ÅpningssideJeg har alltid ønsket å dele min ortodokse tro med andre, sier biskop Kallistos av Oxford. Og det har han også fått gjøre, både som biskop, universitetslærer og forfatter.
Kallistos Ware er et navn som mange først og fremst forbinder med forfatteren av boken ”The Orthodox Church”, som regnes som selve standardverket om den ortodokse kirke. Men han er også forfatter av en rekke andre verk om den ortodokse tro og en kjent teolog med et aktivt økumenisk engasjement. Også gjennom sitt virke som universitetslektor har han bidratt til å spre kunnskap om ortodoksien og den østlige kirkes tradisjon. Men for den greske og russiske menigheten i Oxford er han først og fremst Kallistos, biskop av Diokleia og hjelpebiskop i det ortodokse erkestiftet Thyateira og Stor-Britannia.
– Mitt liv består av to sider, sier biskop Kallistos selv. Jeg kom til Oxford som prest for den greske menigheten, som jeg startet i 1966, og samme år ble jeg utnevnt til universitetslektor i østlige ortodokse studier ved universitetet.
Biskop Kallistos' historie er også historien om framveksten av et engelsk ortodokst miljø.
Timothy Ware, som han opprinnelig het, ble født i Bath i Somerset i 1934 og vokste opp som anglikaner. Hans første møte med den ortodokse kirke skjedde da han som 17-åring en kveld besøkte den russisk-ortodokse kirken i London.
– Det jeg følte sterkest var en opplevelse av enhet mellom himmel og jord. Fra det øyeblikket ønsket jeg å gå inn i den ortodokse kirke. Men jeg ventet seks år før jeg ble medlem.
For på den tiden var det ennå få ortodokse briter. De ortodokse kirkene i England så på seg selv hovedsakelig som immigrantkirker for grekere, russere og andre innvandrere fra ortodokse land. Men den unge engelskmannen, som i mellomtiden hadde gått i gang med studier i klassisk filologi og teologi i Oxford, sto fast på sin beslutning, og i 1958 ble han opptatt i den greske kirken i London. Syv år senere, i 1965, ble han vigslet til diakon og året etter til prest. Til sist ble han ordinert til hjelpebiskop i den gresk-ortodokse kirke i Stor-Britannia i 1982.
Men hva var det som fikk en engelsk konvertitt til å vie hele sitt liv til den ortodokse kirke?
– Helt fra jeg var fem år hadde jeg et ønske om å bli prest. Og i møte med den ortodokse kirke følte jeg meg tiltrukket både av gudstjenestene, av kirkebygningen og av kunsten. Det avfødte et ønske, eller snarere et håp, om å få tjene kirken, forteller biskop Kallistos, som understreker at prestetjenesten er et kall:
– Det å bli prest er en gave fra Gud, og ikke noe vi selv er verdige til.
Kort tid etter prestevigselen lot Kallistos seg vie til munk i Hl. Johannes' kloster på den greske øyen Patmos. Han er fremdeles medlem av munkefellesskapet her, som han besøker minst én gang i året.
Som en av de første engelske konvertittene følte han at han også hadde en oppgave med å gjøre kirken kjent for sine landsmenn.
– Jeg håpet at det skulle utvikle seg en engelsk ortodoks bevegelse, noe jeg ville bidra til. Dypt inne i meg hadde jeg et ønske om å få dele min ortodokse tro med andre, og det har jeg fått gjøre gjennom å skrive. Jeg har tjent kirken både som prest og som lærer, og det har ikke vært noen konflikt mellom disse to måtene å tjene på.
Fra et utgangspunkt som dette er veien ikke lang til økumenisk engasjement. For arbeidet for gjensidig forståelse mellom den ortodokse kirke og andre kirkesamfunn har alltid hatt en sentral plass i biskop Kallistos' virke. Og her er vennskapet av essensiell betydning.
– Vennskap er viktig i økumenisk arbeide. Jeg blir mindre entusiastisk når det kommer til byråkrati. Det er riktignok nødvendig, men det å bygge opp vennskap, med biskopenes velsignelse, og ha personlige kontakter kommer i første rekke, sier biskop Kallistos. Han har særlig vært aktiv i ”The Fellowship of St. Alban and St. Sergius”, som han kom i kontakt med allerede før han ble ortodoks. Det er en forening som har som mål å fremme forståelse mellom den ortodokse og den anglikanske kirke. Men han er også engasjert i økumenisk arbeid på andre områder, og besøker andre kirker og anglikanske klostre. Dertil er han medlem av ”The Orthodox-Roman dialogue”. Og han tror vi kan ha en fruktbar kontakt mellom Øst og Vest.
– Når jeg snakker med ikke-ortodokse, får jeg bedre forståelse av min egen ortodoksi. Gjenopprettelsen av den kristne enhet vil ikke bli lett, men vi må arbeide sammen, for det er Herrens vilje at vi skal bli Ett.
Biskop Kallistos understreker også nødvendigheten av gjensidig respekt:
– Som ortodokse må vi ikke være aggressive overfor andre kristne. Vi skal hverken kompromisse eller bli polemiske, men være rede til å dele med andre og lytte til deres erfaringer.
