Intervju med erkebiskop Gabriel ,
Konstantinopel-patriarkens eksark.

- Vladyka, hvordan arter erkestiftet seg i dag?

Erkebiskop Gabriel : I dag har erkestiftet over 70 selvstendige menigheter og omtrent 20 filial-menigheter hvor den guddommelige liturgi for-rettes. De siste årene har vi åpnet flere nye slike menigheter, slik som f. eks i Norge hvor vi har en menighet og seks underavdelinger. I Sverige (og Danmark) har vi åpnet nye menigheter. I Frankrike har vi en ny menighet i Metz og en annen i Stras-bourg. I Italia har en liten kvinne-kommunitet sluttet seg til oss, mens vi fremdeles er ganske sårbare i Spania.

Jeg har ordinert flere prester den siste tiden, men det er fremdeles flere menigheter som ikke har egen prest. På den annen side er det en stor tilstrømning av russiskspråklige immigranter og vi har ikke til-strekkelig tospråklige prester som kan ta seg av dem og gi dem sjelesørgerisk hjelp.

- Hva er erkestiftets kall?

Erkebiskop Gabriel : Vi har vårt jordiske fedreland i de vest-europeiske stater. Det er en realitet som vi må akseptere og handle deretter. Således er det et stort antall språk i bruk i våre menigheter: norsk, svensk (dansk) nederlandsk, fransk, tysk, i tillegg til våre menigheter av russisk opprinnelse som selv-følgelig fortsetter å bruke kirke-slavisk, men som også ofte innfører det lokale språket, særlig i for-rettelse av ektevigsel, dåp og begravelse… Det er den sosiologiske realitet som krever det.

Hva angår gudstjenesteordningene (typikon), sangen, ikonografien, de liturgiske klærne osv så holder vi oss til den russiske kirkens tradisjon, som vi har tatt imot av våre forgjengere i troen, noe vi elsker og er glade for. Men vi holder oss til denne tradisjonen og bevarer den med forstand, for vi må hele tiden ta pastorale hensyn, så en kan se at det er stor fleksibilitet og tilpasning. For eksempel har vi en tysk menighet i Düsseldorf som har et stort antall medlemmer av gresk herkomst. D e kommer til denne menigheten fordi man der bruker tysk i liturgien, og de forstår ikke lenger gresk. For deres skyld har man også applisere noen greske skikker.

Et annet eksempel: Når store helligdager faller arbeidsdager, må vi velge hva som er best. Skal vi forrette liturgi på morgenen selve festdagen når flesteparten av de troende er på arbeid, eller flytte den til nærmeste søndag? Da er det riktignok ikke høytid lenger. Jeg har derfor tillatt i visse tilfeller å forrette liturgi på høytidskvelden, forberedt av morgengudstjenesten. På den måten kan de troende ta del iden etter arbeidets slutt.

- Hva er de viktigste oppgaver i erkestiftet for tiden?

Erkebiskop Gabriel : Først og fremst den administrative reorganiseringen i tilknytning til det nye ”mannskapet” som kom på plass etter siste fornyelse av Stiftsrådet, og som har kommet med flere initiativ ifølge de retningslinjer jeg gav da jeg ble valgt til erkebiskop.

Vi har engasjert oss i å tenke over meningen med den lokale kirke, vår egen rolle i det som erkestift og i den rolle vi alle har som enkeltstående orto-dokse kristne i vesten for å bygge opp en territorial-kirke i de landene hvor Herren har kalt oss til å vitne om ortodoksien. Dette var tema på pastoral-møtet 1. november 2004, og senere på den første stiftskonferanse 1. oktober 2005 da vi fikk en meget omfattende og detaljert fremstilling av biskop Kallistos (Ware). Begge disse møtene har gitt plass for en virkelig debatt med intensive menings-utvekslinger, og det må fortsette slik at alle stem-mer i Kirken kan bli hørt. I 2006 er det 60 års siden grunneleggeren av erkestiftet, metropolitt Eulogij døde, og vi har til hensikt å arrangere en ny stiftskonferanse viet betydningen av metropolitt Eulogijs åndelige arv for oss i dag.

