egen oppsatte timeplan og avholde erkestiftets ekstraordinære møte for å velge ny erkebiskop som planlagt. Dessverre var ”timingen” fra Moskva egnet til mistanke om taktisk utspill i en kritisk situasjon for vårt erkestift: Enten skape splittelse eller erobre.
For hva har vel vi å vinne på dette? Ingenting! Hele modellen som patriarken Aleksij setter frem, det er nettopp en beskrivelse av våre eksisterende indre forhold. Det britiske (Sourozh) stiftet lengter etter å få slike forhold som vi har, kanskje gjør også de andre russiske stiftene i Vest-Europa det. Men det logiske må jo da være at patriarken Aleksij tilbyr dem å slå seg sammen med oss, som allerede har nettopp de ordninger som bygger på beslutningene fra kirkemøtet i Moskva 1917-18 og som ble autorisert for oss av den hellige patriarken Tikhon!
Det det dessverre dreier seg om er et forsøk på maktutvidelse fra Moskva, et uttrykk for den kirkelige imperialisme som Moskva-patriarkatet flere ganger har bekreftet i sine erklæringer om at den russiske ortodokse kirkens interesser ikke stanser ved Russlands grenser.
En ytterligere betenkning dukker opp i forbindelse med patriarken Aleksijs besøk i det russiske utenriksdepartementet 6. mars. Der ble det konstatert at den russiske ortodokse kirken og utenriksdepartementet alltid hadde hatt og fremdeles har nært og godt samarbeid. Ja, patriarken sa rett ut at ”vi arbeider hånd i hånd”, mens utenriksministeren kunne bekrefte og love at det stadig ville bli bygget nye kirker ved de russiske ambassadene! Ingen skal vel tro at dette gjøres vederlagsfritt fra statens siden, eller at patriarken ikke er innforstått med at det koster noe.
De russiske menighetene rundt om i verden utenfor Russland blir da et nettverk av kontaktpunkter med tilgang på informasjon og mulighet for å bygge opp sympati. Dette er forståelig interesse sett fra den russiske stat, men det kan på ingen måte være kirkens oppgave å arbeide for dette. Vi må ikke glemme at vi først og fremst er borgere av det himmelske fedreland og at Kristi rike ikke er av denne verden og ikke må forveksles med en stat i denne verden.
Vårt erkestift er i dag multinasjonalt. Det har både troende og presteskap av svært mange nasjonaliteter, og er ikke lenger det det var i begynnelsen, derfor kan vi ikke heller sette en strek over 80 års historie og utvikling. Vårt erkestift er faktisk heller den naturlige begynnelse på en vest-europeisk ortodoks kirke. Vi som tilhører en menighet med russisk tradisjon og opprinnelse, har et spesielt forhold til Russland, både sympati og interesse. Det ligger oss nært. Men vi er verken interessert i å bli betraktet som eller å være noen femtekolonister eller målbærere for russiske statlige interesser. Ortodokse troende – uansett kulturell og nasjonal bakgrunn – må være lojale og pålitelige borgere av den stat hvor de til enhver tid frivillig befinner seg.
Av Ola Ireneus Breivega
Brevet som gjengis i norsk oversettelse på denne og den foregående siden, er skrevet av patriark Aleksij av Moskva og hele Russland. Det er stilet til patriarkatets biskoper i Vest- og Sentral-Europa, til Den russiske utenlandskirkens biskoper i det samme området og til de da to eneste biskopene i vårt eget eksarkat, Gabriel og Mikael. Brevet tikket inn på telefaksen i eksarkatets administrasjon i Paris på morgenkvisten den 1. april. Datoen til tross dreide det seg ikke om en aprilspøk, men om et vel forberedt utspill fra patriark Aleksij. Både i kraft av sitt innhold og sitt opphav fortjener brevet å bli tatt meget alvorlig.
Hva skulle skje i eksarkatets ledelse den dagen? Jo, rådet skulle tre sammen for å fastsette sakslisten for den ekstraordinære generalforsamlingen som var berammet til 1. mai, foranlediget av erkebiskop Sergejs død tidligere i vinter. En eneste sak var foreslått på sakslisten: valg av ny erkebiskop. Men støttet av en engere gruppe under navnet Evlogij-kretsen, som ivrer for tilnærming til Moskva, ønsket patriark Aleksij åpenbart å ha et ord med i laget i utformingen av sakslisten ved sitt forslag om opprettelse av et samlende russisk-ortodokst metropolittdømme i Vest-Europa. Derved kunne valget av ny erkebiskop forpurres (et slikt valg ville jo stikke kjepper i hjulene for patriarkens plan).
Virkningen uteble ikke: I stedet for å konsentrere seg om å planlegge generalforsamlingen brukte møtet 1. april tiden på å diskutere patriarkens utspill, en diskusjon hvor det ikke manglet på åpne trusler om skisma fra den før nevnte Evlogij-kretsen. Men biskop Gabriel, locum tenens inntil ny erkebiskop kunne velges, og flertallet på møtet holdt stand, sakslisten ble som planlagt, og, som vi senere opplevde, valget den 1. mai ble en stor seier for ham og de krefter som ikke ønsker jurisdiksjonell tilknytning til Moskva. Biskop Gabriels motkandidater, begge mer eller mindre Moskva-nostalgiske, fikk så liten oppslutning i den første valgomgangen at de ikke var berettiget til å delta i den andre og avgjørende omgangen.
