Thomas Arentzen

MELLOM MIDGARD OG MIKLAGARD

 –  helgenliv over landegrensene

Theodor væringen og hans sønn Johannes

Hellige Anna av Holmgard (Novgorod)

Finnes det vikinger eller andre skandinaver i den russisk-ortodokse helgenkalender? Og i så fall hvem er disse menneskene, og hvorfor har de fått sin egen festdag i det ortodokse kirkeåret? Nærværende artikkel forsøker å besvare disse spørsmålene ved å utforske livshistoriene til to skandinaviske utvandrere og deres familier. Siktemålet har vært å sammenholde sentrale slaviske og nordiske overleveringer for å gi en mest mulig helhetlig fremstilling av helgenlivene. Det har også vært et mål å peke på deler av den kulturutvekslingen som fant sted mellom Norden og de russiske områdene i de avgjørende årene da kristendommen slo rot både blant slavere og skandinaver.

De hellige protomartyrer Theodor væringen og hans sønn Johannes († 983)[1]

De hellige protomartyrer Theodor væringen og hans sønn JohannesDet russiske riket ble kristnet i år 988 e.Kr. ved Hl. Vladimir. Riket er ikke identisk med dagens Russland, men kaltes Rus’ og var sentrert om byene Kiev og Novgorod. Den dominerende folkegruppen var østslavere. Herskerslekten og andre ved hoffet var imidlertid av skandinavisk avstamning og hadde skandinaviske navn; Vladimirs farmor var Hl. Olga, og hennes navn er opprinnelig det nordiske ’Helga’ uttalt på russisk.
Alt lenge før Valdemars[2] tid hadde der funnes døpte i det store riket. I den gamle russiske krøniken Beretningen om de svundne år forteller munken Nestor om en fredspakt som inngås mellom den russiske fyrst Igor og det bysantinske keiserhus i år 945.[3] Det går klart frem av avtalen at russerne i religiøst henseende består av to hovedgrupper, de kristne og de som holder seg til hedendommen: ”de kristne russere blev taget i ed i den hellige Elias’ kirke, som står oven for bækken for enden af Pasyncaja Beseda og Kozarergaden; det var nemlig sognekirken, for mange varægere[4] var kristne.”
Mange av de kristne var altså skandinaver som hadde reist over de store russiske elver til den gresk-romerske keiserstaden Konstantinopel ( – de gamle nordmenn kalte byen Miklagard; idag kalles den Istanbul – ) for å gå i keiserens tjeneste. En del av disse igjen valgte å slå seg ned i Gardar eller Gardariket, som er det gamle norrøne navnet på russernes rike Rus’.
Den 12. juli 983, omlag førti år etter nevnte fredspakt, ble to kristne væringer lynsjet av mobben på sin egen gård i Kiev. De regnes som Rus’ protomartyrer (førstemartyrer). Der finnes ikke mange historiske kilder til deres liv, men på bakgrunn av kirkelig tradisjon og det som fortelles om de to i Nestor-krøniken (som stammer fra begynnelsen av det tolvte århundre,) kan vi forsøke å danne oss et omriss av deres levned:

I keiserens tjeneste

Den russiske jords aller første martyrer bærer greske kristennavn; faren heter Theodor og sønnen Johannes. Men ikke så fra begynnelsen av:  
De eldre russiske prologer kaller faren Tury, hvilket trolig er en slavifisering av det hedenske nordiske navnet Thor.[5] Thor var et vanlig mannsnavn i Skandinavia da som nå. Men i Kirkens historie, både før og siden, har det vært vanlig å gi en konvertitt et nytt, kristent navn; så når Tury i andre kilder omtales som Theodor, kan vi anta at dette er døpenavnet han fikk i .[6]Miklagard
Væringene er i alle fall de første slaviske helgener med disse navnene. I formene Fjodor og Ivan kom navnene senere til å bli svært så alminnelige i Russland.
Den unge Johannes skal ha vært en særdeles from og vakker yngling. Thor var i utgangspunktet en kriger, en leiesoldat i den bysantinske hird eller hær, som så mange andre vikinger var.
Hvor kom så disse to væringene fra? På bakgrunn av de kildene man har tilgjengelige idag, er det ikke mulig å si hvorfra Thor la ut på sin livsens reise. Men han har neppe forestilt seg at han skulle ende sitt jordiske liv som martyr i det store russiske riket. Størsteparten av de skandinavene som drog østover, var fra svenske områder, men vi vet at en del var fra norske. Det er heller ikke umulig at det var Thors forfedre som hadde flyttet ut, og at han selv var oppvokst i Kænugard (russ. Kiev).
Man vet ikke stort om hva som foranlediget krigerens konvertering. Det vi kan anta, er at likesom Olav Tryggvason og Harald Hårdråde, og flerfoldige andre både før og etter ham, var skandinaven i sin ungdom faren i østerled. I den store byen på Bosporos går han i keiserens tjeneste. Staden er overveldende, den kristne verdens, ja hele den kjente verdens sentrum. Hvorenn han vender seg, ser han kirkebygg og klostre. Overalt møter han kristne mennesker. Både titt og ofte hører han folk på gaten og i hjemmene tale om Jesus Kristus; kanskje treffer han nordmenn eller svensker som forteller om den mektige Hvitekrist og hans moder Maria. Før eller siden har man tatt ham med i kirken. I kirkerommet hilses han av de helliges ansikter lysende fra mosaikk-ikonene. Han får føle og lærer å kjenne den treenige Gud, skaperen av himmel og jord. Det lysner ad dag, og et gløtt av evangeliets sol har nådd nordboerens blå øyne. Slik kan det ha gått til.
Kan hende var det for den unge Thor som for Valdemar den Helliges utsendinger noen tiår senere: Under de vakre Gudstjenestene i Den hellige Visdomskatedralen (gr. Hagia Sophia) visste de ikke om de befant seg i himmelen eller på jorden, for i den skjønne katedralen ”dvæler Gud sammen med menneskene.”[7] Det var nemlig dér, i den kristne verdens metropol, at den hedenske kriger ikledte seg Kristus og lot seg døpe.