Vi har også stablet på bena en kommisjon å ta imot og gi trosopplæring til nyankomne russisk-språklige immigranter. Vi har merket oss at slik undervisning finnes for nye immigranter i flere av våre menig-heter i provinsen, men ikke i Paris. I oktober 2005 startet vi i Paris møter med samtaler om den kristne troen på russisk. Det skal gi alle som ønsker det mulighet til å fordype seg i den ortodokse tro som de har mottatt gjennom den hellige dåpen. Erke-prest Vladimir Yagello og fader Vladislav Trembovelski har påtatt seg ansvaret for dette. Jeg er svært takknemlig for det. Disse samtalene er også knyttet til kurs i fransk, som skal hjelpe til bedre integrasjon i deres nye land. De første resul-tatene er gode, omtrent tretti personer deltar regel-messig. Vi håper at dette initiativ kan utvikle seg og bre seg til flere menigheter.

Andre kommisjoner blir også opprettet. En kom-misjon skal ta seg av kanoniske og juridiske spørs-mål og tenke over flere aspekter av erkestiftets liv, det sivile og kanoniske status, dets fremtid, det juridiske forhold mellom erkestiftet og menighetene osv. En kommisjon skal ta seg av erkestiftets arkiver og diverse dokumenter knyttet til erke-stiftets historie. Først og fremst for å klassifisere dem, deretter for eventuell publisering.

En bør også nevne opprettelsen av vår nye internett-side som er et nyttig redskap for kommunikasjon innen erkestiftet.

Videre vil jeg nevne proste-møtene. Å være prost er å ha et ansvar og ikke bare en æresposisjon, og det er en funksjon som kirken trenger. Vi har hatt et møte mellom alle prostene i erkestiftet i juni i fjor. Før det hadde vi et prostimøte for Paris-regionen i februar, og der deltok alle forstandere og staroster i Paris-området. Snart skal vi ha et prosti-møte i Belgia. Der er viktig å kunne treffes på det viset utenom stifts-møtene som jo bare finner sted hvert tredje år, for å samtale om problemer i det hver-dagslige menighetsliv.

- Og hva med Saint-Serge teologiske institutt?

Erkebiskop Gabriel : Det har en ærerik fortid, men nå er det på tide å se fremover. ”Alle” er enige om at St-Serge-instituttet har behov for reformer for å møte fremtiden. Det er et felles ansvar. St-Serge-instituttet er i dag det eneste ortodokse teologiske lærested med et komplett studieopplegg på fransk. Det er åpent for alle og jeg inviterer mine biskops-brødre i Det ortodokse bispemøtet i Frankrike til å delta mer i dette. Jeg vil også påpeke at det helt fra sin grunnleggelse også hadde til formål å utdanne nye prester. Og vi har behov for prester i dag. Derfor tror jeg det er viktig å snakke med de unge om prestetjenesten. Angående den pastoral-tjenesten, vil jeg gjerne ha det i de menigheter som har mulighet for det i vårt erkestift, i form av presteteam, slik det er tilfelle visse steder (for eksempel Hl. Johannes Teologens menighet i Issy-les-Moulineaux).

- Vladyka, De har en tung tjeneste, og den ulykken De var utsatt for nylig, og som vi skal tale om senere, viser det med all tydelighet for dem som måtte tvile på det. Har De ikke tenkt på at det skulle være nødvendig å ha flere biskoper til å hjelpe Dem?

Erkebiskop Gabriel : Jeg har jo allerede ved min side hjelpebiskop Michael (Storogenko), som har ansvar for hl. Sergejs menighet i Paris. Men han har også problemer med sin helse. Visselig skulle jeg hatt enda et par andre hjelpebiskoper. Patriarkatet (i Konstantinopel) er enig. Men det er ikke så lett å finne kandidater med de rette kvalifikasjoner og som aksepterer den tunge byrde! Men man må være realist og håpe, og jeg tror at når Herren finner at tiden er inne, vil Han også gi slike kall.

For å si det mer generelt, så er det pastorale arbeidet stort og uomgjengelig. Jeg beklager at jeg ikke har tilstrekkelig tid til å knytte sterkere bånd med de enkelte prestene og deres familier. Man sier at en biskop skal være som en far. Jeg vil bruke et svakere uttrykk, som en bror. Den gang jeg var prest, ble jeg alltid støttet av min biskop, særlig av Vladyka Georg (Wagner) og Vladyka Sergij. Disse gav meg mye hjelp til å komme gjennom problemer og løse de vanskeligheter som jeg støtte på til stadighet. De råd jeg fikk av dem var til stor hjelp. Den slags relasjon er avgjørende for en prest. Jeg mener at relasjonen må være vennskaplig, men uten at den hierarkiske autoriteten svekkes.

- For tiden pågår det en viktig debatt angående Erkestiftets identitet. Kunne De gi oss noen stikkord om det?

