av Thomas Arentzen
For ortodokse kristne er det moderne Tyrkia kanskje den staten som ved siden av Israel råder over de mest betydningsfulle kirkehistoriske stedene i verden. Her fant de økumeniske konsilene sted; her holdt to av de viktigste patriarkatene hus. Her utvikledes den bysantinske kristendomsformen som preger alle ortodokse kirker fortsatt. Men hvordan er forholdene for kristendommen i landet i dag?
De viktigste kristne gruppene i Tyrkia er armenerne , grekerne og syrianerne ; disse er henholdvis armensk-ortodokse, gresk-ortodokse og syrisk-ortodokse. Hver av de etniske gruppene har også katolske og protestantiske avleggere. Alle disse kristne gruppene har tradisjonelt holdt til i områder som i dag hører til Tyrkia; de er således ikke innvandrere fra de moderne statene Armenia, Hellas eller Syria, men har bodd her lenge før de moderne statsgrensene ble trukket.
For omlag 100 år siden utførte Tyrkia det såkalte folkemordet på armenerne. Folkemordet og utrenskningene rammet i virkeligheten alle de kristne, selv om armenerne led de største tapene. Moderate anslag sier at mellom 1 og 2 millioner mennesker ble drept; andre ble fordrevet og endte opp som flyktninger i nabolandene. Land som Syria og Irak har vært viktige tilfluktssteder for de kristne flyktningene. Sverige er faktisk fullt av syrisk-ortodokse flyktninger.
I tillegg til at folk er drept og utryddet har man aktivt utradert hellige steder og kristne minnesmerker. Tyrkia nekter fortsatt å erkjenne folkemordet til tross for dets holocaust-lignende omfang.
Det er med andre ord ikke bare et politisk spørsmål når patriarkatet, som har blitt utsatt for flere bombeattentat de siste årene, ønsker at Tyrkia skal bli EU-medlem. Trolig vitner det mest av alt om et ønske om å overleve.
Når man seiler fra Bosporos og inn i øyriket i Marmarahavet, er det som å være på øyhopping i Hellas. På den vakre øya Halki kneiser den teologiske skolen stolt øverst på en høyde, og enhver som noen sinne har vurdert å studere ortodoks teologi, ville måtte synes at dette stedet og denne beliggenheten er perfekt. Øya har en viss gresk-ortodoks befolkning, og der fins kirker nede i byen, men det var ingen som lot til å ønske å snakke gresk med en besøkende.
Den teologiske skolen fant jeg som ventet stengt. Den var helt død og sperret og inngjerdet, bare bevoktet av noen hjemløse katter og en lettere tilbakestående gutt som satt og sov, men som våknet da vi kom. Han snakket ikke stort engelsk, men skrek: Go, go, go! Den allestedsnærværende landsfaderen Atatürks støtte stod selvsagt sentralt plassert inne på plassen og det tyrkiske flagget vaiet over bygningene.
Den mest besynderlige opplevelsen jeg hadde på Halki var likevel denne: Mye av øya Halki bestod av en militærleir – de militære er overalt i Tyrkia. Midt inne i militærleiren så jeg en kirke. Etter lange forhandlinger med ulike vakter fikk min tyrkisktalende venn og jeg beskjed om å ha oss bort! Men akkurat da – som fra ingensteder – dukker plutselig en meget velkledd herremann opp og sier på flytende engelsk at disse to guttene skal absolutt få slippe inn. Vi har ingen idé om hvem han var, men han hadde åpenbart en veldig makt på øya.
Glade ruslet vi ned til den bysantinske kirken. Det viste seg imidlertid at dette ikke bare var en kirke, men også Jerusalem-patriarkatets representasjonsbygg i Tyrkia. I dette staselige bygget (som lignet en ambassade) satt en ensom gresk munk som knapt fikk lov til å røre på seg. Flere ganger hadde han blitt nektet å komme inn igjen når han først hadde gått ut av det militære området for å handle, og han hadde opplevd å bli truet med geværer ved flere anledninger. Han viste oss rundt i kirken, fortalte om alle de kirkelige dignitetene som var begravet der og alle dem som hadde vært på besøk. Han tok seg god tid med å vise oss om i boligen og ville nesten ikke la oss gå, for han var så ensom der han satt i sin diplomatiske husarrest. På balkongen sin røkte han sigaretter og skuet ut over Marmarahavet, friheten og det han kalte fedrenes hjemland.
Tur Abdin er de syrisk-ortodokses hellige fjellområde i tyrkisk Mesopotamia. Byene i området er imidlertid i ferd med å tømmes for kristne. Både på grunn av deres pressede stilling og på grunn av deres økumeniske sinnelaget (som er mye større blant kristne i Midtøsten enn f.eks. i Hellas og Russland) har kristne i området bestemt seg for å feire gudstjenester sammen – de har, sier de, ikke råd til å la historiske eller dogmatiske stridigheter splitte dem. De har bare én prest, en syrisk-ortodoks, som reiser rundt i de forskjellige kirkene og forretter. Til hver gudstjeneste kommer både ortodokse og katolikker – og kanskje protestanter. Jeg var tilstede da de feiret liturgi i Mardin – en by full av kirker men nå nesten tom for kristne; de kristen har rett og slett emigrert. Øyensynlig var det såpass farlig å være kristen der at et kobbel væpnede politifolk holdt vakt under hele gudstjenesten. Ryktene sa at noen kristne familier nå var i ferd med å flytte tilbake til Tur Abdin. Tiden vil vise om det blir en vellykket tilbakekomst.
