Er den nærmeste menighet i vårt erkestift, og den er samtidig modermenighet for oss, ettersom hl. Nikolai menighet ble organisert fra Stockholm i sin tid. Her ble også f. Johannes viet til diakon i 1979 av biskop Stefan Timtshenko. I dag ledes denne menigheten – som fremdeles har bevart sin dominerende russiske karakter - av den svenske presten f. Matias Norström.
Om man ikke vet nøyaktig adresse, er det ikke lett å finne den russisk-ortodokse menigheten i Stockholm: den seksetages boligblokken som den befinner seg i, ar ikke noen arkitektonsk kirkelig preg. Kun et forgylt russisk kors mot blå bakgrunn over inngangsdøren markerer hvor kirken er.
Kirken har befunnet seg på dette sted siden 1907, men dens historie går helt tilbake til begynnelsen av 1600-tallet! Kristi Forklarings ortodokse menighet er faktisk den eldste av alle russisk-ortodokse menigheter i Vesten.
Ifølge overenskomsten som ble gjort mellom Russland og Sverige i 1617, fikk russiske handelsfolk ha et handelshus i Stockholm, og i tilknytning til det, også en ortodoks kirke. Etter en tid flyttet denne til et område i nærheten av Slussen, som fremdeles kalles for ”Russergården”. Her forrettet man gudstjenester i en av lagerbygningene. Det var metropolitten av Novgorod som hadde ansvar for å sende prest til Stockholm for tjeneste i markedsperiodene (juli-september).
Omkring 1670 ble kirken flyttet til mer passende lokale, og da skjedde også et under. Russiske handelsmenn kjøpte et ikon av en svenske – det var en undergjørende kopi av Guds Moders ikon fra Tikhvin. Det ble plassert i kirken hvor man også forrettet en moleben (bønnegudstjeneste), og etter en tid ble det sendt med båt til Tikhvin. På reisen ble det sterk storm, og kun gjennom bønn til Guds Moder stilnet den. Som minne om dette under ble denne hendelsen innført i kirkekalenderen, og ikonet ble heretter kalt for Guds Moders ikon fra Stockholm.
Da tsar Peter I startet krigshandlinger mot Sverige, befalte Karl XII at både den russiske representanten (”ambassadøren”) og alle de russiske handelsfolkene skulle settes i husarrest og at deres eiendeler skulle inndras. I den tiden opphørte gudstjenestene, unntatt de sjeldne gudstjenester som ble forrettet for russiske krigsfanger, blant dem var også de kjente generalene Ja. F. Dolgorukij, I. Ju. Trubetskoj og A. M. Golovkin.
Etter fredspakten i Nystad, ble de diplomatiske forbindelsene mellom statene gjenopptatt. Handelsfolkenes kirke i Stockholm ble en ”ambassadekirke”, og sorterte under den russiske utsendingen ved det svenske hoff. Kirken var liten og beskjeden, likevel var det ikke noen planer om å bygge nytt og de hyppige krigshandlingene mellom Russland og Sverige avbrøt stadig den kirkelige virksomheten.
Det var først under tsarina Katarina II at ”utenriksdepartementet” avsatte midler til opp-pussing, og sommeren 1768 ble den nyrestaurerte kirken innviet til ære for Kristi Forklaring. I den anledning ble det installert en ny, barokk ikonostas anskaffet fra Memel i Königsberg-området, foruten skruder, kar og liturgiske bøker.
I midten av det XIX århundre befant bygården, som hadde huset kirken i nesten hundre år, seg i en slik elendig tilstand, at man bestemte seg for å flytte kirken til et leiet lokale. Stockholms-kirken starter nå en omvandrende periode. Før den endelig fant sitt permanente sted, hadde den i løpet av femti år endret adresse fem ganger.
Stockholms-kirken startet sin gode periode etter at fader Peter Rumjantsev ble innsatt som ny forstander i 1889 (den samme som var første forstander for Oslo-menigheten, se Hl. Nikolai Menighets Blad nr. 3, 1996). Denne aktive presten tjenestegjorde i Stockholm nesten et halvt århundre. Det var i hans periode de mest kompliserte hendelser i russisk historie fant sted. Første verdenskrig, den kommunistiske revolusjonen og den kirkelige forvirring. Fader Peter Rumjantsev sikret Stockholmskirkens eksistens.
