”Helligånden forener alle, og derfor er de hellige oss nær, og når vi ber til dem, hører de våre bønner gjennom Helligånden, og vi fornemmer at de ber for oss”

(Starets Siluan)

Sidetallene henviser til originalen, "Å lengte etter Gud"

Side 269
Min sjel lengter etter Herren og jeg søker Ham med tårer. Hvordan kunne jeg annet enn å søke deg, fordi Du først søkte etter og fant meg, og gav med å fryde meg i Din Hellige Ånd, og min sjel elsket Deg. Du ser, o Herre, min sorg og mine tårer … Hadde Du ikke vekket meg med Din kjærlighet kunne jeg ikke søkt etter Deg slik som jeg nå søker. Men Din Ånd gav meg å kjenne Deg, og min sjel fryder seg over at Du er min Gud og Herre, og jeg lengter etter Deg med tårer.

Side 271
O Herre, la meg elske Deg alene. Du skapte meg, Du opplyste meg gjennom den hellige dåpen, Du tilgir mine synder og lar meg delta i Ditt mest rene legeme og blod. Hjelp meg alltid å bo i deg.

Side 272
Min sjel lengter alltid etter Herren og ber dag og natt, for Herrens navn er velsmakende og kjært for sjelen som ber, og varmer sjelen til å elske Gud. Jeg har levd et langt liv på jorden, og har sett og hørt mange ting. Jeg har hørt mye musikk som har gledet min sjel og jeg tenker, Dersom denne musikken er så vakker, hvor stor må den himmelske sang i den Hellige Ånd som ærer Herren for Hans lidelser, fryde sjelen! Vi lever lenge på denne jord, og vi elsker jordens skjønnhet – skyene og solen, vakre hager, sjø og elv, skog og eng, også musikken, og hele verdens skjønnhet. Men når sjelen lærer vår Herre Jesus Kristus å kjenne lengter hun ikke lenger etter det verdslige. Jeg har sett keisere i deres prakt, og har gledet meg i synet, men når sjelen lærer Herren å kjenne er kongenes prakt for lite å regne, og sjelen lengter uavlatelig etter Herren, og lengter umettelig dag og natt å se den Usynlige, å ta på den Uberørlige. Dersom din sjel kjenner den Hellige Ånd vil Han hjelpe deg å forstå hvordan Han lærer sjelen å kjenne Herren og sødmen som finnes i det.

Side 273
O nådefulle Herre, Opplys Ditt folk slik at de kan kjenne Deg; at de kan vite hvordan Du elsker oss.

Side 276
O nådefulle Herre, lær oss ved Din Hellige Ånd å elske våre fiender, og å be for dem med tårer. O Herre, send Din Hellige Ånd ned til jorden for at alle nasjoner kan lære Deg å kjenne og lære om Din kjærlighet. O Herre, som Du Selv ba for Dine fiender, lær oss også ved Din Hellig Ånd, å elske våre fiender. O Herre, alle folkeslag er Dine henders verk – vend dem fra fiendskap og ondskap til anger, så at alle kan kjenne Din kjærlighet. O Herre, Du har befalt oss å elske våre fiender, men det er vanskelig for oss syndere hvis ikke Din nåde er med oss. O Herre, skjenk oss Din nåde her på jorden. La alle jordens nasjoner komme til å kjenne Din kjærlighet; å vite at Du elsker oss med en moders kjærlighet, og mer enn en moders kjærlighet for selv en mor kan glemme sine barn, men Du glemmer aldri, for Din kjærlighet for Ditt skaperverk er uendelig, og kjærlighet kan ikke glemme. O nådefulle Herre, frels alle folk ved rikdommen av Din nåde.

Side 278
Dersom verden kjente kraften i Kristi ord, "lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet" (Mat. 11,29) ville hele verden, ja, hele universet, vike fra alle andre typer kunnskap for å studere denne himmelske vitenskapen. Mennesker er uvitende om makten i Kristi ydmykhet, og derfor strever de etter verdens gods; men uten Den Hellige Ånd kan de ikke kjenne kraften av Kristi ord. Men han som har lært vil aldri gi slipp på sin kunnskap selv om han kunne få alle verdens riker.

