ÅpningssideI Faderens og Sønnens og Helligåndens navn. Amen?
Kjære brødre og søstre i Kristus:
Det er en historisk begivenhet vi er med på i dag. Hele seks ortodokse menigheter i Oslo kommer sammen her i Maria Bebudelskirken for å feire liturgi. Det er første gang vi har et slikt organisert møte. Og når vi tenker oss om så ligger jo alt til rette for det. Selv om vi kommer fra mange forskjellige nasjoner og stater, vi snakker mange språk og har forskjellig kulturell bakgrunn, så har vi jo en fellesnevner og det som binder oss sammen: Den ortodokse kristne tro. Det mest naturlige er jo at vi noen ganger kommer sammen og viser vår enhet. For det er ikke noe som helst av tro, teologi, tradisjoner eller kirkerett som hindrer oss i det eller som virker splittende: alt dette har vi sammen. Det der det som gjør at vi alle kan kalle oss ortodokse kristne. For det finnes bare en Herre og en tro. Det finnes ikke flere forskjellige ortodoksier, den ortodokse tro er en og udelelig og uforanderlig.
Det er første søndag i den store og hellige fasten som leder oss frem mot Påsken. Denne søndagen er en spesiell merkedag for oss. Den kalles ”Ortodoksiens seier”. Og det er en feiring av de hellige ikonene. En sannhetens og skjønnhetens dag. Dette er en minnedag for kirkens endelige oppgjør med den vranglære som bekjempet de hellige ikonene. For mange er ikonene et tydelig kjennetegn på Den ortodokse kirke. Og det er helt riktig. De hellige ikonene er et viktig uttrykk for den sanne tro og rette gudsdyrkelse. Ikonene er ikke noe nytt og sært som den østlige kirke har funnet på, de er ikke bare gamle kunstverk og antikviteter, ikke heller eksotiske rarieteter, tvert imot er de det ypperste uttrykk for den kristne tro. Det var i året 787 på kirkemøtet i Nikea at Kirken endelig fastslo læren om ikonene og deres plass i gudstjenesten. Men dette hadde eksistert som en selvfølgelig del av kirkens tradisjon siden begynnelsen, det var således ikke noen ny lære. Men det var på grunn av at det oppstod en heftig strid om ikonene og at det fantes sterke krefter som ville fjerne og forby de hellige ikonene, at Kirken måtte ta et oppgjør med dette. Og det kirken gjorde var kun å fastslå hva som hadde vært kirkens lære og praksis hele tiden. På den måte ble det satt en slutt for striden, selv om det endelige punktum ikke kom før i 843, da denne minnemarkeringen som vi feirer i dag, ble innstiftet. Og vi kan se at Kirken seiret over denne fiende, ikke ved ytre makt og innflytelse, men gjennom den åndelige kraft som ligger i sannheten selv. Det er betegnende at det særlig var munkene og de fromme kirkefolket som slo vakt om ikonene, mens keiserne og makteliten stod på den andre siden.
Denne seier for ikonene kaller vi ikke ”Ikonenes seier”, men ”Ortodoksiens seier”. Hvorfor? Hvorfor betrakter vi de hellige ikonene som et særlig uttrykk for den ortodokse tro? Vi tror jo ikke på en abstrakt Gud, vi forholder oss jo ikke bare til en filosofisk ide eller en Gud som er skjult i himmelen. Vi tror på en Gud som faktisk har åpenbart seg i vår verden, ja blitt en del av vår verden, og som derfor har et ansikt eller åsyn. Gud har åpenbart seg i vår verden, ja mer enn det, han har vist seg som en av oss, i vår skikkelse, som vi kan kjenne igjen og avbilde. I Jesus Kristus fikk Gud et ansikt som er Hans eget, og ikke noen maske å skjule seg bak. Derfor sier Kirken at vi skal avbilde Gud, - og det gjør vi når vi lager ikoner av Jesus Kristus. Han som rommer hele guddommens fylde i seg som fysisk menneske av kjøtt og blod, som det fullkomne mennesket nettopp fordi Han er fullommen Gud. Og Han sier at når vi ser Ham, da ser vi Gud Fader.
