Fra: Nedeljko Grigurevich:
Introduction to Serbian Orthodox Church History
Av alle Den serbisk-ortodokse kirkes helgener er SAVA den fremste. Ikke bare kirken, men også folket i det hele feirer ham på særlig vis. Hellige Sava’s navn påkalles til hjelp, ihukommelse og venerasjon – ikke bare i våre dager, men slik har det vært i over 750 år, like fra 1219 og til vår tid. Det er lett å fastslå at hl. Sava er den mest ærede helgen i vårt folk og i vår kirke. Men det er ikke like enkelt å fullstendig beskrive og fremvise hans personlighet og hans mangfoldige virksomhet
Enhver
nasjon har sin historie, noen er rike og stormfulle, andre er roligere og beskjedne.
Den serbiske kirkes historie er både rik og stormfull. Den er nært knyttet til
folkets historie, ja, så mye at man ikke kan skille mellom det serbiske folks
og den serbiske kirkes historie. For det lille serbiske folk har kirken vært
et talerør, og kirken har vernet om nasjonens særpreg, tradisjon, kultur og
språk.
Sava var prins og fikk navnet RASTKO i dåpen, og han ble født 1173. Helt fra begynnelsen var hans liv spesielt. Da han var ung ble han sendt til skolen, hvor han viste egenskaper som er beskrevet av Theodosios på følgende vis: ”Baret hadde et edelt sinn og en glad karakter og var fremgangsrik i sin utdannelse”. ”Barnet vil bli et tegn på noe nytt”. Han var ferdig med skolegangen da han var 15 år gammel, og ble satt til å styre provinsen Hum, men livet som prins og hersker begeistret ikke Rastko. Makt, krig, jakt og berømmelse hadde ikke noen tiltrekningskraft på ham. Han var interessert i bøker og klosterlivet. Hans kjærlighet var rettet mot kirken og han lengtet etter å leve som en munk. Rastko’s lengsel vokste til en avgjørelse, og han byttet ut den kongelige kledning med munkekappen, hoffets glans med klosterets armod. Men hans foreldre godtok ikke at Rastko rømte til Det hellige fjell Athos, og det var mange som undret seg over dette. Faren, Stevan Nemanja, sendte soldater for å hente ham tilbake. Men det var ingen som kunne få Rastko, som nå var munken Sava, til å vende tilbake fra Det hellige fjell. Han var bare 18 år da han i 1191 kom til hl. Panteleimon’s kloster, hvor han skulle begynne sin klostertilværelse. Hans flukt til Athos var ikke et resultat av et innfall. Det var ikke noe som hadde kommet plutselig, men var et naturlig resultat av hans lengsel og hans syn på verden og livet. Det han følte som Rastko, det fullførte han som Sava. Hans biograf Theodosios skriver: ”Nå forstår jeg hva jeg alltid lengtet etter: salige er i sannhet de som hengir seg til slikt et bekymringsfritt og uforstyrret liv.” Rastko`s reise til Det hellige fjell var det første steg på en vei som skulle bli av største betydning for Den serbiske kirken og folket.
De seksten årene som hl. Sava forble på Det hellige fjell – fra 1191 til 1207 – var en tid med vedvarende trening og arbeid. Det var ingen som merket noe til hans kongelige byrd mens han var der, og man kunne si at han tok på seg enda tyngre byrder enn andre munker, så ikke noen skulle kunne si at han utnyttet sin kongelige stand. Gjennom faste, inderlig bønn, nattevåk og tjenester for sin neste, modnet munken Sava raskt. Ja, det ble også lagt merke til av andre. Og i løpet av de seksten årene der ble hans personlighet som asket formet til det som senere skulle gjøre hl. Sava til et mønster for alle serbiske munker.
Tjeneste for sin neste var dominerende i bildet av den unge Sava, selv om han var særlig glad i den nøkterne ro i klosteret, for han forsto at meningen med menneskelivet ikke bare var å ta vare på seg selv, men i første rekke å elske og tjene sin neste. På dette viset hengav han seg til og tjente Guds vilje ved kjærlighet og selvforsakelse. Gud vil at ”alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse” (I.Tim.2,4) . Derfor er det umulig å tjene Gud uten å tjene sin neste. Dette var noe som var lagt ned i hl. Sava også før han kom til Det hellige fjell, men der fikk han mulighet til å utvikle dette enda mer. Han utviklet åndelige egenskaper som uselviskhet og menneskekjærlighet, og viste frem dette som verdifulle egenskaper for en munk.
Selv om Stevan Nemanja til å begynne med ikke gav sin tillatelse til at sønnen Rastko skulle få reise til Det hellige fjell, så ble det slik at også han noen år senere begav seg dit! Det var Sava som flere ganger inviterte sin far til å slå seg ned sammen med ham. Da Nemanja ble viet til munk, fikk han navnet Simeon. I tillegg til deres felles asketiske anstrengelser, arbeidet de begge to også for å opprette et eget serbisk kloster på Det hellige fjell. Sava og Simeon hadde vennskaplige relasjoner til russerne og grekerne, men deres forhold var i første rekke betinget av felles interesser. Sava og Simeon tok snart fatt på å bygge Hilandar-klosteret Derved fikk serberne et åndelig senter av uvurderlig verdi. Dette klosteret hadde ikke bare betydning for dem og deres tid, men har like til denne dag vært et viktig sted for serbisk ortodoks klosterliv. I år 1200, bare ett år etter at Hilandar-klosteret ble bygget, døde den hellige munken Simeon i armene på sin sønn.