Side 282
Hvilken glede at Herren ikke bare tilgir våre synder men lar sjelen kjenne Ham så snart hun ydmyker seg. Den armeste stakkar kan ved å ydmyke seg kjenne Gud ved den Hellige Ånd. Man trenger hverken gods eller gull for å kjenne Gud, kun ydmykhet. Herren gir av Seg Selv uhemmet, kun for Sin nådes skyld. Før visste jeg ikke dette, men nå, hver dag og time, hvert minutt, ser jeg Guds nåde med klarhet. Herren gir fred selv i søvnen, men uten Gud er det ikke fred i sjelen. Det finnes mange mennesker Herren ikke åpenbarer Seg for på grunn av deres intellektuelle hovmod, men likevel tror de at de eier mye kunnskap. Men hva er deres kunnskap verdt dersom de ikke kjenner Herren, og ikke kjenner Den Hellige Ånds nåde, og heller ikke kjenner hvordan denne nåden kommer og hvordan den er tapt? Men la oss ydmyke oss selv, brødre, så vil Herren vise oss alle ting som den kjærlige far viser alle ting til sine barn. Boken finnes også oversatt til svensk, og er til salgs i

I forbindelse med 1000-års jubileet for Russlands dåp, i 1988, kanoniserte patriarken av Konstantinopel  fader Siluan av Athos, 50 år etter hans død.

Hvem var denne munken, som levde så nærme oss i tid, og som så mange kristne i vår tid har lukket inn i sitt hjerte, denne mann som Gud har gitt oss som forbilde? Hvem er denne helgen, som i kanoniseringen kalles for ”en apostolisk og profetisk lærer for det kristne folk”? Må Gud la oss lære å kjenne bedre denne ”forkynner av den guddommelige kjærligheten”.   

En ung russisk bonde

Semen Ivanovitsh Antonov ble født i 1866 i en bondefamilie i Tambov guvernementet, ca 500 km syd-øst for Moskva. I ungdommen var han særlig påvirket av sin fromme far, som han omtaler mange ganger i sine skrifter.  ”Jeg har ikke nådd opp til min fars mål. Han var en ulærd analfabet, og fremsa endog ”Fader vår” feilaktig, men han var en vis og saktmodig mann”.     

Semen gikk på skole kun to vintre, ettersom han måtte hjelpe faren i jordbruket. Han vokste opp til å bli en høy og staut ung mann med stor fysisk styrke. Som nittenåring tenkte han allerede på klosterlivet, men faren tillot ham ikke å begi seg til Kiev-Huleklosteret før han hadde gjort ferdig militærtjenesten. Denne hans første dragning gikk etter hvert i glemmeboken, sammen med hans inderlige bønner. Han kom sammen med jevnaldrende, begynte å drikke vodka, hengav seg til trekkspill-musikk og ble forelsket i en pike. En gang Semen hadde vært sammen med henne, sa faren stillferdig til ham neste morgen: ”Kjære sønn, hvor var du i går, jeg følte smerte i mitt hjerte”. Disse stillferdige ordene satte seg fast i Semens sjel.

Hans uvanlige muskelkraft ble årsak til hans største synd, som han også gjorde særlig bort for. En dag etter en festmiddag, begynte landsbyens skomaker å erte seg innpå Semen, og Semen slo til ham i brystet så hardt, at denne falt rett i bakken og ble liggende lenge der. Semen trodde han hadde slått ham i hjel. Det gikk en halvtime før skomakeren ble i stand til å reise seg, og han ble liggende sjuk et par måneder.

Men Gud kalte Semen en gang til. Etter en tid i utukt slumret han inn og i den lette søvnen så han at en orm trengte seg inn i ham gjennom munnen. Han merket at han stivnet til og våknet.  Han hørte en røst som var uvanlig vennlig og skjønn: ”Du svelget en orm i søvne og føler deg helt vemmelig; like  motbydelig er det for meg å se hva du gjør.” Staretsen var fast overbevist om at det var Gudfødersken selv som talte, og han mente at det var sin egen urenhet som gjorde at han ikke fikk se henne. Like til sin siste dag takket han Guds Mor . ”Nå ser jeg  hvor stor medynk Herren og Hans Mor har med oss. Tenk det,  Guds Mor kom fra himmelen for å bringe meg til fornuft – en ung mann som levde i synd.

Følgen av denne andre kallelse fra Gud ble at han helt endret sitt liv fra grunnen av og gjorde bot for sin syndige fortid.  Beslutningen om å gå i kloster etter militærtjenesten kom tilbake med forsterket kraft.

