Basilios den store

Ulvhild Anastasia Fauskanger er med i styret for Bebudelsens kirkeforening i Bergen, og hun har skrevet fire artikler for avisen Dagen om noen av de mest kjente kirkefedrene fra den tidlige kristne tid.

Basilios den store er en av de mest epokegjørende personligheter i det 4. århundre. Han var en av de tre såkalte kappadokiske kirkefedre, som spilte en helt sentral rolle i denne epokens teologiske debatter. De fortsatte det verk som den hellige Athanasios (295-373), biskop av Alexandria og arianismens fremste motstander, hadde begynt på, og de bidro i betydelig grad til utformingen av treenighetsdogmet. (De andre to - hans venn Gregorios av Nazianz og hans bror Gregorios av Nyssa - blir hovedtema i de følgende artikler.) Basilios ble født i byen Cæsarea i Kappadokia, en provins i Lille-Asia, rundt år 330 og han og hans ni søsken utgjorde den tredje kristne generasjon i familien. Foreldrene, Basilios den eldre og Emmelia, tilhørte den lokale godseieradelen, og faren var lærer i retorikk ved en skole i Pontos.Av søskenflokken ble tre biskoper og fire er helgenforklart - hans eldste søster Makrina, han selv og de to yngre brødrene Gregorios, biskop av Nyssa, og Peter, biskop av Sebaste.

Ut for å studere

Som det var vanlig for unge menn av god familie og med velstående bakgrunn, reiste han i ganske ung alder ut for å studere, først til Cæsarea, hovedstaden i Kappadokia, og siden til Athen, hvor han fullførte sin utdannelse. Studiene fulgte den klassiske modellen, med retorikk og filosofi som de viktigste fagene, og bade Homer og Platon sto på pensum.

Etter å ha avsluttet studiene, kom han hjem igjen og alt lå til rette for at han skulle gå i sin fars fotspor og ta sikte på en karriere som rektor.

Et fullkomment liv

Det var imidlertid stukket ut en helt annen kurs for den hellige Basilios’ livsvei. Lengselen etter det fullkomne “filosofiske” liv fikk ham snart til å vende ryggen til all verdslig berømmelse. I 56, mindre enn et år etter sin hjemkomst, ble han døpt og tok etter hvert mer og mer aktivt del i kirkens liv. På denne tid var voksendåp ennå ganske vanlig, selv i de kristne familier, og enkelte ble ikke døpt før på dødsleiet, for at de således kunne gå nydøpte inn i del evige liv. Keiser Konstantin var en av dem som gjorde det på denne måten.

Men dette var ikke nok for den søkende unge mannen som ønsket seg et “mer fullkomment liv”. Drevet av dette ønsket fant han et ensomt sted i nærheten av familiegodset Annesi ved elven Iris, og vinteren 357/58 trakk han seg tilbake fra verden og slo seg ned her.

Stedet var allerede bebodd av andre eremitter, som levde i faste og bønn, og erfaringene fra oppholdet i Annesi ble utgangspunktet for en av Basilios’ viktigste bidrag til kirkehistorien, nemlig organiseringen av regler for monastiske institusjoner.

Del fantes både asketer og eremittliv i Lille-Asia før Basilios’ tid, men han bragte orden og system inn i de forskjellige asketiske livsformer som eksisterte. Ja, Basilios den store regnes faktisk som grunnleggeren av det monastiske liv i den østlige kristenheten. Sine asketiske erfaringer nedfelte han i et skrift kalt “Det store Asketikon”, som ble en av de viktigste kilder til monastisismen i del kristne øst overhodet.

Biskop av Cæsarea

I 370 ble Basilios valgt til biskop i Cæsarea i Kappadokia og dermed begynte et nytt kapittel i hans liv. Fra nå av trådte han for alvor inn i offentligheten og han markerte seg raskt som en av de fremste motstanderne av arianismen. Denne heresien, som var oppkalt elter presten Arius (Ca. 260-336), representerte den første store utfordringen for kirken i senantikken. Dens tilhengere hevdet at Sønnen var en del av skapningen, opphøyet over alle skapninger, men Faderen underlegen.

Arianismen fikk etter hvert en betydelig utbredelse, og den ble fulgt av andre heresier, som hver sin måte forvrengte forståelsen av Kristus som sann Gud og sant menneske.

Nestorianismen (oppkalt etter Nestorios, biskop av Konstantinopel) skilte Kristi menneskelighet fra hans guddommelighet slik at Han ble til to personer i stedet for en, mens monofysitismen (av gresk monos en og fysis natur) hevdet at Hans guddommelige natur dominerte over den menneskelige.

Kirkemøtet i Nikea

Basilios’ tid var også de første store kirkemoters lid. Det første av disse økumeniske, eller allmenne, kirkemøter fant sted i Nikea år 325, og en av de viktigste foranledningene var trusselen fra arianismen. Denne lære ble endegyldig fordømt på dette møtet, og her og på det følgende kirkemøte, i Konstantinopel 381, ble et av de mest sentrale vitnesbyrd om den kristne tro, den nikeno-konstantinopolitanske trosbekjennelse, utformet. I dette trosdokument, som en autoritativt for hele kristenheten, både ortodokse, katolikker og protestanter, uttrykkes det sentrale innhold i den kristne tro, med vekten på den hellige Treenighet og Kristus som sann Gud og sant menneske.

Tallrike brev

En av våre viktigste kilder til kunnskap om livet i det kristne øst i senantikken er de tallrike brev som Basilios for en stor del skrev under sin bispegjerning. Her møter vi en mann med stor personlig autoritet og omfattende kunnskaper. Basilios’ forfatterskap inkluderer også en rekke homilier, eller prekener, av hvilke den mest kjente er den såkalte Hexaemeron (av gresk hexa seks og emera dag) en samling dyptgripende teologiske utredninger om de seks første dagene i skapelsesberetningen. I homiliene kommer også Basilios’ klassiske dannelse til uttrykk og de er et tydelig vitnesbyrd om hans høye nivå så vel i språklig som i stilistisk henseende.

Vi nevnte innledningsvis at Basilios den store var en av de tre kappadokiske kirkefedre. Disse overordentlig begavede teologene utgjorde søylene i den teologiske debatten i annen halvdel av 300-tallet og neste artikkel handler om en annen av dem, nemlig Basilios’ næere venn og medarbeider Gregorios av Nazianz.

I sine teologiske utredninger la Basilios vekt på Treenigheten, at Gud i sitt vesen er trinitarisk og at Sønnen følgelig er like guddommelig som Faderen. Dette er et essensielt trekk i kappadokiernes teologi i det hele. Bade Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er Gud av natur, og enhver erkjennelse av Gud involverer derfor alle de tre personene i Treenigheten: I Den Hellige Ånd, gjennom Sønnen og rettet mot Faderen.

Tre personer, eller hypostaser, i ett vesen, dette var - og er - selve essensen i Treenighetslæren. Sentralt i Basilios’ teologi står også vektleggingen av skillet mellom Guds vesen, ousia, som ikke kan erkjennes av mennesket, og Hans energier, gjennom hvilke Han manifesterer seg. Gud kan ikke erkjennes av oss lik som Han er i sitt vesen, men gjennom sine energier, kan vi kjenne Ham og oppnå kunnskap om Ham. Dette er et av de viktigste aspekter også i senere bysantinsk teologi.