Den ukelange turen til min kone Wenche Valentina og meg til hl. Katarina-klosteret i Sinai-ørkenen fra den 26. april til den 3. mai 2001 hadde tre hensikter. Den første var helt opplagt: vi hadde giftet oss på Tomas-søndagen den 22. april, og dette var vår bryllupsreise. Vi hadde et felles ønske om å trekke oss tilbake på et kloster helt i starten av vårt ekteskap. Etter ei natt i Sharm el-Sjeik på sørenden av Sinai-halvøya stanset vi ikke ved de mange tiltrekkende turistmålene i området, f.eks. dykking ned til de skjønne korallrevene i havet utenfor, men begav oss straks til vårt mål, for tiden var knapp. Etter lengre forhandling om pris tok vi en drosje den to timer lange turen nordover og innover i ørkenen til det eldgamle ortodokse klosteret, ett av kristenhetens helligste steder og ett av sivilisasjonens viktigste bibliotek.
Den andre hensikten var også ganske opplagt: vi var på pilegrimsferd. Helt siden kristne begynte å valfarte til det Hellige Land, har fjellet der Moses mottok de ti bud vært et mål for tilbedelse. Etter at munker tok til å trekke ut i Sinai-ørkenen på 300-tallet og bosette seg i huler og i eremitasjer i nærheten av de hellige stedene, inkluderte pilegrimsferdene til Sinai gjerne et besøk hos dem. Den kjente pilegrimen Egeria var på 380-tallet både på Mose-fjellet, på Horebs berg, ved den brennende tornebusken og hos hellige munker.
Etter at den østromerske keiser Justinian i 557 bygde et festnings-kloster på stedet til den brennende tornebusk, ble dette et naturlig pilegrimsmål som også kunne huse pilegrimene i sitt gjestehus. Vi sluttet oss til denne lange tradisjonen, som i de seneste tiår har fått et selsomt ”tilsig” gjennom de talløse turistene som i busslast etter busslast avlegger Mose-fjellet og klosteret dagsbesøk. Starten på Sinai-oppholdet vårt var dog farget av at turen også var bryllupsreise. Vi hadde ikke hjerte til å skilles ad altfor snarlig, og de første to nettene bodde vi på klosterets turisthotell rett i nærheten. Deretter gikk vi hver til vårt: mannen til klosteret, til et rom intra muros, kvinnen til de kvinnelige pilegrimenes gjestehus rett utenfor muren.
Vi fikk anledning til å delta på gudstjenestene morgen, middag og kveld i basilikaen fra samme 6. århundre. Disse var på gresk, som de alltid har vært, men klosteret er idag ganske internasjonalt; vi møtte munker fra Russland, England, Libanon og USA i tillegg til Hellas. Det inngav en særlig age å be i dette eldgamle gudshuset, en av de få gjenværende oldkirkelige basilikaer, som i tillegg aldri har vært skjendet eller ødelagt. Blant gudstjenestene var lørdagens ukentlige Liturgi i den brennende tornebuskens kapell, som ligger bak alterrommet. Alteret i dette lille kapellet står rett over tornebuskens røtter; selve busken har blitt flyttet noen meter og står i dag i friluft, høy og flott og etter sigende som den eneste av sitt slag i ørkenen. De berømte mosaikk-freskene i basilikaens alterrom er fra kirkeskipet dessverre lite synlige bak den dominerende, senere ikonostasen, men det var mulig å titte inn i alterrommet fra en sidedør. Aldri har jeg sett et så vakkert alter; det gir et inntrykk av det som må har vært den bysantinske og syrisk-palestinske kristne byggekunstens ubeskrivelige og tidløse skjønnhet.
Det var stadig mange andre pilegrimer der, særlig grekere, som av og til kom i grupper. Blant annet var der to tyske kvinner, den ene en stamgjest for hvem klosteret var hennes åndelige hjem, den andre hennes skoleelev som hadde konvertert der i påsken. Wenche Valentina fikk anledning til å bestige Mose-fjellet og besøke eremitten f. Moses som holdt til i sin velholdte eremitasje i fjellsida ikke langt fra klosteret. Dette måtte hun gjøre alene, for jeg var på min side opptatt med et spesielt ærend, mitt tredje reisemål.
Det tredje målet med reisa var å studere manuskripter i munkenes unike biblioteket. Selve utgangspunktet for min doktoravhandling befinner seg nemlig der: Sinai-manuskriptet georgisk nr. 34 fra 900-tallet. I avhandlinga utgir jeg en del av dette manuskriptet, et Horologion eller timebønnbok som er det eldste av sitt slag. Det finnes to greske Horologier på Sinai fra 800-tallet, men den greske originalen som min georgiske timebønnbok er en oversettelse av, stammer nok fra ca. 700. Den greske originalen er gått tapt, og en må derfor ty til den georgiske oversettelsen for å få tilgang til dokumentet. Mitt georgiske Horologion ble skrevet ned i første halvdel av 900-tallet av presten Iovane, som trolig var prest for den georgiske munkekolonien ved hl. Sabas store Lavra i ørkenen øst for Jerusalem. Han hadde av sin landsmann og klosterbror Iovane Zosime blitt bedt om å kopiere Horologiet fra et annet og eldre manuskript. Hensikten med denne avskriften var nærmest arkivarisk, for dette Horologiet var av en eldre type som ikke lenger var i bruk på Saba-klosteret; det var allerede blitt etterfulgt av en ny type timebønnbok.