Militærtjenesten sin avtjente han i Petersburg, og et tilfelle viser hva slags innstilling han hadde den tiden. En gang før en høytid begav han seg sammen med tre andre soldater til et skjenkested, kameratene førte en livlig samtale, mens han var stille. En av kameratene spurte hva han tenkte på, og han svarte: ”Vi lytter til musikk og fester, mens det på Athos nå er  vigilie, og de vil be hele natten gjennom, hvem vil vel kunne gi det beste svar på Den ytterste dom, de eller vi?”

Etter militærtjenesten i garden, reiste han til fader Johannes av Kronstadt for å be om hans velsignelse til å begi seg til Det hellige fjell.

I hl. Panteleimon-klosteret på Athos.

Semen var 26 år da han i 1892 kom til det russiske Panteleimon-klosteret. På den tiden var det omtrent 2000 munker der, og det var det største av de 20 athos-klostrene. Den nyankomne novisen ble raskt grepet av gleden over å ha kommet til denne frelsens havn, men mistet sin botferdige innstilling. Han ble utsatt for fristelser, særlig ønsket om å vende tilbake til ”verden” og heller gifte seg. Da han kom til seg selv, bestemte han seg for endelig ”å dø her for mine synder”.

Ifølge ortodoks monastisk tradisjon tok han fatt på sitt munkeliv med å øve seg i å påkalle Jesu navn: ”Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg en synder”. Han ba inderlig av hele sin sjel, ettersom han befant seg i en dyp  sjelelig kamp. Etter tre uker mottok han en kveld den uavlatelige  bønnens gave i det han ba fremfor Guds Mors ikon. Fra da av begynte bønnen å virke i hans sjel både dag og natt. Men broder Simeon skjønte langt fra hvor sjelden denne gaven var, som han hadde mottatt. Han fikk arbeid på klosterets mølle, hvor han daglig måtte slepe og bære store sekker med mel. Han ba mye, men så snek hovmodstanker og stolthet seg inn i ham. ”Du lever et hellig liv, du har angret dine synder og fått tilgivelse, du ber uavlatelig og du utfører det arbeide du er satt til.” En smertefull kamp oppstod så i hans hjerte, og den varte i hele 15 år. Det kom demoner til ham og han begynte å snakke med dem. Selv om han fremdeles ba med stor iver og levde i askese, så bare tiltok disse demoniske angrepene. Han slumret en 15-20 minutter sittende på en taburett, og i det hele sov han kun et par timer i løpet av døgnet, og han levde i stor forsakelse.

Denne kampen varte ved mange måneder, de sjelelige krefter  og motet begynte å svinne for  novisen. En gang på ettermiddagen falt han i den dypeste fortvilelse og tenkte: ”Jeg er ikke i stand til å be til Gud.” Omtrent en time var hans sjel nedsunket i dette helvetes mørke med kamp og mismot.  Samme dagen så han under aftengudstjenesten den levende Kristus, og hele hans vesen ble som fylt av nådens ild fra Helligånden.

Denne hendelsen ble svært viktig i Simeons liv. Han merket den guddommelige kjærlighetens uendelige sødme og hans forstand ble grepet av betraktningen av tingene bakenfor all form og forstand. Hellige Siluan ble vitne til den guddommelige kjærligheten, og påstod stadig senere i sine skrifter at det var i Helligånden han så Gud og erkjente Herren.

Etter dette synet og fornemmelsen av sin egen oppstandelse, levde den unge Simeon i stor glede. Men fornemmelsen av nåden svant gradvis, selv om han aldri endret sitt asketiske liv.

Han merket savnet av nåden og at Herren fjernet seg fra ham. Dette vitnet han om i ”Adams klage”. I dypet av sin hjelpeløshet søkte han svar. Den staretsen som han rådførte seg med forklarte at selv om han ba uavlatelig, var han ikke i stand til å verne sitt sinn mot alle fantasier. Men han skjulte ikke sin undring over den unge novisens åndelige modenhet.          

Kamp for å bevare nåden

Han som i 1896 30 år gammel ble munken Siluan starter på en åndelig kamp for å atter å finne igjen den tapte nåde. Han tar på seg en hard kamp med tankene, særlig med hovmodet som  oppstod på grunn av staretsens undring. Gjennom erfaring med denne indre edruelighet blir han et fremtredende vitne om den ortodokse monastiske kampens egentlige vesen.