Tilbake i Gardar

Elva Dnepr, middelalderens vei fra Svartehavet til Kiev, hvor Theodor og Johannes seilte da de kom fra KonstantinopelSenere satte Theodor atter sine årer i de russiske elver. Formodentlig var det med en ny iver og med nye krefter han forlot livet ved hoffet. Med evangeliet i kjølvannet og Kristus i hjertet seilte han over Svartehavet og innover det store ukrainske slettelandskapet. Det bar nordover på Dnepr, en av samtidens viktigste handelsveier. Endelig slo han seg ned og stiftet bo i Kænugard. Hovedstaden i det russiske Kiev-riket var et vordende nordre Konstantinopel; om ikke lenge skulle byens kirkekupler skinne i gull. Men da den kristne væringen ankom staden, fantes hverken den fantastiske Sophia-katedralen eller det legendariske Huleklosteret. Kirken hadde ennå ikke slått rot i de østslaviske områdene, og hedendommen rådet grunnen.
På den annen side var der intet entydig fremmed og fiendtlig over hans nye hjemby. Ætlingene etter Rurik (nord. Hrørikr), fyrsteslekten i Gardariket, var skandinaviske av avstamning, og man må regne med at nordisk mål ble talt ved fyrstehoffet. Allerede under væringekongen Askold (nord. Høskuldr) den Velsignede hadde dessuten klimaet tillatt et visst kristenliv i området, slik også nevnte fredspakt vitnet om.

Gammelt russisk trehus med svalgang - ikke ulikt et slikt som Theodor og Johannes kan ha bodd iTheodor bosatte seg altså på Dneprs vestre bredd i det som idag utgjør gamlebyen i Kiev. Der stod gården hans, et to etages trehus, og der gav han trolig sønnen Johannes en god kristen oppvekst og oppdragelse.
Theodors Kænugard var et myldrested langs vannveien mellom hedensk og kristen. Et flertall talte slavisk og et mindretall nordisk; et flertall dyrket et indo-europeisk gudepantheon, et mindretall den treenige Gud. Som ortodoks kristen skandinav tilhørte Theodor med andre ord en minoritet i byen. Allikevel levet nok den gudfryktige og velhavende væringen et privilegert liv under storfyrstens vern. I hvert fall må han ha vært såpass formuende etter tjenesten hos keiseren at han ikke led noen nød.
Om hvor, når og med hvem han fikk sin sønn Johannes, forblir imidlertid kildene tause.
Årene som fulgte Hl. Olgas regentskap var preget av hedensk reaksjon og splid i herskerslekten. Som så ofte i russisk historie havnet fyrstesønnene i strid om tronen(e). Ut av brodermordenes blodpøl steg Olgas sønnesønn Valdemar (som i nordiske kilder kalles ’den store’.) Han hadde i årene 977–980 vært i Skandinavia – eller ”hinsides havet” som Nestor kaller det – etter forsterkninger i kampen mot brødrene. Ved væringehjelp maktet han å samle riket.[8] Den norske misjonskongen Olav Tryggvason, som etter oppveksten i Estland ble oppfostret ved Valdemars hoff, var nå høvding over fyrstens hær,[9] men hverken nordmannen eller russeren var ennå døpt.