Horologiet til presten Iovane hadde jeg sittet i månedsvis hjemme i Norge og avlest på mikrofilm. Etter hvert hadde jeg innsett at det var nødvendig å dra til Katarina-klosteret og se manuskriptet med egne øyne. Noen ord var det umulig å lese på mikrofilmen, og dessuten var det tryggest å få bekreftet avlesinga av mange vanskelige passasjer. Den viktigste grunnen var imidlertid at det finnes tegn i Horologiet, hvis farge, sort eller rød, var avgjørende for tegnenes betydning. Skulle jeg kunne analysere og tolke den georgiske timebønnboka, måtte jeg simpelthen ned til Sinai og se den gamle teksten med dens farger.
Jeg hadde skrevet til klosteret, ved dets igumen (abbed), hans hellighet erkebiskop Damianos, og spurt om å få studere Horologiet. Det hadde jeg fått tillatelse til. Nå var jeg kommet til stedet, og en viktig forutsetning for avhandlinga skulle forhåpentligvis bli lagt. Jeg var meget spent på om jeg skulle få den tid jeg trengte til arbeidet. Skulle jeg dessuten få bruke datamaskinen jeg hadde med? Det var ”grammateus” (sekretær) og bibliotekar, fader arkimandritt Symeon, som tok hånd om meg. Han var vennlig og tillitsvekkende. Han ledet meg inn til lesesalen, et mellomstort rom vegg i vegg med det store biblioteket, og anviste meg en pult hvor jeg skulle få arbeide. Når han selv ikke kunne være tilstede, var det assistenten, den libanesiske f. Georg, som skulle sitte vakt. Munkene er årvåkne og understrekte sterkt hvor ille det ville være om jeg begikk dumheter som andre har stått for i historiens løp, f.eks. de som har revet ut og stjålet mange sider fra det selvsamme manuskriptet som Horologiet mitt er en del av.
Så kom ”grammateusen” f. Symeon med manuskriptet mitt, en tykk bok av pergament, og der satt jeg og begynte å bla i disse sidene fra 900-tallet. Først bladde jeg med skrekkblandet fryd og enorm respekt, men siden ble også jeg vant til manuskriptet og trakterte det med stor selvfølgelighet. Det var like nyttig å lese Horologiet i manuskriptform som jeg hadde trodd; jeg gikk gjennom hele teksten og kontrollerte min egen avlesing, løste mange gåter i teksten og noterte for all del fargen på tegnene. Munkene gav meg også mye tid, ca fem timer hver dag, hvilket var nesten i overkant av hva jeg hadde håpet på.
I tre dager arbeidet jeg med Horologiet. Men på den siste halvannen dag hadde jeg et tilleggsærend: jeg hadde bedt om å få studere tre av de nye greske manuskriptene som hadde blitt oppdaget i 1975. Biskopen hadde sagt ja til dem også, men jeg var skeptisk, for jeg visste at ingen annen forsker ennå hadde sett dem. Skulle det la seg gjøre for meg ....?
Katarina-klosterets bibliotek består nå av to avdelinger, det gamle fondet og det nye fra 1975. Det gamle fondet er velkjent og består av over 3000 manuskripter fordelt på fem språk: gresk (2300), arabisk (600), syrisk (270), georgisk (85) og slavisk (40). Ved en tilfeldighet oppdaget man så i mai 1975 over 1000 nye manuskripter; etter at et kapell inne på klosteret var blitt ødelagt ved brann, kom en glemt klostercelle for dagen, og ved rydding der fant man plutselig store mengder manuskripter som noen av en eller annen grunn hadde gjemt unna eller bare lagret der, kanskje på 1700-tallet.
Før noen får adgang til å studere slike nye manuskripter, må det komme ut kataloger over dem. Katalogen over de over 800 nye greske manuskriptene kom ut i 1998, og jeg hadde selv, sammen med direktøren for et senter for greske manuskriptstudier i Paris, skrevet en utvidet bokanmeldelse av katalogen. I denne artikkelen hadde vi saumfart katalogen og utforsket de opplysningene den gir. På mitt eget område, bysantinske liturgi, viste katalogen at de nye greske manuskriptene var sensasjonelle. Blant dem finnes det liturgiske tekster man trodde var gått tapt og som vil gi revolusjonerende ny kunnskap om de palestinske røttene til den bysantinske liturgien. Jeg hadde valgt meg ut tre av de aller mest spennende nye greske manuskriptene: en hymnebok fra Oppstandelseskirken i Jerusalem fra 7-800-tallet (eldste av sitt slag), en prestelig bønnebok (Eukhologion) fra samme tid (en av de eldste av sitt slag og kanskje den eneste av en spesiell type fra Palestina), samt et Horologion fra 1000-1100-tallet.
