Kirkens historie er ikke bare menns historie. Den er også historien om tallrike kvinner – husfruer og nonner, enker og jomfruer, martyrkvinner og asketer – og deres bidrag til kristendommens utvikling.
Året er 380 etter Kristus. Biskop Gregorios av Nyssa, en av de store kirkefedre og mest fremtredende talsmenn for den kristne tro, sitter ved sin søster Makrinas dødsleie. I utgangspunktet skulle det ikke være noe ekstraordinært ved denne situasjonen. En kirkens mann som gir trøst og åndelig veiledning til en døende kvinne. Det er bare det at rollene i dette tilfelle er byttet om.
Det er Makrina som veileder sin bror og gir ham opplysning om og innsikt i åndelige ting. Gregorios legger ikke en gang skjul på at hun er ham overlegen når det gjelder visdom. Deres samtale er bevart for ettertiden i dialogen ”Om sjelen og oppstandelsen”, skrevet av Gregorios av Nyssa selv som et tillegg til hennes levnedsbeskrivelse, Vita Macrinae. Til sammen utgjør disse tekstene den eldst kjente personlige skildring av en kristen kvinne og et enestående vitnesbyrd om monastisk liv i Lille-Asia i det fjerde århundre.
På den hellige Makrinas tid var kristendommen en vel etablert og offisielt anerkjent religion i Romerriket.
Kristenforfølgelsene var i alt vesentlig et avsluttet kapittel, og asketene hadde overtatt martyrenes stilling som troens helter. Men i den forutgående, turbulente tidsepoken var det heller ingen mangel på kvinner som markerte seg i kampen for den kristne tro. Vi møter dem allerede i Det Nye Testamente – Priskilla, Thabita, Lydia. Under den videre konsolideringen av den kristne tro i de følgende århundrer hadde kvinner ulike og til dels fremtredende roller. Enkelte av dem hadde menighetssamlingene i sine private hjem, og flere var aktive i forkynnelse og evangelisering. I tillegg kom også funksjoner innen forvaltning og omsorgsarbeid. Karitativ virksomhet var fra begynnelsen av et område hvor kvinner var særlig aktive, jamfør Thabita/Dorkas fra Apostlenes gjerninger.
På denne tid var den hierarkiske strukturen i kirken ennå ikke fullt utviklet og skillet mellom geistlige og lekfolk var ikke så markert som det senere ble. Dette bidro til å styrke kvinnenes stilling i menigheten. Det var heller ikke uvanlig at velstående kvinner tok seg av biskoper og gav dem økonomisk hjelp. I den eldste kristne tid kunne kvinner faktisk også vigsles til kirkelig tjeneste og få rang av diakonisser. De assisterte ved dåp av kvinner, i tillegg til at de drev sjelesorg blant kvinnelige menighetsmedlemmer. Ifølge enkelte kilder hadde de også ansvaret for undervisning av kvinnelige dåpskandidater. Diakonissene var, i alle fall i den østlige del av kristenheten, regnet som en del av det lavere presteskap.
Ved siden av apostlene var martyrene den ungekirkens første store helter. Det å ofre livet for sin tro var den mest fullkomne bekjennelse som tenkes kunne og kirker ble ofte bygget over martyrenes graver. Her sto kvinner og menn på like fot. Og få kunne være mer heroiske enn slavinnen Blandina. Hennes lidelseshistorie, som forfatteren Eusebios forteller om i femte bok av sin kirkehistorie (Historia ecclesiastica), nådde sitt klimaks på arenaen i Lyon året 177-178. Før det kom så langt, hadde hun, ved sin stanhaftighet, fullstendig utmattet sine torturister. Eusebios sildrer henne som ”en edel atlet” og et forbilde for både kvinner og menn.
En av de mest kjent kvinner fra tidligkristen tid var den hellige Thekla. Hun var disippel av apostelen Paulus, og hennes historie er omtalt i det apokryfe Acta Pauli et Theclae. Thekla var en ung pike av god familie fra byen Ikonium i Lille-Asia. En dag da hun satt ved vinduet, hørte hun apostelen Paulus tale. Hun ble så grepet at hun omvendte seg til den kristne tro og brøt med sin familie og sin forlovede, som alle var hedninger. Som en trofast og hengiven disippel kledde hun seg i mannsklær og fulgte apostelen på hans reiser, og hun skal også selv ha forkynt evangeliet.
Hennes egen reise endte i Antiokia, hvor hun led martyrdøden i et basseng fylt med haier, men hun ble snart en av de mest ærede helgener i kirken i det hele. Den hellige Thekla er også en representant for jomfruidealet, som skulle komme til å få en dominerende posisjon på 300-tallet.