De første russiske borgere av den himmelske stad

Den nye eneherskeren oppmuntret en renessanse for den gamle religionen og endog menneskeofring: I det Herrens år 983 avgjør Valdemars menn, etter megen krigslykke i nord, at det skal ofres til gudene.[10] Krøniken beretter historien om de to væringenes martyrium, men merkverdig nok uten å nevne dem ved navn[11]:

Der var en varæger [Theodor], og hans gård stod der, hvor den hellige Gudsmoders kirke nu står, den, som Volodimer [Vladimir / Valdemar] lod bygge. Denne varæger var kommet fra Grækenland, og han holdt fast ved den kristne tro. Og han havde en søn, som var smuk på legeme og sjæl. På ham faldt loddet på grund af Djævelens misundelse. Thi Djævelen, som ville have magt over alle, tålte ham ikke, og han var en torn i hjertet; den Lede tragtede efter at udrydde ham og ophidsede folk. Og udsendingene kom og sagde til hans far:
Loddet faldt på din søn, for guderne har udset sig ham. Lad os nu gøre ofring til guderne!

Fyrstens besatte voldsmenn vil ofre Johannes til gudene. Den myndige kriger Theodor fnyser:

Det er ikke guder, men træ; i dag er det til, men i morgen rådner det. For de spiser ikke, ej heller drikker de eller taler, men de er gjorte af hænder i træ. Men Gud er én, Ham tjener grækerne og tilbeder, Han har skabt himlen og jorden og stjernerne og månen og solen og mennesket, og Han har givet det at leve på jorden. Men hvad har disse guder gjort? De er selv gjorte. Jeg giver ikke min søn til djævlene.

Den hellige holder fast ved troen på Skaperen, til hvem han er døpt. Utsendingenes ”guder” er intet annet enn deler av skaperverket; de kan umulig være sanne guder. Mennene syntes ikke mye om denne forklaringen; de oppildnet befolkningen og vendte mannsterke tilbake:

Da tog de våben og gik mod ham og brød gården op om ham. Men han stod på svalegangen sammen med sin søn. De sagde til ham:
Giv din søn hid, at vi kan skænke ham til guderne! – Men han sagde:
– Hvis de er guder, så lad dem sende en gud blant sig for at tage min søn! Hvad skal I bruge ham til?
Og de råbte op og huggede svalegangen ned under dem, og således slog de dem i hjel. Og ingen ved, hvor de lagde dem.

På voldsomt vis gjorde den tallmessig overlegne mengden kort prosess med de forsvarsløse helligmennene. Hl. Theodor nektet å gi etter eller vike. Han måtte gå i døden med sin sønn fordi de var et utskudd, en del av en liten troende menighet i et land som fortsatt satte sin lit til andre makter. De ble offere for de besattes nidkjærhet, likesom Hl. Stefanus, Kirkens første martyr, ble steinet foran den ennå ikke omvendte Paulus’ øyne.[12] Ved sin ydmykhet og sitt nederlag vitner den gamle krigeren om den allmektige Gud, skaper av alt synlig og usynlig, for kraften fullendes i svakhet.[13] Drapet på disse blodvitnene ser ut til å ha gjort et merkelig inntrykk på russerne, og særlig på storfyrsten selv: Valdemar den store lot seg døpe bare få år senere.
Ifølge enkelte kilder skal Olav Tryggvason, Valdemars fostersønn, ha bidratt til omvendelsen av Gardar etter å ha blitt primsignet (blitt katekumen) i Miklagard.[14]
Tiende-kirken ble bygget under Vladimir den Hellige på stedet hvor væringenes gård lå. (Kirken ligger idag i ruiner.)Skal vi tro overleveringene, var det væringenes gård som ble valgt som skueplass da fyrsten døpte sitt folk og således vant seg navnet Valdemar den Hellige. På samme sted ble der noen år senere reist en kirke; den såkalte Tiende-kirken (som også nevnes i sitatet ovenfor) ble viet Den allhellige Gudføderskens hensovnelse. Både Hl. Olgas og Hl. Valdemars levninger ble så stedt til hvile i denne store helligdommen.
I Kiev-Huleklosterets fedrenebok paterik) beskriver den lærde biskop Hl. Simon av Vladimir og Suzdal (1226) en viss Leontij som ”the third citizen of the land of Rus” together with the two Varangians, to be crowned by Christ, for whose sake he suffered.”
De to væringene er selvfølgelig Theodor og Johannes. Siden har de to martyrene blitt kalt de første russiske borgere av den himmelske stad. Deres inntreden i den himmelske stad feires den 12. juli og relikviene hviler i Huleklosteret i Kiev

 

 

Ortodoks sermoni i ruinene av Tiende-kirken i det moderne Kiev. Kirken ble bygget på stedet hvor væringenes gård lå

.

HELLIGE ANNA AV HOLMGARD (1001 – 1050)


Som en himmelskt lysande stjärna framträdde du från Västern.

Du förunnades antaga den ortodoxa tron och i den frambragte du en välsignad frukt åt det heliga, ryska landet, heliga, rättrogna furstinna Anna.

Du älskade Kristus av allt ditt hjärta och du bevarade hans rättfärdighet och lagar.