Hl. Sava tilbrakte ikke hele sitt liv på Det hellige fjell. I 1207 vendte han tilbake til fedrelandet. Han var da blitt arkimandritt, og han hadde med seg relikviene av sin far Simeon. Selv om han var ung, hadde han nok erfaring for de oppgaver som lå fremfor ham. Dette var begynnelsen på en ny periode i hl. Sava`s liv. Hans hjemreise var betinget både av kirkens og statens behov. På den tiden var den ortodokse tro i Serbia truet fra vest. Raskt etter sin hjemkomst til Serbia overvant arkimandritt Sava denne fare. Og over relikviene av sin far fikk han de stridende parter til å slutte fred.
På tross av sine verdslige bedrifter var arkimandritt Sava
like fullt knyttet til munkelivets ensomhet. På grunn av det valgte han seg
Studenitsa – farens kloster – og ble forstander for det. Takket være ham
ble Studenitsa et av det serbiske folks åndelige sentra. Fra Studenitsa
satte hl. Sava i gang misjons- 
og
opplysningsvirksomhet for sitt folk. Allerede på denne tiden hadde hans monastiske
liv, iver for troen og misjonsvirksomhet gjort ham til en helgen og opplyser
i folkets øyne. Hans rettskafne liv i Studenitsa, hjelp til sine brødre og omsorg
for folkets vel var prinsipper for den ”skole” som forberedte arkimandritt Sava
til oppgaven som hyrde. Alt dette førte frem til organiseringen av den
selvstendige serbisk ortodokse kirken.
Et nytt kapittel i arkimandritt Sava`s liv begynte i 1219. Det året reiste han fra Det hellige fjell til Nikea for å møte Konstantinopel-patriarken Manuell og keiser Theodoros I. Dette møte hadde som formål å sikre serberne rett til å velge seg sine egne biskoper og danne en egen, uavhengig serbisk kirke. Dette var et viktig steg mot fremtiden for den ortodokse kirke på Balkan, og han lyktes i dette! Hl. Sava vendte tilbake til Serbia som erkebiskop og med selvstendighet for den serbiske kirke. Straks han kom tilbake til Serbia, tok han fatt på å organisere kirken. Dette var ikke noen enkel oppgave, for alt måtte gjøres fra grunnen av. Takket være de nødvendige oversettelser av kirkelige lovbøker (kanon) og andre, samt det kloke utvalg av gode medarbeidere ble erkebiskop Sava’s arbeid kronet med hell. Han opprettet åtte nye bispedømmer, som var til nytte både for å verne kirken fra fremmed påvirkning, og gagnelige til den indre virksomhet.
Sava tok Zicha som sete for erkestiftet, det lå bedre til enn Studenitsa. Her var han nærmere sitt folk og kunne opprettholde en bedre kontakt. Erkebiskop Sava viste stor interesse for klostrene. Studenitsa og Zicha og andre var ikke bare steder hvor det levde munker, men det var også stiftssentre og senter for det åndelige livet i sine områder. Klostrene var sentre både for opplysning og kultur, samt steder hvor folk samlet seg. Klostrene ble rike kilder hvor folk kunne nære seg av troen og finne trøst og hjelp i tider med lidelse.
Hl. Sava hjalp ikke bare sine egne, men også folk av annen nasjonalitet. Da han en gang var på reise til Jerusalem, gjorde han for eksempel en tjeneste for bulgarerne i Konstantinopel. Etter å ha avsluttet sin oppgave for Serbia, vendte han tilbake gjennom Bulgaria, hvor han ble syk og døde i hovedstaden Trnovo i 1236.
Etter noen tid tok kong Vladislav initiativ til at hl.Sava`s relikvier skulle føres fra Trnovo til Mileshevo-klosteret. Der lå relikviene til 1594. I løpet av denne tiden var det mye som skjedde i Serbia. For det første ble Serbia mektig og berømt, særlig under kong Milutin og kong Dushan. Deretter kom det trengselstider: det tyrkiske åket som varte flere hundre år. Og hl. Sava`s betydning ble særlig stor i denne perioden. Dette var noe som ikke gikk ubemerket hen for tyrkerne heller. Sinan-Pasha ville derfor tilintetgjøre hl. Sava’s relikvier, og førte dem til Vracar i Beograd, hvor de ble brent i 1594. Men det var ikke store hjelpen i det, for ”den brente Sava ble bare enda større”.
Hl. Sava var stor som den første erkebiskop av Serbias uavhengige kirke, dens organisator, og som opplyser og lærer for sitt folk. Dertil var han også stor i lærdom; men dette må ikke skygge for Sava som en hellig mann. Det var som en Guds hellig mann han var størst. Hadde han ikke vandret etter Kristus like til slutten av sitt liv, ville ikke hans verk blitt husket, men glemt som i tilfelle med så mang en annen erkebiskop, lærer, oppdrager eller statsmann.
Fremfor alt hadde hl.Sava Kristus i hjertet. Dette var kraften som drev ham i alt, det var lyset som viste vei. Hl. Sava var dypt religiøs. Han var fylt med sann fromhet. Den førte ham til Det hellige fjell. Der, i ensomheten på Athos, fant han veien til et høyere liv. Gjennom anstrengelse ble hans hellige personlighet formet som basis for det liv og det virke som vår Herre Jesus Kristus kaller mennesket til. På dette vis møter mennesket Gud, sin neste og garantert seg selv. Det var det hl. Sava valgte og som gjorde ham til en Guds mann, en helgen og en stor leder for sitt folk.