Den Hellige GREGORIOS av Nyssa

En kristen filosof

Av Ulvhild Fauskanger, Bergen

Det fjerde århundre er blitt kalt selve gullalderen i kirkens og kristendommens historie. Aldri før hadde den teologiske erkjennelsen nådd slike høyder, og aldri før hadde kirken eid menn av en slik åndelig og intellektuell kapasitet som de som dominerte den teologiske debatten i denne epoken. Diskusjonen rundt treenighetsspørsmålet og kampen mot arianismen var de sentrale utfordringene, og blant dem som spilte de mest avgjørende rollene i disse debattene, var den hellige Gregorios av Nyssa, Basilios den stores yngre bror og den tredje i rekken av de kappadokiske fedre. I likhet med de to andre var også Gregorios en betydelig teolog og forfatter, og han var likeledes en av arianismens fremste motstandere.

Gregorios ble født rundt 335, sannsynligvis i Kappadokia, hvor han vokste opp. Liksom den eldre broren fikk også han en solid utdannelse med inngående studier av både kristne og klassiske skrifter. Dette finner vi spor av i hele hans forfatterskap, hvor hans suverene bruk av klassiske retoriske virkemidler, samt hans kjennskap til klassisk filosofi, vitner om en mann av stor lærdom og betydelig tankekraft.

Ble retor

I motsetning til Basilios valgte Gregorios imidlertid en verdslig løpebane i utgangspunktet, og etterfullendelsen av sine studier, ble han retor, en betegnelse som omtrentlig tilsvarer vår "advokat".

Han giftet seg også, og slo seg ned på sitt landgods Vanosa ved elven Halys i Lilleasia. Dog begynte han imidlertid å virke som prest i denne perioden, mens hans hustru, Theosebeia, ennå var i live, og etter hennes død ble han valgt til biskop i den lille byen Nyssa i Kappadokia. Det var hans bror Basilios som var primus motor i dette, og hensikten var å styrke fronten mot arianerne.

Å besette bispeseter med sine egne tilhengere var en viktig måte å styrke sin posisjon overfor motparten.

Det å være biskop var imidlertid ikke noen uproblematisk tilværelse. Dette embetet innebar langt mer enn bare kirkelige oppgaver, noe som også Basilios' brev vitner om. I tillegg til de administrative plikter skulle en sterk biskop også tale folkets sak overfor myndighetene og opptre som noe bortimot folketribun.

Fordrevet

Det verste var imidlertid presset fra arianerne, som gjorde Gregorios' stilling stadig mer uholdbar. Under den arianske keiser Valens ble han i 376 fordrevet fra sitt bispedømme, og han tilbragte noen år i eksil. Men forvisningen tok slutt, og Gregorios vendte tilbake til Nyssa, hvor han skjøttet sin bispegjerning med stor omhu til sin død i 395.

Etter sin tilbakekomst sto han fram som forgrunnsfigur i den samtidige teologiske debatt, hvor han snart markerte seg som en av treenighetslærens ivrigste forkjempere. Gregorios understreket særlig det likeverdige forhold mellom de tre personene i Den hellige treenighet, samtidig som han fremhevet forskjellene i deres personlige kjennetegn. Mens Faderen er uten begynnelse og har sin opprinnelse i seg selv, har Sønnen sitt opphav i Faderen, av Hvem Han er født "før alle tider". Ånden har også sin opprinnelse i Faderen, men Han er ikke født, Han utgår fra Faderen gjennom Sønnen.
Relasjonene mellom de tre personene i treenigheten er evige, de eksisterer i Guddommen fra før tiden og verden ble til. Gregorios deltok på det 2. økumeniske kirkemøte i Konstantinopel i 381, hvor Den Hellige Ånds guddommelighet ble endegyldig fastslått.

Man mener at det var gregorios av Nyssa som formulerte den siste del av den nikenske trosbekjennelsen, som nettopp handler om Den Hellige Ånd.