Då vi i dag firar ditt allraheligaste minne, mottager vi därför genom dina förböner syndernas förlåtelse.

En middelaldrende nonne ved navnet Anna sovnet hen i Novgorod 10. februar 1050. Da hun gikk bort, hadde hun en rikholdig livshistorie bak seg: Hennes mor var av slavisk kongsætt. Hennes far het Olav ”Skötkonung” Eiriksson (965 – 1022) og var svenskekonge fra 995.

En ettertraktet ungmøy

Omkring år 1000 skal Olav ha latt seg døpe av Hl. Sigfrid, og alt tyder på at den svenske prinsessen fikk en kristen oppdragelse av sin nyomvendte far i Sigtuna.[17] Navnet hennes var opprinnelig Ingegjerd Olavsdatter. Hennes dannelse stod ikke tilbake for hennes høye byrd; hun ble gitt en eksepsjonelt bred utdannelse innen religiøse emner, historie og litteratur.[18] Ifølge Snorres Heimskringla var hun både klok og vakker.
Norskekongen Olav Haraldsson (som vi kjenner som Olav den Hellige) ”syntes ofte det var godt å snakke med sine trofaste menn om Ingegjerd kongsdatter.”[19] Da Olav til sist gjorde sine hoser grønne og (gjennom en beilermann) antydet at han ville be om hennes hånd, forteller sagaen at ”Hun rødmet og svarte langsomt og sindig: ’Jeg har ikke tenkt på hva jeg ville svare på det.’” Man kan bare forestille seg hvorledes hun kjemper for å bevare fatningen.
I maktkampen som ifølge sagaen utviklet seg mellom den herskesyke sveakongen og hans norske navnebroder, ser det ut til at Ingegjerd stilte seg som en megler på Haraldssønnens side idet hun oppfordret faren til å slutte fred med Olav ”Digre”. Snart trolovedes hun med nordmannen for å bli dronning av Norge. Lite visste hun vel da om at hun aldri selv skulle få sitte på den norske trone, hva derimot hennes halvsøster og til og med hennes egen datter i fremtiden skulle gjøre.
Meget motvillig godtar sveakongen Ingegjerds trolovelse. Når Ingegjerd skryter av nordmannen, svarer faren nidskt: ”enda så stor kjærlighet som du har fått til denne digre mannen, så skal du aldri få ham, og ikke han deg heller.”
Etter en tid frir imidlertid den russiske fyrsten Jaroslav den Vise. Jarisleiv (som de norrøne kildene kaller ham) er en kristen Rurik-ætling, sønn av Valdemar den Store som døpte Gardariket og av den nordiskættede Ragned Ragnvaldsdatter. Dette var et parti etter sveakongens hjerte; han tok det ”på aller beste måte”, som sagaen uttrykker det. Faren bryter dermed Ingegjerds forlovelse og lar Olav den Hellige få Ingegjerds halvsøster isteden. Den hellige kvinnen ble ofret på maktkampens alter. Arrangerte ekteskap var ikke uvanlige på denne tiden; motvillig adlød den unge jomfruen sin far.
Bruddet skal ha vært et tungt nederlag for Olav Haraldsson og Ingegjerd. Flere kilder antyder at der var mere enn allianser mellom de to. Den legendariske Olavssagaen forteller at Ingegjerd bebreidet sin far for bruddet med et hjertesukk: ”Det kan berre skje fordi eg er utan lukke.” Om norskekongen selv heter det: ”Så dårleg lika han dette at han drakk lite og ofte ville vera åleine.” Da Astrid kom til den nedtrykte nordmannen, i søsterens sted, forklarte hun at ”Ingegjerd baud meg å akta deg meir enn andre menneske.” Selv om ingen av de nordiske kildene synes å kjenne til Ingegjerds helgenstatus, er det som om hennes verdighet stråler ut av søsterens ord: ”Det kan godt bera til at Ingegjerd er ei heilt uvanleg kvinne,” sier Astrid; ”Vise menn seier at den kvinna er gjævast, som tener.”[20] Og prinsessen er nok en helt uvanlig kvinne; i hvert fall finnes der flere beretninger om hvorledes Ingegjerd på sitt eget vis redder dødsdømte menn fra deres bane.
Med forlovelsen går det slik til: Hun gir etter på den betingelse at hun skal få Aldeigjuborg (russ. Staraja Ladoga) og dertil hørende jarlsrike i brudegave. I tillegg krever hun at Hl. Olavs venn, hennes egen frende Ragnvald jarl, får følge henne østover. Han har nemlig havnet i svenskekongens unåde og skal henges til sommeren. Således frelste hun jarlen.