Kan den ortodokse kirke på noen måte bidra til dette?
– Ja, vi kan tilby vår sans for tradisjonen og vår levende kontinuitet, vi er martyrenes, fedrenes og de økumeniske konsilers kirke. Vi kan si til de andre: ”Vi er deres fortid” – en fortid som lever i dag, her og nå. Og både de liturgiske tradisjoner, som også inkluderer ikonene, og den åndelighet vi finner i hesychasmen, i Philokalia og Jesus-bønnen har en mening for folk i Vest. Dessuten er der martyriet, som særlig den ortodokse kirke har erfaring med.
Den ortodokse kristenheten har i lange tider levd i naboskap med islam, og biskop Kallistos er ikke fremmed for interreligiøs dialog:
– Det er nødvendig å fordype forståelsen av og dialogen med islam. Vi har lenge levd side om side, men uten reell interaksjon.
Hvordan mener du at dette kan gjennomføres i praksis?
– Der finnes ingen enkle svar på dette, og jeg er dypt uroet over å se den nåværende polariseringen mellom Vesten og islam. Muligheten for dialog ligger på det religiøse området. Der er en rik åndelig tradisjon innenfor islam, jeg for min del verdsetter spesielt sufi-tradisjonen, en rik tradisjon av mystisisme og bønn.
Og nettopp bønnen er noe biskop Kallistos fremhever som en sentral faktor i møte med andre religioner:
– Når vi er i kontakt med ikke-kristne må vi spørre: Hvordan ber de? Hvordan står de for Gud? Som ortodokse må vi understreke to ting: Jesus Kristus er hele verdens Frelser, men Kristi lys skinner overalt, som det også står i Johannesprologen.
En presentasjon av biskop Kallistos er ikke fullstendig uten en omtale av hans forfatterskap. For det å skrive har for ham, som nevnt, også vært en måte å tjene kirken og dele sin tro med andre på, og det er i særlig grad det som har gjort ham kjent utenfor det ortodokse miljø. Det gjelder først og fremst klassikeren ”The Orthodox Church”, som siden førsteutgivelsen i 1963 har kommet i stadig nye opplag og blitt oversatt til en rekke språk. Men han har også utgitt et stort antall andre bøker og artikler, som ikke bare er beregnet på akademikere, men på en videre leserkrets. Og det var gjennom litteratur han ble kjent med den tidligkristne tradisjon.
– Som 16-åring leste jeg en bok med tekster av ørkenfedrene. Det skapte et håp i meg om selv å kunne få drive forskning på dette område, hvilket jeg også fikk.
Hans litterære produksjon inkluderer også oversettelser. Han er blant annet med på oversettelsen av Filokalia, som allerede har kommet i fire bind. Men det er arbeidet i menigheten som er hans overordnede oppgave.
Det ortodokse menighetslivet i Oxford er ganske spesielt. Den lille åttekantede kirken i Canterbury Road tjener nemlig som gudshus både for den russiske og den greske menigheten i byen. Biskop Kallistos beskriver det som et pan-ortodokst fellesskap:
– Den russiske menigheten i Oxford går tilbake til 1940-årene, da den ble grunnlagt av arkimandritt (ortodoks geistlig tittel, omtrentlig tilsvarende luthersk prost) Nicholas Gibbs, en engelskmann som hadde vært lærer for barna i tsarfamilien. Og da grekerne kom, begynte de å gå til gudstjeneste hos russerne. Da jeg kom tilbake til Oxford i 1966 med tillatelse fra biskopen til å danne en gresk menighet, ba både russerne og grekerne om å få være sammen fortsatt. ”Vi er så få ortodokse her i Oxford, vi er venner og vil be sammen”, sa de. Så jeg grunnla en gresk menighet i overensstemmelse med biskopens befaling, og formelt sett er det to menigheter her, men vi utgjør étt fellesskap i bønn og lovprisning.
De to menighetene har felles gudstjenester, der det forettes både på engelsk, kirkeslavisk og gresk, og de er også sammen om driften av menighetshuset, noe som inkluderer både kirkekaffe og andre arrangementer. Og ifølge biskop Kallistos har der faktisk aldri vært alvorlige problemer!
– Vi har på et lokalt nivå prøvd å overvinne jurisdiksjonelle splittelser som eksisterer i den ortodokse kirke. Nå er kirkebygget her blitt for lite for oss, men vi ønsker å forbli et enhetlig lovprisningens fellesskap.
Hesychasmen (av gresk: hesychía hvile, ro): Mystisk åndelig tradisjon som oppsto på Athos på 1300-tallet og vektla menneskets mulighet til gudserkjennelse og indre fred gjennom bønn, fortrinnsvis Jesus-bønnen.
Jesus-bønnen: Bønn sentrert rundt påkallelsen av navnet Jesus, ofte i kombinasjon med bestemte fysiske øvelser, særlig pusteteknikker, som skal fremme konsentrasjonen: ”Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg”. Den ble blant annet anvendt av hesychastene og har fremdeles en sentral plass i den ortodokse åndelige tradisjon.
Philokalia (av gresk: kjærlighet til (den åndelige) skjønnheten): Stor antologi av asketiske og mystiske skrifter som går helt tilbake til 300- og 400-tallet.