Den hellige Johannes Krysostomos er en nesten legendarisk skikkelse. Han var biskop av Konstantinopel og fullender rekken av kirkefedre som satte sitt preg på det 4. århundre, og han er en av de mest kjente og skattede personer i kirkehistorien i det hele.
Johannes Krysostomos var imidlertid ikke noen dogmatiker, slik som kappadokierne. Bade Basilios den store og Gregorios av Nazianz og Gregorios av Nyssa var utpreget dogmatisk profilert, og de utmerket seg gjennom sine klare formuleringer av teologiske spørsmål og problemer. Johannes Krysostomos var først og fremst predikant, og han etterlot seg en stor arv av prekener, hvor exegese, det vil si utlegging av Den Hellige Skrift, spiller en sentral rolle. Typisk for disse prekenene er en fri tilnærmingsmåte, hvor han bruker bibelteksten på den aktuelle samfunnssituasjonen.
For Johannes Krysostomos var det etiske innholdet i de bibelske tekstene viktig.
Han var sterkt sosialt engasjert, og refset løgn, hykleri og urett, samtidig
som han forsvarte de fattige og lidende. Johannes Krysostomos prekener kunne
vare opptil en time, selv om det er usikkert om de ble holdt i den form de er
gjengitt i.
Johannes Krysostomos var ingen tørr og prosaisk taler, han involverte og engasjerte
menigheten, og det var på grunn av dette han fikk tilnavnet ”Krysostomos”, ”Gullmunn”.
Han talte fra hjerte til hjerte og vekket tilhørerne både positivt og negativt.
Det bibelske standpunkt som dannet utgangspunkt i hans prekener med krav om
rettferdighet og ekthet, vant gjenklang hos mange, men det provoserte også det
etablerte borgerlige samfunn og ble til slutt hans bane. Han ble forvist fire
ganger, og øde på veien til det fjerte eksil, i Kaukasus.
Johannes Krysostomos usedvanlige livsskjebne fikk sin begynnelse i Antiokia-området
rundt år 354. Hans far var offiser i Antiokia, som den gang var en av de betydeligste
byene i den østlige del av Romerriket, og Johannes fikk en god, klassisk utdannelse,
slik det var vanlig for medlemmer av de høyere samfunnslag. Han var blant annet
elev av den kjente hedenske retoren Libanios, som han lærte mye av. Libanios
formidlet både selvstendig tenkning og logisk rasjonalitet hos sine elever,
og også Basilios den store og Gregorios av Nazianz skal ha studert under ham.
At kristne studerte hos hedenske lærere var langt fra uvanlig på den tiden.
De som ville ha en skikkelig utdannelse, var tvunget til å studere hos hedninger.
Det var imidlertid først og fremst formen de kristne tilegnet seg, ikke innholdet.
De lærte å bruke metodene, og det var til stor hjelp for dem å kjenne og beherske
de samme argumentasjonsmetodene som hedningene brukte i sin retorikk.
Johannes Krysostomos var syrer, ikke greker, og syrisk tankegang slik vi finner
den konkretisert i den antiokenske skoles teologiske innstilling, preget hans
holdninger og synspunkter. Den antiokenske tradisjon stod for en konkret historisk
tolkning av Den Hellige Skrift, i motsetning til den alexandrinske, som satte
den allegoriske tolkning i høysetet. Johannes Krysostomos drev ikke med spekulasjoner,
han gikk inn for å anvende Skriften på livet og samfunnet.
Han fikk imidlertid en fullstendig gresk oppdragelse og utdannelse. Det sies
at han ikke kunne noe annet språk enn gresk, og ut fra kildene var det kun dette
språket han brukte.
Johannes Krysostomos hadde asketiske tendenser og i begynnelsen levde han i
en tid som eremitt. Det var i denne perioden han forfattet sine skrifter om
munkelivet og munkestanden.
Etter fire års tid i denne tilstand levde han så fire år i fullstendig ensomhet,
men dette strenge asketiske livet ødela til slutt helsen hans. Han ble tvunget
til å dra tilbake til byen, og i 381 ble han viet til diakon av patriark Meletios.
Denne patriarken fikk stor betydning for Johannes Krysostomos, som ble både
undervist og døpt av ham. Etter at han var blitt viet til diakon, var det Antiokia
som ble base for hans virksomhet de nærmeste årene. Denne byen var, som nevnt,
en av de viktigste byene i Øst-Romerriket på denne tiden. Konstantinopel var
ennå ikke så veldig stor, og Antiokia var militært sett av større betydning.
(Det var strategisk fordelaktig å kunne møte fienden så langt ute som mulig,
ikke helt inne ved hovedstadens bymurer.) Byen var også et betydelig kirkelig
sentrum, den var et patriarkat, som inkluderte 150 bispedømmer og 15 provinser
og strakte seg langt inn i Asia og Kaukasus. De forskjellige delene falt imidlertid
med tiden fra i ulike heresier (mest monofysitiske og nestorianisme) og også
armenerne falt fra. Alt dette påvirket naturlig nok kirkelivet i Antiokia, hvor
også arianerne og andre, mindre kjente heretiske grupperinger hadde bitt seg
fast.