I Holmgard

Det er sommer når den vakre kvinnen Ingegjerd og slektningen Ragnvald legger fra land. Sammen seiler de innover de store russiske slettene på elven Volkhov i år 1019. Deres mål er handelsstaden Holmgard (russ. Novgorod). Ved Jarisleivs hoff finnes allerede svenske og norske væringer leiet inn av fyrsten som forsterkninger i tronfølgestriden. Så snart den svenske festemøyen går i land i Holmgard og sitt nye hjemland, møter hun trolig mang en skandinav.[21] Ikke desto mindre er byen ny og fremmed for henne.
Storfyrstinnen omtales i russiske kilder som Irina. Kan hende var det nordiske navnet vanskelig for det slaviske flertallet i Gardariket. Uansett var Irina kristennavnet hennes, og den hellige stormartyren Irene av Thessaloniki hennes navnehelgen.[22]
Vel fremme i Gardar forærer Ingegjerd Ragnvald Aldeigjuborg. Området som senere fikk navnet Ingermanland (russ. Ingrija), skal ifølge enkelte tradisjoner være oppkalt etter Ingegjerd selv.[23]
Snorre forteller at ”I Holmgard var freden så hellig at etter loven der skulle en drepe hver den som drepte en annen uten dom.”[24] Litt av hvert kan saktens sies om en slik fred. Navnet Irene betyr i hvert fall ’fred’ (mens ektemannen på den annen side er oppkalt etter en dragedreper – hans døpenavn var nemlig Georg.) Da Jaroslav lå i strid med broren Mstislav, fortelles det at Ingegjerd utfordret fyrsten, men Mstislav nektet å slåss med en kvinne og måtte dermed gi tapt.[25]
Salig er den som skaper fred, og Ingegjerd er virkelig en fredsæl kvinne. Det var ikke bare i ungdommen hun fikk megle mellom mektige menn. Den islandske Emundssagaen beretter om den norske vikingehøvdingen Emund Hringsson som reiser til Ingegjerd og Jarisleiv i Holmgard. Sagaen fremstiller fyrstinnen som en klok, mektig, gavmild og høyt aktet person som heller skaper fred enn egger til strid. Før ett av slagene venter troppene kun på Ingegjerd, ”hon som har beslut för dem alla även om kungen är deras härförare. ”Hun kommer ridende inn på scenen, men blir lurt og tatt til fange. Endelig tilbyr hun seg å megle mellom de stridende brødrene, og på det viset blir der fred i Gardar.>[26]

Gjevt besøk fra nord

Ingegjerd taler med Emund; hun ivrer svært etter å høre nytt om Olav Haraldsson, den forhenværende festemannen som nå er blitt hennes svoger; han har jo giftet seg med Astrid. Imidlertid får fyrstinnen snart stillet sin nysgjerrighet; Olav drar som vi vet i eksil til Russland. Det er ingen tilfeldighet at når Olav og følget i 1028 blir nødt til å flykte fra fiendene i Norge, velger han å gå i utlegd nettopp hos Ingegjerd og Jarisleiv. Der blir han tatt vel imot. Dette er årene som leder frem mot Stiklestad, og alle skjønner at Olav har nådd et kritisk punkt; han er innadvendt, grubler tungt og vurderer å gå i kloster.[27] På den annen side forteller Emundssagaen at Olav og Ingegjerd ”älskade varandra i hemlighet” – hva nå dét måtte bety.[28]
Det var nok mere enn ett problem som plaget Olav. Et dikt er bevart som ifølge skriftet Olafi konungi skal være kvedet av helgenkongen selv til sin ungdomskjærlighet mens han oppholdt seg i Gardarike. Om det er ekte, viser det både hvilken stor skald Olav var, og hvilken dyptfølte, nesten sorgtunge kjærlighet han nærte til henne han aldri kunne få:[29]

Høit fra haugen saa jeg
fager ganger føre
kostelig byrde: kvinden
med klare øine

– Al min ro har de røvet,
hver har sin synd at bære –
Venlig satt hun paa hesten,
tvang den i trav over tunet.

Før var hun – mænd det mindes –
lik det frodige, fagre
træ som trives og trofast
blomstrer aar efter andet.

Braatt er det bleknet i Gardar,
træets lysende løv,  –
endda den altid er vakker,
panden, den guldbaand-prydede.

Hvorledes forholdet mellom de to utviklet seg, vet vi intet om; følgende to mirakelhistorier gjengis imidlertid i flere kilder:
Ingegjerd gav sine barn en grundig kristen oppdragelse såsom hun selv hadde fått det i sin tid. Men det var ikke bare hennes egne barn som lærte å elske den fromme kvinnen. Snorre vet å fortelle at storfystinnen blir oppsøkt av en mor med en syk gutt. Ingegjerd svarer at hun nok ikke kan helbrede ham, men at de skal gå til Olav som vil gjøre det; ”hils ham fra meg hvis han ikke vil ellers,” sier Ingegjerd.[30] Dette viser på sin side ikke bare hvilken age fyrstinnen kjente for Olav, men også hvilken anseelse hun selv nøt i riket – og ikke minst hva navnet hennes betød for nordmannen som på hennes bud straks helbredet pjokken.
Det kan se ut til at Ingegjerds eldstesønn Valdemar (russ. Vladimir) har vært blind som liten, for ifølge den norske poeten Sigvat Skald, som fulgte Olav til Gardar, fikk Valdemar Jarisleivsson synets gave av Hl. Olav.[31]
Olav forlater til slutt Gardariket, til tross for fyrsteparets innstendige protester. De ber ham bli og overta styringen av Bulgaria, men han avslår; han har fattet sin beslutning og går Stiklestad og martyriet bravt i møte. Sønnen Magnus, som siden vant seg navnet ’den gode’, etterlater han i deres varetekt.