Det som først og fremst gjør flertallet i vårt eksarkats styrende organer så skeptisk til en tilnærming til Moskva, er den utilslørte viljen Moskvapatriarkatets ledelse viser til en tettest mulig sammenveving av den russiske kirke og den russiske stat. Patriark Aleksij selv har for eksempel uttalt at kirken ønsker å gå ”hånd i hånd” (ordrett sitat) med staten og at den er beredt til å fremme den russiske stats interesser utenfor Russland, i samspill med og som en forlengelse av det russiske diplomati.
I et tidligere nummer av menighetsbladet (nr. 2, 2002) ble det etterlyst reaksjoner på et forslag om å ha Liturgien på norsk annenhver søndag og ikke bare en gang i måneden slik som nå.
Hensikten med forslaget var å bruke det språk som flest mulig i menigheten kan forstå. Jeg er svært glad for å tilhøre en menighet med så mange forskjellige nasjonaliteter og verdensdeler representert. Dette innebærer en berikelse både religiøst og menneskelig sett for oss alle. Vi må huske på at det ikke er bare nordmenn som foretrekker norsk som språk, og hensikten med forslaget er å finne et språk som er forståelig for ALLE. Hensynet til de unge og dem som skal vokse opp i menigheten veier også tungt for mange.
Hensikten har heller ikke vært å stile mot at alt skal være på norsk med tid og stunder. Jeg for min del vil gjerne at det slaviske språket skal sette sitt preg på Liturgien både som uttrykk for menighetens historie og av takknemlighet til hva den russiske spiritualiteten har tilført oss.
Reaksjonene på forslaget har overveiende vært positive. Også på direkte forespørsel har alle vært positive. Det er kun én person vi har hørt betenkeligheter fra. Inntrykket er at enkelte som kommer i Kirken i ny og ne, klart ikke ønsker noe mer norsk (forslaget innebærer for øvrig at annenhver søndag blir som nå med blanding av slavisk og norsk). Det er viktig å ta hensyn til disse også. Kanskje nettopp når en bare har anledning til å komme i Kirken en gang i blant, er det viktig at en er fortrolig med det språket som brukes. Vi må også huske på at en mulig forklaring på at bare én person har gått imot forslaget er at noen medlemmer ikke forstår innleggene her i bladet eller av andre grunner ikke har anledning til å si sin mening.
Etter å ha bedt, tenkt, ”sovet på det” og diskutert dette spørsmålet med presten
og andre, har jeg følgende foreløpige mening om saken:
I og med at det ser ut til å være svært få som ikke går inn for forslaget og
at mange har ytret ønske om at det innføres, synes jeg vi skal gjennomføre forslaget.
Behovet for mer slavisk kan og bør vi imøtekomme på annet vis, synes jeg, for
eksempel ved Liturgier på slavisk en lørdag i måneden hvis det er ønske og oppslutning
om et slikt forslag. Jeg vil likevel håpe at menigheten kan stå samlet om sakramentet
og sammen feire Kristi oppstandelse på søndager. Meningen med forslaget er å
samle menigheten og gjøre Liturgiens skjønnhet mer tilgjengelig for alle og
IKKE å splitte menigheten i to leire. Det ser absolutt ikke ut til at dette
vil skje, heller tvert i mot, men skulle det bli resultatet, vil jeg på min
side heller foretrekke den ordningen vi har i dag.
Menigheten står overfor mange endringer som følge av forestående flytting til nye lokaler på Helsfyr. Å innføre en ny språkordning midt oppe i alle de andre endringene kan muligens være uheldig. Det kan være lurt å vente med dette til en tid etter at vi har kommet i orden på Helsfyr. Kort sagt:
Forslaget om LITURGI PÅ NORSK ANNENHVER SØNDAG ser ut til å ha støtte i menigheten. Dette gjelder like mye blant norske medlemmer som blant dem av andre nasjonaliteter.
Forslagsvis innføres dette en tid etter at vi er kommet i ordet på Helsfyr for ikke å skape for mange endringer på en gang og for at dette vanskelige spørsmålet kan modnes enda mer.
Tid
for kirkelig fornyelse
I flere år har kirken hatt gudstjenester på norsk én gang per måned.
Dette er bra. Imidlertid synes vi at tiden nå er inne til forandring på dette
området. Kirken har igjennom årenes løp fått flere norske konvertitter og har
i tillegg medlemmer fra flere nasjoner. Russere og serbere har bodd her lenge
nok til at de har fått lært seg norsk. Dessuten tenker vi på våre barn som vokser
opp i kirken. Barn av norske konvertitter og andre og tredje generasjonsinnvandrere
kan ikke kirkeslavisk (- og det kan i mange tilfeller ikke den første generasjon
heller). En av farene ved å ha gudstjenestene på kirkeslavisk er at barna mister
interessen og faller fra, og ender f.eks. opp som ikke-praktiserende eller i
sekter osv. Kirken er ikke kulturbundet, men universell. Derfor bør gudstjenesten
foregå på det språk som er i Norge og som alle som bor her burde kunne; nemlig
norsk.
Vi har stor respekt for våre brødre og søstre av slavisk opprinnelse, men synes det er feil at kirkeslavisk skal dominere slik det gjør i dag. Ved å ha gudstjenestene på norsk kan deltakelsen bli mer inderlig og konkret, og ikke så abstrakt. Man vil også kunne få en mer bevisst innlevelse i liturgien hvor man unngår å bli stilt på sidelinjen som en betrakter av noe man ikke forstår (man forstår handlingen selvfølgelig, men ikke språket). Vi takker for Wenche Valentinas tidligere innlegg i kirkebladet, og håper Den Hellige Ånd vil lede oss videre.
Åpningsside