Religion er sjeldent den eneste årsaken til krig. Når det gjelder religion og vold, står de kristne ikke særlig tilbake for muslimene, mener patriarken Bartolomeos.
Religiøse forskjeller har blitt viktigere i den internasjonale politikk
de senere årene. Er det etter 11. september oppstått en uoverskridelig verdikløft
mellom den kristne og den muslimske verden?
Dessverre ser det ut til at det er økonomiske verdier mer enn moralske verdier
som spiller hovedrollen i vår tide begivenheter. Årsakene til konfliktene stammer
sjeldent bare fra religionene. Forutsetningene for konflikter basert på forskjellige
religiøse verdier, er at det er mennesker som er rede til å forsvare eller påtvinge
andre sine egne verdier. Det er i dag ikke særlig mange kristne som er rede
til ubøyelig å forsvare moralske og åndelige verdier.
Væpnede opprør er et brudd på den viktigste kristne verdi – kjærligheten til
Gud og ens neste. Islam anerkjenner også en Gud som er barmhjertig og elsker
menneskene, men gir noen ganger andre prioriteter førsteplassen.
Man bedrar seg selv, om man tror at det er mulig å skape varig fred på jorden
uten rettferdighet, uten aktiv solidaritet for å overvinne fattigdom, uten respekt
for menneskets hellighet og nasjonenes grunnleggende rettigheter, så som frihet
og selvbestemmelse.
Noen sier at islam er ”umoden”, og at når denne tro blir like gammel som
kristendommen er nå, vil den bli mykere.
Modenhet er ikke noe som kommer av seg selv. Når vi tenker på den måte kristne
har oppført seg overfor hverandre i det 20. århundre, og deres oppførsel overfor
ikke-kristne nasjoner, finner vi det uhyre vanskelig å omtale dette som kriten
modenhet, som om de ikke var både fanatiske og intolerante og ble drevet av
morderisk vanvidd mot hverandre.
Gud kaller alle mennesker til anger og frelse, og anger innebærer også at man
reviderer feilaktige oppfatninger. Det er den vei vi kristne burde følge, om
vi ønsker å bli ansett som modne i religiøs forstand og forbilder for andre.
Opp gjennom historien har religionen ofte vært årsak til – eller unnskyldning
– for kriger. Hvordan kan religionen bidra til mer fredelig internasjonal utvikling?
Nettopp uttrykket ”utvikling” er fundamentalt for menneskehetens fremtid, uten
dette, og særlig da på det åndelige plan, kan det ikke bli noen fred.
Vi bør strebe etter menneskets befrielse fra den personlige og kollektive egoismens
besnærende bånd, etter en utvikling av alle mennesker og nasjoner. Om dette
blir et mål for alle religioner, kan religionene gi store bidrag.
Det gjelder særlig kristendommen på grunn av dens åndelige styrke, og dens orientering
hen mot ”modenhet” som vi tidligere har nevnt. Spesielt positivt for dette målet
er samarbeidet mellom de religiøse ledere, noe vi omhyggelig og vedvarende har
anstrengt oss for, slik at de politiske mål blir klart adskilt fra de religiøse
mål, og slik at religionen ikke blir politikkens tjener. Vi skal arbeide sammen,
respektere hverandres tro og identitet og ikke prøve å overbevise noen.
Vi må fremme gjensidig respekt, kjærlighet og forståelse. Det er plass nok for
alle på denne jord.
De fleste vesteuropeiske land har for tiden en opphetet debatt om innvandring.
Da mange av innvandrerne er muslimer, har det en tendens til å bli en debatt
om kristne versus muslimske verdier, selv i meget sekulariserte land. Er det
problematisk?
I følge våre opplysninger minner innvandringen av mennesker med en annen religion
i visse vestlige land, folk om deres kristne arv, som de eller synes å ha glemt.
Denne kontrast mellom verdier kan vise seg å bli fruktbar, fordi den stiller
det moderne, sekulariserte mennesket i Vesten overfor en annen virkelighet,
nemlig innvandrernes, , som har Gud som referanseramme i sitt liv.
Stimuleringen av interessen for Gud, som stort sett har blitt glemt i Vesten,
utgjør en mulighet for å søke den sanne Gud.