For kvinnene representerte den asketiske livsform også et alternativ til den tradisjonelle kvinnerollen
Kyskheten som ideal er like gammel som kristendommen selv. Sølibatet omtales allerede i Det nye testmente som en reell mulighet og en anbefalelsesverdig livsform for de troende, og utover i de første tre århundrene var det flere enkeltpersoner som praktiserte dette, også kvinner. Organisert monastisk liv utviklet seg først for alvor etter martyrepokens slutt. Da bekjennelsen ikke lenger var et spørsmål om liv og død, søkte de kristne andre måter å realisere det fullkomne liv på. Nå var det eremittenes og asketenes tid, og deres uttalte mål var å gjøre hele livet til et martyrium. Dette virkeliggjorde de gjennom å leve i faste og bønn og gi fullstendig avkall på verden, ofte ved å dra ut i ødemarken for mer eller mindre total isolasjon. Men etter hvert som disipler samlet seg omkring de store asketene, vokste det snart frem egne samfunn rundt dem, basert på åndelig fellesskap. Noen av dem forble mer løselig organiserte eremittfellesskap, mens andre utviklet seg til store klosterinstitusjoner. Men felles for dem alle var de tre hovedprinsippene: fattigdom, lydighet og kyskhet.
For kvinnene representerte den asketiske livsform også et alternativ til den tradisjonelle kvinnerollen , hvor ekteskap var den eneste mulighet. Det jomfruelige liv ble betraktet som en tilbakevending til den opprinnelige, paradisiske tilstand og en gjenopprettelse av den falne menneskenatur. Det å velge bort seksuallivet og barnefødsler innebar en seier over kjødet. I tillegg kunne det også være et spørsmål om liv og helse: Fødsler var en av de viktigste dødsårsakene for kvinner i antikken og tidligkristen tid.
Og enkelte av dem valgte til dels ekstreme former for askese. Ørkenen, som hadde blitt tilholdssted for så mange mannlige eremitter, var ingen hindring for kvinner som moder Synkletike eller moder Sara. Disse tok fikk like stor respekt og autoritet som sine mannlige ”kolleger”. Den hellige Maria av Egypt, som levde i 40 år i ørkenen øst for Jordan, er en av de mest kjente helgener fra tidligkristen tid i det hele. En egen kategori utgjorde de såkalte ”transvestitthelgenene”, kvinner som kledte seg i mannsklær og trådte inn i munkekloster – eller simpelthen dro ut i ørkenen. For dem representerte forkledningen ofte den eneste muligheten til å realisere ønsket om et liv på åndelige premisser.
Men storparten av de kvinnelige asketene var stort sett henvist til å leve ut sine åndelige behov hjemme hos sin familie. Litt etter litt vokste det imidlertid fram monastiske fellesskap også for kvinner. Noen gikk sammen i jomfruelige søsterskap med en ”eldste” som leder, og derfra var ikke veien lang til faste klosterinstitusjoner.
Den hellige Makrina var en av disse ”Guds jomfruer”. Hun var født omkring år 325 og vokste sannsynligvis opp i Pontos i Lille-Asia. Da hun var tolv år gammel, døde hennes forlovede (pikenes giftealder var adskillig lavere den gang), og da bestemte hun seg for å leve resten av sitt liv som jomfru. Etter farens død, som fant sted mellom år 341 og 345, flyttet hun og moren fra byen og ut til familiegodset Annesi ved elven Iris, som hun etter hvert omgjorde til en monastisk institusjon. Som en del av dette frigjorde hun slavene på godset og tok imot utenforstående kvinner som hun ikke var i slekt med og lot dem flytte inn til seg.
Samtidig hadde hun også ansvar på andre felt. Den daglige driften av godset lå under henne, og det var hun som tok seg av oppdragelsen og undervisningen til den yngste broren, Peter. Han ble med tiden biskop av Sebaste i Armenia og er også helgenforklart.
Makrinas autoritet var udiskutabel også på det åndelige området. Da Broren Basilios, som senere fikk tilnavnet ”den store”, kom hjem fra sitt studieopphold i Athen, ”overdrevent stolt over sin talekunst”, var det Makrina som tilretteviste ham og ”dro ham hen til filosofien”. Hun var den naturlige lederen både for familien og for det monastiske fellesskap i Annesi, et fellesskap som også omfattet menn. De hadde en egen underavdeling under ledelse av Peter. Rådgivning og forbønn, gjestfrihet og omsorg både på det praktiske og åndelige plan – alt dette var en naturlig del av Makrinas virke. Således åpnet hun sine dører for ofre for hungersnøden i 368-369 og tok opp i sitt fellesskap de som ville. Og Gregorios av Nyssa bevitner at hennes bønner utvirket undere.
Den hellige Makrina skulle få følge av en lang rekke kvinner over hele den kristne verden. Både i og utenfor klostrene ble hellighetsidealet satt ut i livet av abbedisser og eneboersker, nonner og vanlige kvinner. Tallrike Guds tjenerinner tok evangeliets oppfordring om fullkommenhet på alvor, og virkeliggjøring av ”det rene liv” hadde også et klart element av forkynnelse i seg. Senantikkens kirkehistorie er full av navn på kvinner som på forskjellig vis fulgte kallet og levde ut sin tro, og de har blitt forbilder for senere generasjoner av kristne av begge kjønn.