F. Peter lyktes i å skaffe ekstra midler fra Utenriksdepartementet, og høsten 1892 ble kirken innviet i en ny bygning på Odengaten. Noen måneder senere skaffet man ny ikonostas fra St. Petersburg, det er den som fremdeles befinner seg i kirken.
Den tidligere ikonostasen ble sendt til Hamburg, hvor den fremdeles befinner seg i hl. Nikolai kirke.
Kirken fant sitt permanente tilholdsted i begynnelsen av det XX århundre, da man underskrev kontrakt om leie i Birger Jarlsgaten 98. Her fikk menigheten kirkesal og leilighet for prest og kantor. Innvielsen fant sted 27. april 1907.
Kirken er ikke så stor – den rommer omtrent hundre mennesker, men er lys og pen. Ikonostasen er hvit, pyntet med enkle utskjæringer, og veggene er oppdelte med kunstig gul marmor, fra taket stråler dagslyset gjennom glassvinduer. Alt her gir et fredelig og gledelig inntrykk. I løpet av kirkens snart 400 års historie er det samlet mer enn 200 ikoner, mange kostbare kirkelige kar, gamle gudstjenestebøker og skruder.
Etter bolsjevik-revolusjonen begynte en vanskeligere periode for Stockholms-kirken, liksom for de andre russiske kirkene i utlandet. Inntil første verdenskrig talte menigheten omtrent femti mennesker: ambassadepersonell, russiske borgere bosatt i Stockholm, foruten presteskapet med deres familie Etter omveltningene flyktet hundretusener fra Russland, andre ble sendt ut av landet. I denne perioden kom det flere hundre russiske emigranter til Sverige, og en del av dem bosatte seg der, mens andre reiste videre ned i Europa og Amerika.
Protoierej Peter Rumjantsev hadde en hjelper i Aleksandr Rubets fra St. Petersburg, som også senere ble viet til prest av metropolitt Eulogij. Under deres lederskap ble det laget statutter for Stockholms-menigheten, som så ble bekreftet ved spesiell beslutning av Sveriges konge Gustav V. i 1925.
Under andre verdenskrig ble den ortodokse menigheten i Stockholm fylt av flyktninger fra Finland og Baltikum. Etter ankomsten til Sverige, ble en stor del av flyktningene spredt raskest mulig til forskjellige steder i landet. Noen fikk arbeide i slike industribyer som Örebro, Borås og Eskildstuna. En del av de russiske flyktningene fra Finland fant veien til Stockholm, hvor de henvente seg til forstanderen, fader Stefan Timtshenko, som hadde lederskapet i menigheten etter fader Peter som døde i 1935. Snart begynte f. Stefan å forrette gudstjenester også andre steder hvor det bodde flyktninger. Denne omsorg for mennesker som hadde kommet i vanskelige situasjoner ble stemplet av sovjetambassaden som ”antisovjetisk agitasjon”!
I dag ledes denne menigheten av arkimandritt Matias Norström som overtok da biskop Stefan Timtshenko døde i 1979. Menigheten teller mer enn 1500 medlemmer, som for størstedelen bor i Stockholm og regelmessig kommer til kirken. Andre bor i mindre byer , hvor det forrettes gudstjeneste noen få ganger i året. Etter krigen bosatte det seg en større gruppe ukrainere i Örebro, hvor de første kirkelige handlinger ble forrettet i 1950. Høsten 1984 ble en midlertidig kirke innviet der til ære for hl. Sergij av Radonesh. Ikonostasen til denne kom som gave fra Kristus Frelserens menighet i Asnieres i Frankrike . Det forrettes gudstjenester en gang i måneden i Örebro.
I Borås startet stockholmspresten virksomhet i 1932, og der forrettes liturgi to ganger i året, vår og høst. Fra 1981 forrettes liturgi også et par-tre ganger i året i Lund og Göteborg.
Menigheten viser stor begeistring for sitt kor, som har hatt konserter på radio og TV, og som holder konserter til inntekt for f. eks. Hl. Sergij teologiske institutt i Paris, foruten å delta i gudstjenestene.
En gang i måneden forrettes gudstjeneste på svensk, etter en oversettelse som fantes allerede på 1800-tallet. Barn fra 6 til 13 år kan delta i ”den russiske skolen” hver fredag ettermiddag.
Menighetsmedlemmene kan også benytte biblioteket som har litteratur på flere språk. To ganger i måneden samles grupper for trosundervisning, og på større høytider arrangeres fester.
A B Kobak i ”Eparkhialnij Vjestnik” 2, 1995.