Storfyrstinne i Kænugard

Fra slutten av 1020-tallet flytter Jarisleiv og Ingegjerd makttyngdepunktet smått om senn over på Kænugard, de russiske byers moder. Paret lar etterhvert tenåringssønnen Valdemar Undergjøreren (1020 – 1052) – som er oppkalt etter den navngjetne farfaren – overta styret i Holmgard. Likesom sin jevngamle stebror Magnus, blir han ungdomskonge.
Men i Kænugard huser fyrsteparet også en annen skandinav, nemlig Shimon (nord. Sigmundr) Væringen.[32] Han er kjent gjennom Kiev-Huleklosterets fedrenebok, hvor der fortelles at han hadde flyktet fra sitt hjemland, men ble vel mottatt ved hoffet i Kænugard. Hans underfulle bedrifter spiller en avgjørende rolle i byggingen av Guds Moder-kirken i Huleklosteret.[33]
Kiev er i ferd med å vokse seg stor, og Ingegjerd og maken gjør en formidabel innsats i utviklingen av et Konstantinopel-ikon. Krønikeforfatteren Nestor berømmer dem for å styrke Kirkens stilling, og særlig for å ha reist Visdomskatedralen (1037) og Hl. Georgs og Hl. Irenes klostre – viet parets navnehelgener.[34] Irene-klosteret skal være det første nonneklosteret i Gardar.
Det var også på denne tiden Hl. Hilarion av Kiev holdt sin velkjente preken Om loven og nåden. Prekenen er retorisk henvendt til storfyrstens hensovnede far, Gardarikes opplyser Valdemar; men det er fyrsteparet selv, Jarisleiv og Ingegjerd, som er de egentlige adressatene og tilhørerne:

Rise, honored head, from your grave; rise, cast off sleep, for you are not dead but sleep to the day of the common resurrection. … Rise, see your son George [Jarisleiv], see your progeny, see your dearly beloved … Likewise look upon her, your pious daughter-in-law Irene [Ingegjerd], see your grandsons and great-grandsons, how they live, how the Lord has preserved them, how they profess the faith with a devotion like your own, frequent the holy churches, praise Christ, bow before his name. See, too, the town shining in grandeur, see the churches flourishing, see Christianity growing, see the city gleaming with the light from the holy icons and fragrant with thyme and vocal with praise and sacred chants raised to God.[35]

Fyrsteparet er ansvarlige for å ha utviklet og stålsatt kristendømmet i det russiske riket. Hl. Valdemar har sådd frøet; Jarisleiv og hans fromme viv har dyrket det frem. Sammen har de bidratt til å skape en atmosfære hvori troslivet kan modnes og vokse fritt og uhindret.
Hva slags forhold som utviklet seg mellom Hl. Olavs halvbror Harald Hårdråde og Ingegjerd, forteller kildene lite om. Harald bodde nemlig hos dem et par-tre år på vei fra Stiklestad til Miklagard. Da han flere år senere vendte tilbake på vei til Norge, fridde han til datteren deres, Elisaveta, ”Gardarikets vakre møy” som Harald kalte henne.[36] I Norge kaltes hun Ellisiv og var dronning i en tyve års tid. Paret drar fra Kænugard i 1045, etter å ha giftet seg året før, og seiler nordover langs elvene om Aldeigjuborg og Sigtuna på vei til Norge.[37] I Norge føder Ellisiv datteren Ingegjerd Haraldsdatter oppkalt etter sin hellige mormor.
En mannsalder senere gifter kong Sigurd Jorsalfarer seg med en annen ortodoks prinsesse, nemlig Malmfrid, datter av Mstislav den Store. Hun blir dronning i Norge etter Sigurds opphold i Bysants. Malmfrid er Ingegjerds tippoldebarn.

Novgorods Sophia-katedral (med klokketårn) ble fullført under Ingegerds sønn Vladimir (Valdemar.) Katedralen huser relikviene til både Ingegerd og sønnen.