De gamle kirkene og klostrene i området er alle berøvet sin ikonkunst. I Mardin har en gammel syriansk kone godt oppe i pensjonsalderen begynt å male enkle, naive ikoner på tøylerret. Hennes ikoner pryder nå veggene i alle de gamle klostrene og kirkene.
Mar Gabriel-klosteret er det viktigste åndelige senteret i Tur Abdin og ett av Den syrisk-ortodokse kirkes mest betydningsfulle klostre og lærdomsseter. Det var opprinnelig også en viktig skole som lærte ungdommen det gamle syriske språket (en dialekt av språket Jesus talte) og de drev presteutdanning. I dag får de ikke lov til å drive slik opplæring, fortalte den nedtrykte biskopen, men de forsøker å gjøre det allikevel. Klosteret har en håndfull munker og et titalls nonner. Nonner har ikke kunnet ha egne klostre under islam, for kvinner skal ikke bo alene; dermed lever de fortsatt under ”munkenes beskyttelse”. Gudskjelov var situasjonen bedre i dag enn i 1994 da den skotske journalisten William Dalrymple med nød og neppe greide å ta seg frem til klosteret ved å kjøre sikksakk mellom sikkerhetsposter.
Og uansett: Kom man seg først til kirken, var det som å være i Himmerik, og all hverdagslig bekymring var glemt. Guttekorene sang antifonalt i sin gamle, unisone syriske hymneform mens biskopen forrettet. Mardin-konens enkle ikoner prydet de halvannet årtusen gamle veggene.
Det like ærverdige Safranklosteret – klosteret er nesten like gammelt som kristendommen selv – er i dag mer et museum enn et åndelig sentrum.
Antiokia syd i Tyrkia er én av kristendommens viktigste byer, kjent for alle som kjenner sin kirkehistorie. Her ble disiplene først kalt kristne (Apg. 11,26) og her hadde Johannes Krysostomos sitt hjem. Patriarken av Antiokia ble regnet som fremst i rang etter paven av Roma og Alexandria.
I dag fant jeg ikke ett eneste minnesmerke eller én eneste ruin som forteller at dette har vært en kristen metropol. Da byen ble overført fra Syria til Tyrkia i 1938, emigrerte mange av de kristne. Rett nok finnes fortsatt noen kristne menigheter i byen, men ingen av de fem (!) patriarkene som kaller seg ”patriark av Antiokia” – bl.a. den gresk-ortodokse, den syrisk-ortodokse og den gresk-katolske – residerer i Antiokia; de har alle flyttet til Syria eller Libanon.
På en høyde utenfor byen finnes imidlertid ruinene etter søylehelgenen Simeon den yngres (+ 592) søyle. Den ekstreme asketen Simeon tilbragte store deler av livet øverst oppe på en søyle. Ettersom han var viet prest og folk valfartet til ham, ble der bygget en kirke rundt søylen hans, og han forrettet liturgi fra toppen av søylen. Ruinene ligger der altså fortsatt, omgitt av kratt, men vaktbua står ubemannet, og en tyrkisk guide som var med på denne reisen fortalte at stedet brukes av unge kjærestepar som ønsker å møtes i det skjulte. Litt av en skjebne for asketen Simeon!
Finner man en gammel kirke i Istanbul – der burde jo være mange tatt i betrakting at dette var sentrum i den kristne verden i mange hundre år – finner man én, kan man være sikker på at den enten er ”under restaurering”, omgjort til moské eller simpelthen stengt av. Et unntak er riktignok Hagia Sophia, som er gjort om til museum. Her får man kjekt vite at bygget ”har vært et bønnehus i over tusen år”. Slik unngår man begrepet kirke og slipper å innrømme at der har vært kristne i dette området noen gang. Den nesten like storslåtte nabokirken Hagia Irene brukes som konsertsal og er ellers stengt. Den gamle kirken viet Hl. Sergius og Bacchus er for sikkerhetsskyld både gjort om til moské og under restaurering. På det historiske museet i byen er den bysantinske avdelingen ”under restaurering” og har visst vært det i lang tid.
Det økumeniske patriarkatet ligger ikke akkurat i den mest fasjonable delen av byen, og skal man finne det, må man iallfall ha med seg kart, for til slike steder er det ingen skilting. Tyrkerne har en egen evne til å bygge inn kirker og kristne steder slik at de er umulig å finne. Høye moskeer bygges gjerne slik at de skygger over kirker.
Khalkedon, hvor det fjerde økumeniske kirkemøtet ble holdt, er i dag en sliten forstad som ikke på noe vis røper sin historiske hemmelighet.
Edessa er verdenshistoriens første kristne kongedømme. Da den kjente kristne skolebyen Nisibis lenger øst ble angrepet av perserne, flyktet kristenfolket – herunder kristendommens største poet Hl. Efraim syreren (+373) – til Edessa. Edessa med sitt kristne akademi kom til å bli et sentrum innen syrisk kristendom.
Edessa er nå en by preget av islamisme og tildekket klesstil; de kristne har flyktet til Syria. De kristne minnesmerkene er borte.
I Nisibis (dagens Nusaybin på grensen mot Syria) finnes ennå restene av en kirke hvor den gamle Efraim har satt sine bein. Kirken blir voktet av byens kristne familie. Ruinene av den gamle skolen fra antikken ligger i ingenmannsland mellom Syria og Tyrkia, så dit får ingen komme.
Thomas Arentzen
4. november 2006
Dalrymples velkjente reiseskildring blant de kristne i Midtøsten er gitt ut på norsk under tittelen I skyggen av Bysants .