Dette at Gud ble menneske i Jesus Kristus, det betyr også at mennesket blir Gud – det minner oss om at frelsen er noe som angår oss innerst inne og dreier seg om vår identitet som mennesker. Det vi hørte fra Johannes evangelium i dag kan være en påminnelse for oss om dette: Vi blir var oss selv og hvem vi er fordi Gud ser oss og kaller oss, og vi blir i stand til å svare positivt på kallet fordi vi kjenner igjen Han som kaller, og det gjør vi bare fordi det er en gjenklang i vårt indre. Jesus Kristus er Guds fullkomne bilde, og vi vet at også vi er skapt i Guds bilde. Det betyr at innerst inne i oss ligger det en resonansbunn for Guds kalle til oss. Og dette kall kan vekke i oss iveren etter å realisere det bilde som ligger der innerst inne og som vi kan rense og bringe frem som vårt eget mønster.
Ikonet, det er bildet av Gud, ikke noe tilfeldig portrett, men et visuelt møte med Gud gjennom de ytre formene, Det at Gud har blitt menneske og er tilgjengelig for oss gjennom våre sanser og lar oss møte Ham, gjør at vi har mulighet for å gi respons, det er det møtepunkt i oss hvor vår likhet med Gud kan aktiveres og klarne, slik at Guds Ånd kan virke i oss. Derfor er de hellige ikonene så viktige, for de bekrefter vårt mål og står som veivisere i livet frem mot livet i Gud.
Av dette ser vi at de hellige ikonene slett ikke bare er noe sært orientalsk fra gammel tid som har overlevd, men er det sanne uttrykk for den kristne grunnlære om at Jesus Kristus er Guds Ord som har blitt menneske av kjøtt og blod som Guds Bilde blant oss. Ethvert hellig ikon er en bekreftelse på og forkynnelse av det.
Da ser vi også at verken den ortodokse tro eller de hellige ikonene er uttrykk for noen eksklusivitet fra vår side, men heller tjener som en åpen port for alle mennesker til Gud. Ikonene er i høyeste grad inkluderende. Det er vel ikke noe av Den ortodokse kirkes hellige tradisjon – om vi ser bort fra Bibelen – som har blitt mer allment akseptert og mottatt i vide kretser utenfor kirken slik som nettopp ikonene. De finner vi i gudshus og forsamlingshus, i private hjem og i bøker og tidsskrifter, ja alle steder. Og mange bruker dem aktivt som berikelse for sitt religiøse liv. Og det skal vi være glade for, for det er ikke vår oppgave å heve oss over andre mennesker og hovere med vår ortodokse tro. Riktignok kan det være nærliggende å se på ”Ortodoksiens triumf” som om det var vår egen ”triumf”, men det er det ikke. Vi feirer at sannheten seiret over løgnen, og vi skal takke Gud for det. Men vi skal samtidig alltid være på vakt, slik at vi ikke selv mister sannheten av syne. I stedet for å betrakte dette som en anledning til selvhevdelse, skal vi benytte det til en påminnelse for oss selv og oppfordring og et kall til å stå fast for sannheten og rettferdigheten. Ingen er sikret i dette, for bedraget og villfarelsen ligger hele tiden på lur. Vi skal takke Gud for ortodoksiens seier over vranglæren, og vi skal benytte anledningen til å dele med oss av de rikdommer Gud har velsignet oss med, ikke fordi vi har fortjent det, men fordi Han ville frelse oss ved sannheten. Den som er av sannheten, hører min røst, sier Han som selv er Sannheten.
Ortodoksiens seier setter oss som ortodokse kristne i stand til å gi andre mennesker et gløtt av Guds hellighet og herlighet, en flik at den himmelske skjønnhet. Ethvert ikon er som et vindu mot himmelen, og derfra lyder kallet til enhver som ser det: Kom til meg, alle dere som har tungt å bære, og jeg skal gi dere hvile. For Gud vil at alle mennesker skal bli frelst.
Ham være ære i evighet. Amen.
Arkimandritt Johannes Johansen