Ingegjerds siste år og ettermæle

Novgorods Sophia-katedral Det samme året grunnlegger Ellisivs nylig omtalte storebror den yndige Sophia-katedralen i Holmgard. Ingegjerd selv må på denne tiden ha blitt en svært religiøs person. Hun har født ti barn inn i familien og opplevet mang en fåfengt strid. Kanskje er den vakre og vellykkede kvinnen blitt sliten og trett av denne verdens viderverdigheter, av hoffintriger og kjærlighetsaffærer; kanskje er det hele blitt idelig tomhet for henne. Kanskje ønsker hun å vie resten av sitt liv til sann kjærlighet. På sine eldre dager gir hun hele sin kropp og sjel til Vår Herre og går i kloster. Hun når den strengeste vigselen, schema. Ved overgangen til denne får hun, som skikken tilsier, sitt nye navn Anna. Så vidt man vet, er hun den første fyrstelige i Rus’ som går i kloster i livets siste tumletid, slik flere bysantinske keisere og keiserinner hadde gjort før henne.
Fyrstinnen sovner inn i Holmgard i 1050, beretter krøniken, men Nestor nevner henne merkelig nok aldri ved navn.[38]
Fire år etter Hl. Annas bortgang bryter den latinske patriarken av Roma (paven) med de ortodokse patriarkene, og Vest-Europas kristne er formelt sett ikke lenger i kommunion med de ortodokse. Således blir Hl. Anna av Holmgard likesom Hl. Olav av Norge ikke bare et levende bevis på kulturelle bånd mellom øst og vest i Europa, men også vitnesbyrd om den udelte katolske og ortodokse Kirke.

Hl. Valdemar Undergjøreren, Ingegerds sønn
Både Hl. Anna og den fromme sønnen Hl. Valdemar Undergjøreren æres som kirkebyggere og klosterstiftere. Det er mulig at det nettopp var én av dem som grunnla Olavskirken i Novgorod. Kirken, viet Olav den Hellige, ble nemlig reist en gang på midten av tusentallet.[39] Det er heller ikke usannsynlig at de fikk reist en Olavskirke i Kiev – en slik fantes jo både i Konstantinopel og altså i Novgorod – men vi har ingen kilder som bekrefter at Kiev var velsignet med en Olavskirke.
Snart begynte folk i Holmgard å ære Annas levninger som fantes i Sophia-katedralen og hvorved der ifølge tradisjonen skal ha skjedd mangfoldige mirakler. Hl. Anna av Holmgard feires av Kirken på sin utåndelsesdag 10. februar. Den 4. oktober feires Hl. Valdemar Undergjøreren, men også denne dagen feires moren. Det er særlig i det kirkelige sentrum Novgorod venerasjonen av de to har blomstret. Fem hundre år etter deres bortgang var festen tydeligvis utbredt, for da vedtok nemlig tsar Ivan den Grusomme at de to helgenene skulle feires til evig tid!

 

Modell av Kievs opprinnelige Sophia-katedral reist under Ingegerd og Jaroslav.

I et særskilt tropar som synges til Hl. Annas ære, heter det:

Som en himmelskt lysande stjärna framträdde du från Västern. Du förunnades antaga den ortodoxa tron och i den frambragte du en välsignad frukt åt det heliga, ryska landet, heliga, rättrogna furstinna Anna. Du älskade Kristus av allt ditt hjärta och du bevarade hans rättfärdighet och lagar. Då vi i dag firar ditt allraheligaste minne, mottager vi därför genom dina förböner syndernas förlåtelse.

Dette kontakiet synges på hennes festdag:

Du ärevördiga i kärlek till Herren föraktade du längtan efter vila! Du lät din själ upplysas genom faror och besegrade i kraft odjuren. Tillintetgör genom dina förböner vedersakarnas bedräglighet.

Også dette tropar synges til hennes ære:

I dig, o Moder, bevarades den gudomliga avbilden, du tog ditt kors och efterföljde Kristus; genom dina gärningar lärde du dig förakta det förgängliga köttet och att vårda själen, den odödliga skapelsen. Därför fröjdar sig, saliga Anna,
din själ med helgonen.
[40]


Hl. Anna - Ikon fra den ortodokse kirken i Eskilstuna i SverigeI

Eskildstuna i Sverige finnes der idag en ortodoks menighet viet Hl. Anna av Holmgard.

Hun regnes blant ortodokse som Sveriges skytshelgen.

