Det finnes kun en JULIANSK KALENDER. Den “originale” julianske kalenderen ble antatt av Kirken uten noen korrigering av dens tekniske feil. Men den er butt forbedret to ganger~ en gang av Kirken i Vesten (1582) og en gang av Kirken i Osten (1923). Dermed finnes det fire versjoner av den julianske kalenderen; de er som følger:
DEN “ORIGINALE” JULIANSKE KALENDEREN - som ble innført av Julius Caesar - skriver seg fra år 44 f. Kr. Lengden på det naturlige solåret (den tiden jorden bruker på et kretsløp rundt solen) var beregnet til å være 365 dager og 6 timer. Hvert tredje år ble de 6 ekstra timene samlet opp og tillagt året som en ekstra dag. Dermed ble det et skuddår på 366 dager.
Teknisk sett er denne kalenderen 11 minutter og 14 sekunder lengre enn det naturlige solåret. Det er denne vesle feilen som har forårsaket alle kalenderproblemene. Et tilbakevendende naturfenomen som vårjevndøgn (begynnelsen på våren, da dag og natt er om lag 12 timer lange over hele jorden) opptrer år etter år på det samme målbare tidspunkt i jordens kretsløp.
På grunn av feilen i den opprinnelige julianske kalenderen samler de ekstra minuttene og sekundene seg i tidens løp opp til en het dag, og vårjevndøgn kommer fortere, etter en dag tidligere, i den borgerlige kalenderen. I den “originale” julianske kalenderen falt vårjevndøgn på den 25. mars.
DEN JULIANSKE “GAMMEL STIL”- KALENDEREN skriver seg fra år 325 e.Kr. I det fjerde århundre inntraff vårjevndøgn den 21. mars etter den “originale” julianske kalenderen. Da Det første økumeniske kirkemøte ble holdt i Nikea i 325 for å fastsette datoen for påskefeiringen, antok Kirken den “originale” julianske kalenderen og besluttet at påsken skulle holdes første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn den 21. mars - og uavhengig av den jødiske påsken. Kirkemøtet korrigerte ikke kalenderfeilen og førte heller ikke vårjevndøgn tilbake til den 25. mars, hvor det hadde vært til å begynne med. Ved å knytte en feilaktig kalenderdato til et fast tilbakevendende naturfenomen skaffet Kirken seg et kalenderproblem på nakken.
DEN JULIANSKE “NY STIL”-KALENDEREN skriver seg fra 1582. I det sekstende århundre falt vårjevndøgn ti dager for tidlig på den julianske “gammel stil”-kalenderen - den 11. mars i stedet for den 21. mars, på grunn av den ukorrigerte feilen i den “originale” julianske kalenderen. Med oppdatert astronomisk informasjon forbedret den romerske pave Gregor den “originale” julianske kalenderen. Hans astronomer reduserte tallet på skuddår, slik at gjennomsnittslengden på kalenderåret ville ligge nærmere den naturlige lengden på solåret. I en 400-årssyklus tok de bort tre skuddår og reduserte feilen fra 11 minutter og 14 sekunder i året til 26 sekunder i året. Etter dette systemet tar det langt flere år før avviket samles opp til en hel dag.
I 1582 ble de ti dagene fjernet fra kalenderen, slik at vårjevndøgn atter skulle falle på den 21. mars, slik Kirken hadde besluttet i 325. Denne versjonen av den julianske “ny stil”-kalenderen kalles populært den gregorianske kalenderen og anvendes av Kirken i Vesten både for de ubevegelige og de bevegelige festene.
DEN “REVIDERTE” JULIANSKE KALENDEREN skriver seg fra 1923. Etter 1582 fortsatte vårjevndøgn etter den julianske “ny stil”-kalenderen å falle på denne kalenderens 21. mars. I det syttende århundre falt imidlertid vårjevndøgn på den julianske “gammel stil”-kalenderens 11. mars, i det attende århundre på denne kalenderens 10. mars, i det nittende århundre på denne kalenderens 9. mars og i det tjuende århundre på denne kalenderens 8. mars — altså 13 dager for tidlig.
Et illustrerende eksempel på det ovenstående: 1 det syttende århundre samsvarte “gammel stil”-kalenderens 25. desember med “ny stil”-kalenderens 4. januar, i det attende århundre med 5. januar, i det nittende århundre med 6. januar og i det tjuende århundre med 7. januar. Slik er det fremdeles.
Etter seksten århundrer gjorde også Kirken i Østen noe med kalenderproblemet. I 1923 forbedret en ortodoks kirkekonferanse i Konstantinopel den feilaktige “originale” julianske kalenderen. Den tekniske korrigeringen var ikke mye ulik den som ble foretatt i 1582-versjonen. I likhet med pave Gregor forbedret denne konferansen kalenderen ved å redusere tallet pa skuddår, slik at gjennomsnittslengden pa kalenderåret skulle ligge nærmere den naturlige lengden på solåret. Ved å redusere tallet på skuddår i en 900-årssyklus ble avviket krympet til 2,2 sekunder i året, hvilket er så godt som perfekt. Etter denne versjonen vil vårjevndøgn falle på den 21. mars i over 40 000 år.
For å føre vårjevndøgn tilbake til den 21. mars ble 13-dagers forskjellen fjernet. Fram til omkring år 2200 vil den julianske “ny stil”-kalenderen og den “reviderte” julianske kalenderen stemme overens.
De nasjonale ortodokse kirkene fikk anledning til å anta denne versjonen av den julianske kalenderen. Noen gjorde det, andre gjorde det ikke. Siden heller ikke denne forbedringen løste problemet med påskedatoen, ble de fleste ortodokse kirker enige om å holde påske i samsvar med 325-formelen og fastsette vårjevndøgn i samsvar med den julianske “gammel stil”-kalenderen, inntil alle kristne kirker kunne enes om en felles dato.
Den “reviderte” julianske kalenderen er ikke det ondes verk eller et opplegg for å omvende Den ortodokse kirke til Den romersk-katolsk kirke, slik enkelte vil ha det til. Det eneste kriterium er SANNHETEN. Opp gjennom århundrene har mennesket lyktes i å oppdage flere og flere sannheter om det univers Gud har skapt. Kalenderen er et hjelpemiddel mennesket har funnet opp for å bringe sine egne tidsmålinger i overensstemmelse med de naturlige astronomiske fenomenene. Skal ortodokse kristne fortsatt benytte en kalender basert på et anslag fra år 44 f. Kr. over hvor lang tid jorden bruker på sitt kretsløp rundt solen? Hvis Den ortodokse kirke er sannhetens støtte og grunnvoll, kan den ikke tillate seg å overse de vitenskapelige sannheter mennesket har oppdaget. 1 44 f Kr. gjorde Julius Caesars astronom Sosigenes et nesten riktig anslag. Mennesket er kommet langt i sin kunnskap om vårt solsystem siden den gang.