Den apofatiske teologi

Et av de viktigste trekk ved Gregorios' teologiske utredninger er den såkalte apofatiske teologi. Den går ut på at Gud i sitt vesen er absolutt transcendent, det vil si hevet over enhver erkjennelse fra skapningens side. Hans innerste natur kan ikke beskrives uten gjennom negasjoner. Vi kan ikke si hva Gud er, vi kan bare si hva Han ikke er.

Beskrivelser som i utgansgspunktet synes positive, har i realiteten en negativ mening. Når vi således sier at Gud er god, innebærer det at Han ikke er ond. Beskrivelsen "evig" innebærer at Han er uten tid. Vi kan kjenne og beskrive Gud gjennom Hans energier, men Hans natur og vesen er hevet over vår forstand og utilgjengelig for vår kunnskap.

Samtidig betoner Gregorios at kontemplasjon og kunnskap om det guddommelige inne nødvendigvis er det største og mest ønskverdige. Langt bedre enn å se det gode er å leve i det. Viktigere enn å vite noe om Gud, er det å ha Gud inne i seg. Detter det som er kilden til den sanne lykke og salighet. Foreningen med det guddommelige er et høyere gode enn visjonen.

Filosofi

Gregorios av Nyssa var også forfatter av en rekke skrifter, og de vitner klart om hans store kjennskap til klassisk, og ikke minst platonsk, filosofi. Gregorios er blitt kalt den store filosofen blant kappadokierne, og han var sterkt påvirket av den greske intellektuelle tradisjonen.

Et av hans mest sentrale verk er levnetsbeskrivelsen av søsteren Makrina, Vita Sanctae Macrinae, den hellige Makrinas liv. Dette er den eldste kjente personlige skildring av en kristen kvinne og som sådan et verk av uvurderlig verdi, ikke minst for religions- og kvinneforskningen. Den hellige Makrina realiserte sin visjon om det fullkomne liv gjennom en tilværelse i bønn og askese på familiegodset Annesi. Det omdannet hun etter hvert til en monastisk institusjon, og her levde hun, ifølge Gregorios, "som en sann filosof".

Den filosofiske påvirkningen blir enda tydeligere i skriftet "Om sjelen og oppstandelsen", som skildrer en samtale mellom Gregorios og søsteren på hennes dødsleie. Tema for samtalene er sjelen og dens natur, udødeligheten og oppstandelsen, og Makrina underviser sin bror og gir ham dypere innblikk i disse ting. Denne teksten er bygd opp som en dialog, slik som hos Platon, og den er tydelig inspirert av hans "Faidon", den berømte skildringen av Sokrates siste timer i fengselet og hans samtale med sine venner om sjelens udødelighet.

Allegorisk tolkning Gragorios av Nyssa var også tilhenger av den alexandrinske skole, som gikk inn for en allegorisk tolkning av Den hellige skrift. Dette kommer tydelig fram i hans beretning om Mose' liv, Vita Moyses. Her tolker han Faraos farløse datter som et bilde på den hedenske filosofi, som nok kan gi barnet, selene, beskyttelse og trygge oppvekstvilkår for en tid, men som ikke selv er i stand til å føde og gi liv. Det kan bare barnets sanne mor, den guddommelige filosofi.

Hendelsene i gammeltestamentlig tid var reelle nok, men fungerte samtidig som et forvarsel, et bilde på kommende begivenheter i frelseshistorien.

Også de ikke-narrative bøkene i Det gamle testamente fikk allegoriske tolkninger, som for eksempel Salomos høysang, hvor bruden er bilde på sjelen, som lengter etter Gud.

Vi har i det foregående referert en del til diskusjoner omkring teologiske spørsmål og problemstillinger. Disse diskusjonene var imidlertid ikke begrenset til en liten krets av lærde kirkens menn. Lignende debatter preget hele senantikken og den tidligkristne tid, men særlig på 300-tallet var en veritabel blomstringstid i så henseende. Teologi var tidens mest aktuelle samtaletema, og spørsmål om treenigheten og om Sønnens likhet med Faderen var på alles lepper og ble diskutert med en intensitet som savner sidestykke. Dette dannet en viktig bakgrunn, ikke bare for kirkemøtene og de teologisk-dogmatiske debattene her, men også for kirkefedrene selv og miljøet rundt dem.