Til åpningssiden for Hl. Nikolai ortodokse menighet

Interiør fra Sophia-katedralen i Kiev reist under Ingegerd og Jaroslav


[1] Alle angivelser av årstall i denne artikkelen er naturligvis omtrentlige. Ingen av de kildene vi har, er så nøyaktige eller så historisk sikre at det er mulig å fastslå eksakt tidspunktene eller hendelsesforløpene denne artikkelen tar for seg.
[2] Valdemar er den nordiske formen av Vladimir. I den grad det virker naturlig, men uten et forsøk på å være konsekvent, har jeg brukt de gamle nordiske navnene på byer og mennesker i artikkelen. Slavere får ha meg unnskyldt. Det slaviske eller evt. det nordiske navnet er anført i parentes.
[3] Nestors krønike: Beretningen om de svundne år (oversatt og kommentert av Gunnar O. Svane), Højbjerg 1983: 50-55
[4] Væring (norr.) / varjag (russ.) brukes normalt om nordiske krigere i vikingtiden som gikk i tjeneste hos russiske eller bysantinske herskere, men krøniken synes å bruke ordet om skandinaver i alminnelighet. Forøvrig kan det virke noe forvirrende at begrepet russere i denne delen av historien stundom bruktes om de innvandrede skandinavene, stundom om østslaverne.
[5] Enkelte mener også han kan ha hett Ottar.
[6] Nestors krønike: 270.
[7] Jvf. ibid: 97
[8] Ibid: 72f
[9] Snorres kongesagaer, (oversatt av A. Holtsmark og D. A. Seip), Oslo 1979: (1) 136f
[10] Denne menneskeofringen skal være den eneste som er kjent fra slavisk hedendom. Man har derfor tenkt seg at det er innflytelsen fra de nordiske hedningene i Rus' som førte til episoden.
[11] Nestors krønike: 79f
[12] Apostlenes gjerninger kap. 7
[13] 2 Kor. 12,9
[14] Først og fremst Odd munk Snorresson: Soga om Olav Tryggvason (overs. M. Rindal) Oslo 1977: 44-46
[15] The Paterik of the Kievan Caves Monastery, (overs. M. Heppell) Cambridge 1989: 118
[16] Russkije svjatyje: zjitija sobrala monakhinja Taisija [Russiske helgener: vitaer samlet av nonnen Taisia] (red. N. Nikolajuk) St. Petersburg 2001: 415
[17] Adam av Bremen: Beretningen om Hamburg stift, erkebiskopenes bedrifter og øyrikene i Norden, (overs. m.m. ved B. T. Danielsen og A. K. Frihagen) Oslo 1993: 90
[18] Russkije svjatyje: 133
[19] Snorres kongesaga: (1) 258. For henvisningene til Snorre i det følgende, se forøvrig side (1) 258 – 290
[20] Den Legendariske Olavssaga (oversatt fra norrønt av K. Flokenes), Stavanger 2000: 48f
[21] På Bolsøya i Møre og Romsdal er der for eksempel funnet en sølvmynt slått av Jaroslav i Novgorod. Man regner med at dette er deler av lønnen til en norsk væring i fyrstens hær.
[22] De tre ulike navnene Ingegjerd, Irina og Anna har ledet enkelte forskere og andre til å mene at det er tale om to eller tre ulike kvinner. I tråd med tyngden av ortodoks tradisjon og de kilder som har vært tilgjengelige i forbindelse med denne artikkelen, forutsettes det at det er tale om én kvinne. Det er da også en velkjent sak at helgener fra Russland gjerne har ett slavisk/nordisk navn og ett døpenavn. Dersom de har gått i kloster, har de normalt enda ett.
[23] Rune Edberg, Ingegerd: Olof Skötkonungs dotter: ett kvinnoöde från vikingatiden, Sigtuna 1997: 17
[24] Op. cit: (1) 125
[25] Russkije svjatyje: 133
[26] Mats G. Larsson, Rusernas rike. Nordborna och Rysslands födelse (Boken gjengir også Emundssagaen in extenso), Stockholm 1993: 145ff
[27] Snorres kongesagaer: (2) 81
[28] Larsson, Rusernas rike: 165
[29] Saga Óláfs konungs hin helga. Den store saga om Olav den Hellige, Oslo 1941: 820; diktet er sitert etter en gjendiktning i Fredrik Paasches Olav den hellige, Kristiania 1921: 57
[30] Op. cit: (2) 82
[31] Ibid: (2) 117
[32] The Paterik of the Kievan Caves Monastery: xlvi-xlvii
[33] Kiev-Huleklosterets fedrenebok (overs. f. Johannes Johansen) Bøverbru 1996: 53ff
[34] Op. cit: 126
[35] Anthology of Old Russian Literature (red. Ad. Stender-Petersen) New York 1954: 109ff; oversettelsen til engelsk er sitert etter N. K. Gudzy, History of Early Russian Literature (overs. S. W. Jones) New York 1949: 88
[36] I et kvad Harald selv skal ha diktet ifølge Snorre. Se Snorre Sturluson, Norges kongesagaer, (red. K. M. Andresen og Ø. Fonnes), Oslo 1997: (2) 127
[37] Edberg, Ingegerd: 43f
[38] Se forøvrig Edberg, Ingegerd: 37ff
[39] Larsson, Rusernas rike: 106f
[40] Sitert etter Edberg, Ingegerd: 51

Skandinavisk runestein funnet i Russland