Mange spør om vår menighet er "russisk eller gresk", og mange kaller den for "den russiske kirken". Mange er usikre på dens identitet i så henseende, og dens tilknytning i større sammenheng. Noen kaller den også for en "russisk utenlands-kirke".
Og det er ikke så enkelt å få klarhet i dette. Helt i begynnelsen kan det være nyttig å vite at Hl. Nikolai menighet - selv om den ble grunnlagt av russiske emigranter og flyktninger - aldri formelt har hett "russisk". I begynnelsen het den: "Den gresk-katolske kirke i Norge", senere ble det modernisert til "Den gresk-ortodokse kirke i Norge", og på russisk: "Pravoslavnaja Tserkov v Norvegii".
For å forstå dette må vi ta utgangspunkt i den russiske kirken og de politiske omveltninger i Russland på begynnelsen av 1900-tallet med revolusjon og borgerkrig. Det var det som brakte de ca. 1000 russiske emigrantene hit i 1920, som la grunn til vår menighet i 1931. Hl. Nikolai menighet ble først opprettet som filial av Kristi Förklarings menighet i Stockholm, men ble selvstendig i 1936. Såvel Stockholms-menigheten som den nyopprettede Oslo-menigheten befant seg under metropolitt Eulogij i Paris, hvor sentraladministerasjonen for "russisk-ortodokse menigheter i Vest-Europa" hadde og har sete.
Etter den russiske revolusjonen og i løpet av den russiske borgerkrigen var landet delt i to - en hvit og en rød politisk sone. Patriarken Tikhon i Moskva bestemte da at de biskoper og bispedømmer som befant seg på andre siden av fronten, skulle danne et eget "Midlertidig kirkestyre". Videre ble metropolitt Eulogij utpekt som leder for dette. Senere ble dette "Midlertidige Kirkestyret" oppløst fra Moskva. Metropolitt Eulogij ble insatt som som ansvarlig leder for menighetene i Vest-Europa. Mens en rekke av de andre biskopene i det "Midlertidige Kirkestyret" nektet å følge ordre og fortsatte som en motstandskirke mot Moskva: Karlovats-synoden, eller Den Russiske Utenlandskirken som den oftest kalles og som fikk sentrum i New York i USA. Men i USA var der allerede et russisk erkestift som patriarken Tikhon av Moskva tidligere hadde ledet, også det fikk en selvstendig stilling (i 1970 ble det opphøyet til autokefal status: "Den Ortodokse Kirke i Amerika" /OCA/).
Vi kan således summere at som følge av den russiske revolusjonen og den påfølgende emigrasjonen har det oppstått tre "russiske" kirker utenfor Russland:
1: Eksarkatet i Paris (Metropolitt Eulogij).
2: Den Ortodokse Kirke i Amerika (Metropolitt Platon).
3: Den Russiske Utenlandskirken (Metropolitt Antonij).
4: I tillegg kommer en fjerde gruppe: De menigheter som befinner seg utenfor
Russland, men som likevel sorterer under Moskva-patriarkatets utenlandsavdeling
ved metropolitt Kirill av Smolensk og Kalininggrad.
De to første har sin kirkerettslige gyldighet gjennom å være opprettet og organisert av moderkirken i Moskva, og begge er i ferd med å bli lokale ortodokse kirker. Den tredje, New York synoden (Den Russiske Utenlandskirken), er en størrelse uten kirkerettslig basis og er - som nevnt - en motstandskirke med pretensjoner om å være "den egentlige russiske kirken" som skal ta over styringen av kirken i Russland. Betegnelsen "Utenlandskirken" peker hen på at denne oppfatter seg som hjemmehørende i Russland og kun av tvang eller andre omstendigheter befinner seg utenfor Russlands grenser (det samme gjelder ironisk nok også for Moskva-patriarkatets menigheter utenfor Russland, som også i en viss forstand derfor er "utenlandskirke"!).
Slik er det ikke med vårt eksarkat eller den amerikanske kirken: Vi oppfatter oss som hjemmehørende her hvor vi bor, men med kirkelige røtter og identitet knyttet til Russland.
Noen år etter Paris-eksarkatets opprettelse henvendte man seg til Konstantinopels patriarkat med anmodning om å bli innelemmet i det. Og 1931 ble Paris-administerasjonen ved metropolitt Evlogij innelemmet i Konstantinopel-patriarkatet som eget Eksarkat.
Dette gjør at vårt forhold til Moskva patriarkatet som vår moderkirke er normalt og fredelig. Vi har fullstendig kirkelig fellesskap med prester og biskoper fra Moskvapatriarkatet og anerkjenner det som Russlands Kirke. Men vi er også preget av vårt forhold til Konstantinopel patriarkatet, som er moderkirken for den russiske kirken og som er vårt kirkerettslige og adminiserative knutepunkt.