Erkebiskop Gabriel : I den anledning vil jeg kort trekke frem noen historiske elementer, for det hjelper oss når vi skal bygge fremtiden.

I metropolitt Eulogijs epoke var det russiske emigranter som utgjorde erkestiftet. Slik var det like til sekstiårene, selv om det fantes to fransk-språklige menigheter like fra 1920-30 årene (i Paris og Nantes). Med Vladyka Georgij (Tarasov), økte antallet menigheter som brukte vestlige språk. Fra midten av sekstiårene snakket man om Den orto-dokse kirke i Frankrike og Vest-Europa. I dag bruker vi betegnelsen ”menigheter av russisk tradisjon”, men flesteparten av medlemmene der er statsborgere av Frankrike, Belgia, Sverige, Tyskland, Italia o.s.v. og så kommer det nye immigranter fra Øst-Europa, både russere, ukrainere, moldavere, georgiere… Alle befinner seg i menigheter som følger russisk liturgisk tradisjon… men som likevel bruker mange for-skjellige språk. Dette er realiteten.

Etter min intronisasjon som erkebiskop var det en periode med vanskelige relasjoner til Moskva-patriarkatet. Det ser ut til å ”ordne seg”. Pastoral-møtet 1. november 2004 ble organisert for å klar-gjøre posisjonen i forhold til brevet av 1. april 2003 fra patriarken Aleksij II, hvor han foreslår at de russiske jurisdiksjonene skulle forenes under ham for senere å opprette en autonom lokal kirke. Det var noen innen erkestiftet som var positive til dette utspillet, mens andre forkastet det. Jeg har selv hatt mulighet for flere ganger å uttrykke min mening om dette, bl.a. har jeg understreket at intet kan gjøres i denne sak uten at vi konsulterer det Økumeniske Patriarkatet og kun med full tilslutning av hele erkestiftet, for den største gave vi må ta vare på er vår enhet. For tiden er klimaet bedre, Gud skje lov. Alle parter møtes og snakker sammen, og det er nødvendig å tenke videre, og det er viktig å holde oss til det fundamentale: å vite hva som er Guds vilje for oss ”her og nå” og for kirken.

- Hvilke problemer står vi overfor med hensyn til organiseringen av Den ortodokse kirke i Vest-Europa?

Erkebiskop Gabriel : Det største problemet er mangel på samarbeid mellom patriarkatene når det gjelder arbeidet blant de ortodokse troende som lever i Vest-Europa og opprettelsen av varige strukturer. Det er grunnen til at Forsamlingen av ortodokse biskoper i Frankrike har startet en rekke besøk til patriarkatene som har jurisdiksjoner her, for å gi dem en forståelse av vår pastorale situasjon her og presentere vår fremtidsvisjon for dem. Det dreier seg om å vise de autokefale kirkene at vu verken er små barn eller eventyrere, men at vi ønsker å organisere oss ifølge kirkens kanoner, mens vi samtidig tar hensyn til språklig og kulturelt mangfold blant dem som utgjør våre menigheter, men også at vi ønsker å vitne om ortodoksiens enhet på hvert enkelt sted.

-Vladyka, De var 15. februar utsatt for et alvorlig trafikkuhell, men kom uskadd fra det, noe som mange vil karakterisere som et mirakel. Dette har gitt dem anledning til dypere ettertanke. Kunne De fortelle oss noe om det?

Erkebiskop Gabriel : Det er et under at jeg over-levde. Jeg mistet bevisstheten mens jeg kjørte bil. Bilen ble helt ødelagt. Hjelpemannskapene brukte tyve minutter på å få meg løs, og var overrasket over å finne meg levende. Da jeg kom til sykehuset, sa jeg til meg selv: ”Du kommer til å dø!” Jeg så at hele mitt arbeid for kirken, det som var så viktig for meg, faktisk ikke hadde berørt mitt innerste vesen. ”Hva har du gjort for å frelse din sjel?” sa jeg også til meg selv. Jeg hadde vært så opptatt med denne verdens problemer, selv om de var kirkelige aldri så mye, at jeg helt hadde glemt å ta meg av min sjel. Det var en åndelig erfaring som jeg ikke vil glem-me. Det har styrket mitt hjertes overbevisning om at jeg ble erkebiskop ved Guds vilje, Han som også reddet meg. På tross av mine feil og min svakhet har jeg en oppgave: en ortodoks biskop som er født i Vesten og lever der for å tjene kirken i Vesten.

Etter uhellet ble jeg langt roligere for fremtiden. Hva skal jeg gjøre? Følge Guds vilje, det er Han som er kirkens Herre!