Jeg fikk faktisk se alle tre, men det siste i aller siste liten. Bibliotekaren f. Symeon sa til meg at jeg var den første forskeren som fikk se dem. Han kontrollerte nøye hvert manuskript før han overlot det til meg, telte sidene som ikke ennå var paginert for å kunne forsikre seg etterpå om at jeg ikke hadde gjemt unna noen. Så bladde jeg i bønneboka og skjønte snart at den var ganske enestående. Jeg skrev av og inn på datamaskinen så raskt fingrene kunne greie. Anledningen var sjelden, det følte jeg, slik mange andre forskere helt sikkert hadde følt det før meg. Munkene er svært opptatt og gir bare begrenset tid til hver enkelt. Jeg studerte også Horologiet, men dette var det vanskelig å få noe ut av, for bladene var i uorden, og det virket som om blader fra forskjellige manuskripter var blitt satt sammen fra fragmenter funnet i 1975.
Så var det det siste greske manuskriptet jeg skulle se, det mest verdifulle og spennende, nemlig hymneboka (Tropologion) fra Oppstandelseskirken. Jeg formelig siklet etter å se denne rariteten og sensasjonen. Jeg skulle se dette manuskriptet siste dagen før vi skulle dra derfra og minnet f. Symeon om ønsket mitt dagen før. Men på formiddagen ble faderen opptatt av noe som uventet kom opp. Først på kveldsøkta skulle jeg da få se det, og da ville det bare være ca. to timer igjen til det – vel, vel. Men da kvelden kom, var f. Symeon opptatt igjen, denne gang med ei gruppe greske pilegrimer som han viste om i biblioteket. Tida gikk, og jeg lurte på om jeg noen gang skulle få se Tropologiet. Endelig kom faderen og hentet et manuskript. Sakte telte han sidene. Til min forskrekkelse viste det seg imidlertid at manuskriptet var til assistenten hans og ikke til meg. Da var det bare en halv time igjen av kveldsøkta, og jeg spurte f. Symeon forsiktig om jeg ikke skulle få se det siste av de nye greske manuskriptene. ”Uff da, beklager”, sa faderen, for han hadde faktisk glemt meg. Først da det var igjen ett kvarter fikk jeg det i hende, men da sa han til min overraskelse at jeg skulle få lese det så lenge jeg hadde behov for. Jeg fikk sitte over tida men kunne av hensyn til assistenten, f. Georg, ikke holde på for lenge, for jeg tok således av hans tid. Hymneboka var like sensasjonell som jeg hadde fått inntrykk av fra katalogen, men dens skjønnhet overgikk hva jeg hadde trodd. Den var i tre farger, sort, rødt og grønt, og var skrevet i sirlig, jevn og elegant majuskel (store bokstaver) fra tidlige, tidlige tider. Jeg visste at jeg bladde i et dokument som vil vekke oppsikt og begeistring den dagen en heldig forsker får den ære å utgi det i bokform.
Jeg kunne forlate bibliotekets lesesal denne siste kvelden mettet av inntrykk og av oppfylte ønsker. Alt jeg hadde håpet på, hadde gått i oppfyllelse, om enn med et nødskrik. Før vi tok kvelden, fikk Wenche og jeg også audiens hos igumen, erkebiskop Damianos, som gav oss sin velsignelse. Vi tok farvel med f. Symeon og andre av fedrene, som alle hadde vært vennlige mot oss under oppholdet.
Jeg sov den siste natta i min klostercelle på Katarina-klosteret, hørte lyden av busslaster med turister ankomme tidlig på morgenkvisten, og fikk vært en liten tur innom morgengudstjenesten før vi måtte dra med drosja de to timene tilbake igjen til verden. Et uforglemmelig opphold i denne nesten tidløse festninga som klosteret utgjør, hvor lag på lag av historie og levet liv er lagret og bevart, var over. Wenche og jeg drog beriket og velsignet sammen fra dette hellige sted, fylt med åndelig næring til vårt begynnende samliv og utstyrt med uvurderlige notater til doktoravhandling og videre forskning.
Litteratur:
Paul Géhin og Stig Frøyshov, « Nouvelles découvertes sinaïtiques : à propos
de la parution de l’inventaire des manuscrits grecs (Nye oppdagelser på Sinai
: apropos utgivelsen av innholdslista av de nye greske manuskriptene) », Revue
des études byzantines 58, 2000, s. 167-184. - K. Manafis, utg., Sinai. Treasures
of the Monastery of Saint Catherine, Athen, 1990.