På Johannes Krystostomos’ tid var det et nokså broket kirkeliv her, selv om
ortodoksien gjennomgående var den dominerende. Det var en mye mindre oversiktlig
situasjon enn det vi er vant til i dag, med flytende fronter og stadig nye nøkkelpersoner.
Som diakon hadde Johannes Krysostomos en viktig funksjon i Antiokia. Det var
diakonen som hadde ansvar for veldedighetsarbeidet, med blant annet utdeling
av mat og klær til de fattige, og det er nok sannsynlig at han til tider følte
seg mer som en sosialarbeider enn en kirkens tjener. Samtidig hadde diakonen
stor makt, fordi han hadde direkte kontakt med folket, som måtte forholde seg
til ham. Diakoner ble også satt til å preke, og Johannes Krysostomos’ vektlegging
av det etiske hadde nok sitt grunnlag i denne tiden, da han så hva fattigdom
betydde og hvilken nød og elendighet den kunne medføre.
Johannes Krysostomos skrev også bøker av forskjellig innhold. Det var praktiske
læreskrifter som handlet om botferdighet og kyskhet, om ekteskapet, ja, til
og med om barneoppdragelse. Alle disse skriftene hadde en praktisk-teologisk
vinkling. Etter 386 ble han viet til prest av patriarken Flavian, og han skrev
også en bok om prestedømmet, hvor han igjen legger vekt på exegesen, og på det
praktisk-sosiale og etiske. Han sies å ha preket uten manuskript, og i så fall
må andre ha skrevet ned prekenene hans.
Dette var heller ikke uvanlig på denne tiden. Talen ble sett på som et kunstverk
og det var viktig å kunne formene. For Johannes Krysostomos var imidlertid innholdet
viktigere enn formen. Han kommuniserte veldig godt med menigheten, og den hadde
ingen forutsetninger avanserte og forseggjorte retoriske kunstgrep. Det sier
litt om hans talegaver at han ofte ble avbrutt av applaus når han prekte.
Johannes Krysostomos tok også opp dogmatiske emner i prekenene sine, og gikk
ut mot arianismen. Hans prekener fikk også politiske resultater:
Omkring 387 kom det et dekret fra keiseren om en ny skatt som skulle innkreves,
og den førte til opprør i Antiokia, hvor befolkningen veltet keiserens statue
på byens torg. Dette var en sterkt ladet symbolhandling, en majestetsfornærmelse.
Johannes Krysostomos engasjerte seg, og i sine berømte 21 prekener ”Om statuen”
søkte han både å dempe folkets raseri og å beskytte det mot statens og keiserens
vrede. Dette lyktes ham faktisk, og patriark Flavian reiste til Konstantinopel
og formildet keiseren, som benådet folket og gav det amnesti.
Etter 17 år som diakon og prest i Antiokia ble Johannes Krysostomos utnevnt
til biskop i Konstantinopel i 398. På denne tid var han allerede berømt, og
hans ry nådde langt utenfor Antiokia. Keiser Arkadios og hans hærfører Eutropios
var blitt enige om å utpeke ham til ny biskop av Konstantinopel, og Johannes
ble hentet og brakt til hovedstaden nesten som en fange.
Dette var en ureglementær, men ikke helt uvanlig måte å utnevne en biskop på.
Det var makten som var det avgjørende, og den som hadde makten kunne gjøre som
han ville.
Johannes Krysostomos tok med seg ideer fra Antiokia og satte straks i gang med
praktiske reformer i en by som var sterkt preget av hoffet. Han forenklet livet
i bispepalasset og bygget sykehus og herberger. Men samtidig som han ble hyllet
av mange, fikk han stadig flere fiender, ikke minst blant avsatte prester. Han
skrev blant annet et refsende læreskrift mot prester med samboere, de såkalte
syneisakter, og han krevde at munkene skulle bo i klosteret og leve som munker!
I sine prekener, som han holdt hver uke, refset han forfengelighet, overdådighet
og luksus, teater og sirkus, og han delte byen i to leire – en som var for ham
og en som var mot ham.
Johannes Krysostomos ble forvist fire ganger. Årsakene var dels kirkepolitisk
rivalisering, dels mistenksomhet fra hoffet, særlig fra keiserinne Eudoxia,
som følte seg truffet av hans prekener. De tre første gangene ble han kalt tilbake,
men den siste gangen døde han i byen Komana i Kaukasus, 14. september 407.
Johannes Krysostomos huskes både som forkjemper for de svake i samfunnet og
som en stor predikant og liturg. Et av hans største bidrag på det sistnevnte
området var standariseringen av de mange gudstjenesteformene som fantes på den
tid, og den viktigste gudstjenesteformen som finnes i den ortodokse kirke bærer
hans navn – et verdig minne om en av de største personligheter i kirkens historie.