Artikkelforfatter: Thomas Arentzen
Der finnes mange helgener med mange ulike historier. Noen av dem kommer fra Norge. To av dem var innvandrere til Norge. Disse for norsk kristendom svært viktige helgenene feires ikke i hele verden, men æres stort sett i våre egne nordlige strøk hvor de levde sine hellige liv. Den første av dem, Hl. Sunniva, er Norges første ortodokse helgen; den andre het Trifon og kom fra Russland til samene.
De keltiske områdene i Vest-Europa ble kristnet allerede fra det fjerde århundre og utover, men lå lenge utenfor Romas påvirkning. Kristendommen utviklet seg særlig i monastisk retning i det som i dag er Irland og Skotland, og pilegrimsferden ble ett av dens høyest aktede fromhetsidealer. Det kjente middelaldereposet Sankt Brendans havseilas forteller om hvordan en irsk munk med sine disipler legger ut på en odyssé av pilegrimsferd til havs. Slike seilaser var slett ikke uvanlige, og foregikk ikke sjelden uten ror, årer og seil.
På 900-tallets keltiske grønne øy vokser kongsdatteren Sunniva (no. Synnøve) opp og blir regentinne i et lite kongerike i vest. En hedensk vikingekonge fra traktene begynner ærgjerrig å kurtisere den ugifte kvinnen. Hun er vakker; han blir efterhvert temmelig ufyselig både mot henne og mot innbyggerne i landet. Efter sjelekvaler og bønner ser hun til slutt ingen annen løsning enn å stikke til sjøs.
Liksom Hl. Brendan og mangen irsk pilegrim satte hun seg i skipet sammen med ledsagerne sine ved Europas aller vestre kapp. Uten årer, seil eller ror drev de omkring i Atlanterhavet. Mannskapet må vel ha trodd det var en luftspeiling da de efter utallige døgn i åpen sjø drev inn i Sildegapet og fikk øye på øya Selja syd for Stadlandet. Her landet de, gikk i land og slo seg ned under noen store steinhellere. De livnæret seg ved fiske i Vestlandets ytterst forblåste havgap. Fra før av var Selja ubebodd, men lokalbefolkningen inne på fastlandet brukte den som beitemark for fårene sine.
Da møyen og følget ble oppdaget og noen bønder samtidig ikke fant igjen alt kreaturet, ble naturligvis de fremmede syndebukker. Bøndene pusset Håkon jarl på de forsvarsløse der ute på øya. Sunniva, som så jarlen komme, samlet folket sitt under hellerne hvor hun i bønn tryglet Gud om å få unnslippe fiendens vold. Slik gikk det til at hellerne veltet over dem; de veldige kampestenene ble deres bane. Ladejarlen kunne ikke finne martyrene, men siden ble restene av kroppene funnet på mysteriøst vis da noen fiskere oppdaget en lysstråle stående som en søyle mellom steinrøysen og himmelen. Sunnivas legeme var like helt og anget av myrra. Snart ble dødsdagen, 8.juli, holdt hellig (kalt Seljumannamesse, Seljevoka eller Sunnivadagen) og Selja ble et viktig pilegrimsmål for nordmennene. Fremdeles i dag pipler det vann fra den helbredende kilden mellom kirke- og klosterruinene på Selja.
Russeren Trifon av Petsjenga (no. Peisen) er så vidt jeg vet den siste helgen som har virket på norsk jord. Han vokste opp utenfor kirke- og handelsstaden Novgorod, byen nordmennene kalte Holmgard og hvor Olav den hellige levde i eksil femhundre år tidligere.
Allerede i ungdomsårene vurderte Trifon et liv som munk eller eneboer. Riktignok finnes der beretninger om at han som ung var røverhøvding i nord før han efter en åpenbaring vendte seg til misjonsvirksomhet. Fordi Hl. Trifon er en slags nasjonalhelgen for østsamene eller “skoltesamene”, figurerer han i et utall eventyr og sagn. Hvilke tradisjoner som går tilbake på den historiske personen, er ikke bestandig enkelt å vite.
Trolig er han altså tidlig en from gutt som ønsker å følge de gamle ørkenasketene fra Egypt og Syria ut i ødemarken. I 25-årsalderen begir han seg endelig ut i den nordrussiske villmarken hvor samer og andre nomadefolk holder til. Efter en tid i områdene på Kolahalvøya beveger Trifon seg vestover og inn i det som i dag er Finnmark. Før grenseoppdragningen i 1826 var Barentsregionen ingenmannsland, og det kunne komme skatteoppkrevere fra alle kanter. Her ute kom han i kontakt med skoltesamene, lærte seg språket deres og begynte omsider en form for misjonsvirksomhet blant dem. Ved Peisen-elven ( – ‘Petsjenga’ heter den på russisk – ) bygget han en liten tømmerkoie hvor han slo seg ned, og da han nærmet seg førti år, fikk han reist en trekirke viet Den Hl. Treenighet, samtidig som han selv ble munkeviet.
Naturligvis møtte Trifon en del motstand i de fremmede egner, og det hendte tidt og ofte at han måtte trekke seg tilbake i ensomhet eller endatil gjemme seg. I fjellsiden langs fjorden ved Elvenes finnes den såkalte Trifon-hulen: Denne skal engang ha reddet den hellige fra hissige forfølgere. Det har siden vært vanlig blant fiskerne deromkring å gå innom hulen for å be for den forestående fisketuren. Det forrettes fremdeles en andakt der i ny og ne, og et Guds Moder-ikon er oppstilt inne i hulen. Hl. Trifon møtte også stor beundring på grunn av sin store kjærlighet og tålmodighet; historiene er mange om hvordan han vandrer lange strekk for å bringe innbyggerne saker de trenger. Mest kjent er fortellingen fra tiden på 1550-tallet da det var hungersnød i landet. Nøden førte smått om senn med seg problemer også for samene. Dermed tar helgenen med seg et lite følge og legger i vei til Moskva for å be om audiens hos Ivan den Grusomme. Når de endelig kommer frem, får de faktisk snakke med tsaren, og det ender med et gavebrev i hvilket kronens skatter og avgifter i området overdras til dem selv. Både for det lille klostersamfunnet som gradvis hadde vokst frem de siste tyve – tredve årene, og for de øvrige samene i regionen betydde dette et kjærkommet tilskudd. I 1565 var der tyve munker og tredve legbrødre i klosteret. De startet byggingen av Boris og Gleb-kirken ved Pasvik-elvens vestre bredd som skulle bli østsamenes viktigste kirke inntil den brant ned i 1944.
Et annet Gudshus Hl. Trifon og hans brødre reiste på samme tid, var det laftede Hl. Georgskapellet i Neiden. Dette unnslapp imidlertid krigsbrannene, og står der i dag som Nord-Norges eldste trebygning. Hit kommer fremdeles finske og russiske samer på pilegrimsferd, og her feirer de ortodokse samene årlig Gudstjenester utendørs med representanter fra Den ortodokse kirke i Norge, Russland og Finland. Trifon selv la atter ut i ødemarken på sine eldre dager. Der levde han i ensomhet og bønn inntil han døde nærmere 90 år gammel, og ett eller annet sted der ute på vidden ble han også begravet uten sten efter eget ønske. Trifondagen, Hl. Trifons dødsdag (15.desember), var tidligere østsamenes store nasjonale festdag med reinkappkjøring og festivitas. Helgenen feires av ortodokse som “skoltenes apostel”.