Vi kan således si at vi har sterke emosjonelle og kulturelle og især historiske bånd til den russiske kirken, men vi har ingen administerative eller organisatoriske tilknytninger der.
Erkebiskop Sergij har tre ganger vært på offisielt besøk i Moskva og forhandlet med patriarken Aleksij II angående de gjensidige relasjoner mellom vårt erkestift og patriarkatet. Det har kommet flere gode resultater av dette:
Bl.a. har vi kommet overens med metropolitt Kirill (som styrer Moskvapatriarkatets utenlandsavdeling) om at de ikke skal opprette egne menigheter der hvor vårt erkestift allerede har menighet med gudstjenester på kirkeslavisk. (Vi her i Oslo undret oss derfor svært over at den samme metropolitt Kirill dagen etter godkjente opprelsen av hl. Olgas menighet i Oslo som en slags konkurrent til hl. Nikolai! Kanskje var han ikke informert om vår menighets eksistens og karakter?) Og vårt teologiske institutt i Paris, Ste.Serge, er involvert i flere samarbeidsprosjekter med russiske læresteder med utveksling av studenter og lærere. Vi har også fått utvidet samarbeide angående litteratur og hjelpearbeid til menigheter i Russland.
Det samme forholdet avspeiler seg også på lokalt plan i Oslo, hvor relasjonene mellom hl. Nikolai menighet og hl. Olga menighet er korrekt og normalt. På tross av den noe spesielle opprinnelsen til den nye menigheten, har f.eks. forstanderne for de to menighetene flere ganger forrettet liturgi sammen, enten i hl. Nikolai kirke eller i hl. Olgas huskirke. Ja, i egenskap av forstander for hl. Nikolai menighet var jeg også med å innvie hl. Olgas kirke. Og vi har forøvrig ikke merket noe konfliktstoff i relasjonene hittil, når vi ser bort fra selve startsfasen for den nye menigheten.
Hvilke fordeler har vi av vår nåværende situasjon og administrative tilknytning til Konstantinopel?
For det første: På tross av innvendinger, er det kirkerettslig mest korrekt å være understilt Konstantinopel. Ifølge den dominerende tolkning av de kanoniske ordninger tilligger det Konstantinopel å ha ansvar for de ortodokse troende som befinner seg utenfor de lokale ortodokse kirkenes områder.
For det andre: Våre menigheter har eksistert så lenge at de og deres troende ikke lenger oppfatter seg som "midlertidig bosatt i utlandet", men tvert imot er normale borgere av det land hvor de bor, de er ikke lenger "emmigranter". Derfor er det også naturlig og rett å te seg som lokale menigheter med forhold til det sted hvor en befinner seg. Vårt eksarkat eller erkestift er inne i en prosess hen mot å bli Vest-Europas ortodokse Kirke (uten å miste vissheten om sine historiske røtter og identitet). I så henseende er det også både naturlig og kirkerettslig mest korrekt å forholde seg til Konstantinopels Patriarkat.
For det tredje: Konstantinopels Patriarkat er den eneste av de ortodokse kirkene som ikke har direkte politiske og lojalitetsmessige bånd til en bestemt stat eller nasjon. Konstantinopels patriarkat kalles "økumenisk" og det betyr at det er hevet over nasjonale og politiske sammenhenger. Her forholder vi oss til den ortodokse kirkelige tradisjon og historie som er er knutepunkt for alle de ortodokse kirkene. I denne sammenheng vil vi slippe enhver mistanke og beskyldning om å gå andre staters ærend, å være informanter og femtekollonister. Vi vil politisk sett være uinteressante, og som kirke er det en ideell situasjon. Vi kan konsentrere oss om å innøve og utøve vår tro uten å ta hensyn til omstendigheter som vi ikke har noe med, og uten å bli blandet opp noe vi ikke er klar over eller har kontroll med.
På det viset kan vi trygt si at vår menighet er en ORTODOKS menighet, uten å gi den noe nasjonalitetsmerke, vi kan trygt erkjenne dens russiske tradisjon og opprinnelse, samtidig som vi kan arbeide videre på dens utvikling på basis av det store spekter av medlemmer vi har: vi tar opp i oss serbiske, makedonske, rumenske, arabiske og afrikanske medlemmer som med sin kulturelle arv er med på å sette preg på vår menighet, samtidig som de norske medlemmene er med på å knytte dette an til den nære virkelighet vi lever i og er en del av.
Vi har et positivt og konstruktivt forhold til Moskva-patriarkatet gjennom vår felles tro og historie, og vi har et lignende forhold til Konstantinopel-patriarkatet gjennom vår organisatoriske og kirkerettslige tilknytning, og slik står vi i Paris-eksarkatet med dets administerasjon og åndelige arv midt i Europa og den konkrete virkelighet med nære, men forskjellige bånd til de to dominerende sentra i den ortodokse verden.