Han får erfare stadige svingninger og endringer i den åndelige tilstand, snart fornemmelsen av nåden og snart dens fravær. Men disse forskjellige tilstander lar ham  vinne erfaring med årvåkenhet og åndelig edruelighet, for deretter å oppnå en sann åndelig forstand og dømmekraft om nådens virke. Slik lærer han seg å kjenne og erhverve nåden og  årsaken til at den kan gå tapt. I anstrengelsen for å oppnå ren bønn blir kampen med demonene fornyet. En natt da demonene hindret ham i å be, bønnfaller han Herren om  å få vite va han skal gjøre, og får svaret: ”De stolte blir alltid plaget av demoner”.  På spørsmålet om hva han må gjøre for å gjøre sjelen ydmyk, hører han dette svaret i sitt hjerte: ”Hold ditt sinn i helvete og fortvil ikke”. På den måten viste Herren ham selv veien til den rene bønn.

Denne samtale fant sted  15 år etter at Herren viste seg for ham. Den er en svært viktig hendelse i fader Siluans liv. Da ble det klart hva som var den virkelige årsaken til at han hadde mistet nåden. Hans sjel hadde ikke styrke til å bære denne store gaven, og ble hovmodig. ”Hold ditt sinn i helvete”, i bitter erkjennelse av sin synd får han mulighet til å bekjempe hovmodet

”Fortvil ikke”, ettersom selvforsakelse i seg selv ved troen fører til frelse og oppstandelse med Kristus. Samtidig lærte han av tilværelsen at stolthet er dødens frø, hovedårsaken til at vi fjerner oss fra Gud, han erkjente av erfaring at Kristi saktmod er uten ende og uadskillelig fra Hans kjærlighet. Han forstod at all asketens anstrengelse må være rettet mot å oppnå Kristi saktmodighet Selv om han ikke lenger merket den uutholdelige fornemmelsen av å ha tapt nåden, måtte hellige Siluan kjempe seg gjennom enda 15 år for å jage bort alt det som hindret hjertet i å holde fast på nåden.

Erfaringen med bønn, og hl. Siluans lære  

Denne nye oppdagelsen av og fordypelsen i erkjennelsen av Gud følges av tilsvarende endring i hl. Siluans bønn, denne dreier seg stadig mer om hele verden og ”hele Adam”. Ettersom han av erfaring hadde blitt kjent med den guddommelige kjærlighetens sødme, fornam han en sterk smerte for de mennesker som ikke kjenner Gud, og ber: ”Jeg ber Deg, miskunnelige Herre la alle jordens folk få kjenne Deg gjennom Din Hellige Ånd”. Dypt rotfestet i de hellige fedrenes overlevering som hl. Siluan var, stod han alltid fast på at det er Helligånden som leder oss til gudserkjennelse. Samtidig erkjenner han i sitt hjertes dyp at hele menneskeslekten er ett og han bærer hele menneskehetens liv frem for Gud i bønn: ”Vår bror – det er vårt eget liv”.

Et hovedtrekk i hl. Siluans lære var dens sammenheng med hans kosmiske bønn for hele skaperverket og hele menneskeslekten, og det er grunnlaget for hans bønn for sine fiender. Arkimandritt Sofronij skriver: ”Hele hans livs viktigste vitnesbyrd ligger i at kjærlighet til fiendene er helt nødvendig  for å trenge inn i Guds hemmeligheter. Han var helt bestemt i sin påstand om at den som ikke vil elske sine fiender, er utenfor Gud, og kjenner ikke Gud.

Starets Siluan ble viet til det store skema i 1911. Så ble han utnevnt til økonom for klosteret, og hadde ansvar for omtrent 200 arbeidere. Ansvaret tynget ham ikke mer enn at han  kunne fortsette sin bønnevirksomhet, tvert om nådde han til den øverste hellighet.

24 september 1938 sovnet han stille inn.

Starets Siluan levde i det skjulte for dem som omgav ham, og han åpnet seg kun for noen få. Bare like før slutten av sitt liv skrev han litt, hvor han lar lyset stråle fra dypet av sitt forhold til Gud, og han gjør dette med de aller enkleste formuleringer. Men da hans disippel, fader Sofronij i salig minne, utgav dem, møtte de stor oppmerksomhet og ble høyt verdsatt av mange søkende mennesker. Vi  takker Gud for at Han har gitt oss hl. Siluan, hvis innflytelse brer seg over hele den verden som han ba så inderlig for.

Nonnen Feodora.

---------------------------------------------------------------------

I boken av arkimandritt Sofronij:

Den helige Starets Siluan

Her er hans liv fortalt og hans skrifter gjengitt.

Boken er oversatt til svensk og utgitt av

 Artos bokförlag 1994 (493 sider)

KIRKELIG BOKLADE  i Bergen skaffer boken. Boken er også til salgs i kirken.