ÅpningssideEtter mange tiårs ønske om å besøke øya Patmos - også kalt Egeerhavets Jerusalem - ble det denne våren mulig for meg å tilbringe tre døgn her på denne spesielle øya, som ligger i den sørligste av de greske øygrupper, kalt Dodekanesene, hvor den hellige apostelen Johannes ankom i år 95 e. Kr.
Det var kalt. Uvær og storm førte til landligge for båter og forsinkelse for fergen som skulle ta meg og min reisevenninne til denne lille plett. Etter 13 timer i nattemørke og grov sjø ankommer vi en tidlig morgen kl. 4.30, og en elskelig gammel dame i nattøy tar imot oss på sitt hotell.
Ønsket var å få besøke Apokalypsens hellige hule og Johannesklosteret, som kroner toppen av øya og byen Khora.
Fra ankomsthavnen, Skala, går det en gammel brosteinsti opp mot byen Khora og klosteret. Man kan velge bil/buss og følge vanlig ankomst, men jeg valgte å ta bena fatt. Vel et par kilometer oppover i åssiden ligger kirken Agia Anna. Den antas å være fra 1090 og er viet Jomfru Marias mor. Vakker utsikt, blomterdekkede marker og intens fuglesang gjorde spaserturen hit til en opplevelse i seg selv. Inne i kirken ligger Apokalypsens hellige hule hvor apostelen Johannes mottok åpenbaringene, som han lot sin disippel Prokhor nedskrive for seg. Her kan de besøkende se steinen der Johannes' åpenbaring ble skrevet, og her kan man se fordypningen hvor apostelen Johannes skal ha hvilt sitt hode. Det er vakre veggmalerier fra 1100-tallet og ikoner fra 1596 som viser Hl. Johannes og den velsignede Khristodoulos, grunnleggeren av Johannesklosteret. Ikonene er malt av den kretiske maler Thomas Vathas . Det sies at Hl. Johannes hørte Guds stemme fra den fremdeles synlige kløften i steinen - en stein som er delt i tre, som symbol på Den treenige Gud.
To gudstjenester skulle jeg få være til stede ved her. En panagia en fredagskveld i midtfastetiden og liturgi påfølgende morgen. Ved kveldens vakre gudstjeneste til ære for Guds Moder sang øyas unge gutter. Mange hadde funnet veien til kirken. Gudstjenesteopplevelsen gjemmer jeg som en skatt. Presten ønsket oss velkommen tilbake neste morgen til liturgi kl 7. I stjerneklart nattemørke forlot jeg kirken, jublende i mitt hjerte i glede over hva jeg hadde fått være deltaker i. Like jublende gikk jeg til liturgi den neste morgen. Det var så vidt begynt å lysna av dag da jeg ga meg i vei. Det var helt spesielt å være deltaker i den guddommelige liturgi nettopp her. Presten inviterte på et måltid mat etter liturgien i sine gemakker og praten gikk livlig. Noen snakket godt engelsk og var interessert i å høre om ortodoksiens kår i Norden. Etter beste evne besvarte jeg spørsmålene. De ville huske på oss i sine bønner. Etter samværet med disse gode og imøtekommende brødre og søstre gikk jeg videre oppover den brosteinlagte stien til Johannes-klosteret og landsbyen Khora, med avtale om at jeg skulle dele kvelden sammen med dem igjen - i selve klosteret - i en fullnattsvigilie.
I meget kraftige stormkast ankom jeg Johannes-klosteret etter min spasertur. Det var godt å finne ly innenfor klostermurene. Klosteret ble grunnlagt i 1080 av munken Khristodoulos til ære for den Hl. apostelen Johannes. Jeg visste at jeg nå steg inn i et av de viktigste hellige steder for ortodokse kristne og i et av de rikeste og mest innflytelsesrike klostre i Hellas. Tårn og strebebuer gjør at det nærmest ligner et eventyrslott eller festning der det ligger. Det har fått denne utformingen for å beskytte, ikke bare prestene og munkene, men også de uerstattelige skatter som er bevart der gjennom tidene, og som i dag er en hovedattraksjon for tusenvis av pilegrimer og turister. Jeg passerte De hellige apostlenes kapell like utenfor klosterporten. Porten fra 1600-tallet fører til den steinsatte hovedborggården. Denne er vakker. Fresker fra 1700-tallet av Johannes smykker den ytre nartex i katholikon (forrommet i hovedkirken), som har bueganger som en integrert del av borggården. En prest kommer gående sammen med en munk og spurte om jeg ønsket å se kirken. De reingjorde og pyntet kirken for kveldens fullnattsvigilie, så det var bare å bli værende. Jeg takket og trådte forsiktig inn.
Kirken var vakker. Barokkpreget. Dagslys sivet inn gjennom vindusglugger oppunder taket og gjennom dørene. Dette gjorde det mulig for meg å iaktta de vakre ikonene og freskene på vegger og i tak. Til kvelden ville dette bli umulig å se, da kirken i all beskjedenhet ville opplyses kun av bivokslys. Flere fresker fra 1100-tallet var blitt overmalt i sin tid, men avdekket etter et jordskjelv i 1956. En av disse freskene viste Abrahams gjestebud. Et velkjent ikon av Hl. Johannes, også malt på 1100-tallet er det mest aktede i klosteret og oppbevares i klosterets hovedkirke. Jeg hadde sett fram til å stå ansikt til ansikt med dette. Det var både større og vakrere og bedre bevart enn jeg hadde antatt. I Khristodoulos' kapell, hvor kisten og sølvrelikviegjemmet til Den velsignede Khristodoulos står, ga jeg meg god tid. Jeg la mine beskjedne ikoninnkjøp på relikvie-skrinet og lot dem ligge der så lenge jeg var i kir-ken. Jeg ble værende i kirken lenge.
Dessverre var klosterets skattkammer stengt. Over 200 ikoner, 300 sølvgjenstander og etter sigende en blendende juvelsamling skulle jeg gjerne tatt nøyere i øyesyn, men det får være til en annen anledning. Etter en oppbyggende samtale med en svensk novise ved klosteret takket jeg for meg, fikk med en hilsen fra klosteret og velsignelse fra presten som ønsket meg velkommen tilbake til kveldens vigilie. Denne vigilien, med frembærelsen av Det hellige korset, som en oppmuntring til utholdenhet for de troende i midtfastetiden, varte fra kl 20 til over midnatt. I det halvmørke kirkerommet hvor munker og prester sto i to grupper og leste "mot hverandre" fra hver sin lesepult var det en tett og intens atmosfære. Tid opphører. I dyp takknemlighet forlot jeg kirken etter å ha mottatt et stykke brød fra prestens hånd og oppmuntring til utholdenhet i fasten. Det var et verdig punktum for mitt opphold på Patmos, hvorfra jeg skulle dra påfølgende morgen, for så å ta veien til det "indre" hellas og opphold i kvinnekloster der. Må Gud være med alle dem jeg møtte på minferd - leg og lærd.
IngerJohanne Enger, Sunnfjord.
2004