Frem til år 1054 var den latinske Vestkirken én og den samme Kirke som de ortodokse kirkene. Derfor har også Norge vært et ortodokst land med ortodokse helgener. Som ortodokse kristne i Norge har vi behov for å be med norske hellige. Samtidig har vi en enestående anledning til, og kanskje et ansvar for, å synliggjøre ortodokse røtter hertillands. Nettopp derfor er vår ikonostas på Helsfyr utvidet med fire helgener som alle har tilknytning til Norge: Hl. Sunniva, Hl. Olav, Hl. Hallvard og Hl. Trifon.

Olav den Hellige - Norges evige konge

Olav Haraldsson (995-1030) står i en særstilling blant norske helgener: Han var konge mens han levde og ble siden en uhyre populær helgen både i øst og vest. Det er ingen overdrivelse å si at Olav er verdenshistoriens mest betydningsfulle nordmann. Derfor er der skrevet uttallige tusen sider de siste tusen årene om hans liv og død, hans jærtegn og mirakler. I denne omtalen må vi nøye oss med et lite omriss av hans levned og eftermæle.
	Olav var en eftertenksom og staut mann, rettferdig men streng; han var både skald (dikter) og treskjærer. Men først og fremst var han kongelig, ætling av Harald Hårfagre. Han vokste opp som hedning på en kongsgård på Ringeriket. Ungdomsårene Det var en rå og brutal tid kongsemnet fødtes inn i. Som tolvåring forlot den kraftige, brunhårede gutten gårdslivets ro og drog til sjøs som viking. Han herjet i øst og i vest. Efter en stund havnet han i tjeneste hos en kristen konge, Æthelred II av England; lite tydet imidlertid på at Olav skulle bli en hellig mann. Dog gikk han snart i tjeneste hos en annen kristen, hertug Richard II av Normandie. Påvirkningen fra de europeiske herskerne må ha gjort noe med Olavs sinnelag, for her, i Rouen, åpnet han seg for evangeliet og lot seg døpe til Kristus. Omlag år 1014 ligger Olav med skipene sine ved Gibraltar. Han hører en stemme som sier: "Far du tilbake til din odel, for du skal bli Norges konge til evig tid!" Den unge mannen fatter ikke helt hva dette innebærer, men han skjønner at det er et tegn og stevner nordover. Konge av Norge Året efter lander Olav på Selja, helgenøya. Idet han steger ut av skipet, snubler han og utbryter: "Nå falt jeg!" Men følgesvennen svarer: "Du falt ikke, konge - nå festet du fot i landet." Drotten ler og sier: "Det kan så være, om Gud vil." I Olavs liv viser nederlag seg ikke sjelden å bli til seier. Til tross for det politiske nederlaget som skulle komme, ble han Norges apostel.
Fra ikonostasen i Hl. Nikolai ortodokse kirke. Ikonet viser Hl. Olav sammen med Hl. Trifon av Petsamo	Norge er på denne tiden et splittet rike styrt av lokale høvdinger og mektige menn. Olav kommer til makten og evner å samle det splittede Norgesveldet. Ti år med fred følger. Og Olav utnytter tiden vel: Med seg i skipene som la til på Vestlandet hadde kongen biskop Grimkjell og flere andre biskoper og prester; kongens kall er å fullende kristningen av Norge.

Han forkynner den Gud som har skapt verden og alt som lever; han forkynner Hvitekrist (som vikingene kaller Kristus) født av en jomfru og oppstanden fra døden til menneskets frelse; han forkynner Den Hellige Ånd som lever i Kirken. I en liturgisk Olavshymne heter det at han "utførte evangelistens tjeneste på mest hengivne vis, iført troens brynje og frelsens hjelm. Han besøkte egnene der omkring og sådde overalt frelsens lære. Gode Jesus, hvilke anstrengelser tålte han ikke for å omvende folket."

På denne tiden innfører Hl. Olav kristenretten: Ved tinget på Moster (1024) får han vedtatt kristne lover, og han befester troens og kirkeinstitusjonens stilling i landet. Før Olavs tid var kirken i Norge en løselig sammensatt misjonskirke; nå blir kirken nordmennenes religiøse fellesskap. Kristendommen trer inn som et viktig element i norsk kultur; det blir påbudt å gi arbeidsfolk og seg selv fri om søndagen, det blir forbudt å sette ut uønskede spedbarn for å dø, tvangsekteskap og flerkoneri forbys, faste- og festdagene blir innført som en del av folks dagligliv osv. Der hvor man tidligere har blotet og dyrket hedendommen, på gårder og helligsteder, reises nå kirkebygg - stort sett små stavkirker. Hver bygd skal ha en kirke. Messen, Den guddommelige liturgi, feires rundt om i riket.

Men Olav har altså ikke utelukkende fremgang. Den digre mannens iver og strenghet driver ham til å bruke ufine metoder; han oppfører seg tidvis mere som politiker enn som kristenmann og får folk imot seg. Idet han utvider lovens og rikskongedømmets myndighet, svekker han de lokale krigshøvdingenes makt. Heller ikke stormakten Danmark er begeistret for utviklingen. Når høvdingene og danskekongen rotter seg sammen - og deler av bondestanden henger seg på - har Olav skaffet seg et så stort kobbel fiender at han må rømme landet. I 1028 tvinges kongen i utlegd. På vei østover misjonerer han på Gotland og blir siden regnet som Gotlands nasjonalhelgen.

Kjærlighet og eksil i Russland

Heller ikke i kjærlighetslivet hadde kongen hatt det store hellet. Tidlig ble Olav trolovet med den fromme Ingegjerd fra Sverige (som senere skulle regnes blant de hellige), men før han visste ordet av det, hadde faren gitt henne til Jaroslav den Vise i Russland. Olav ektet isteden Ingegjerds halvsøster, frilledatteren Astrid. Forholdet mellom Olav og Ingegjerd var imidlertid et inderlig kjærlighetsforhold, og begge tok bruddet svært tungt.

Men nå, flere år senere, blir han altså nødt til å gå i eksil. Efter Gotlandsoppholdet farer han videre østover til Russland. Som en slagen mann søker han ly hos storfyrsteparet Jaroslav og Ingegjerd. De tar vel imot ham i Novgorod (eller Kiev - det er uklart hvilken av de to hovedstedene han oppholder seg i.) Sagaen beretter at Olav er begeistret for å møte sin gamle flamme, for de to har fremdeles et godt øye til hverandre. Men i det voksende russiske riket møter Olav også en vital kristendom og en kirke som blomstrer i all sin prakt. Og i all ydmykhet - klostrene skyter frem i Jaroslav og Ingegjerds rike.

Hl. Olav var ingen asketisk helgen som levde et dydig liv i all fromhet og renhet. Hans religiøsitet trengte lang tid for å modnes. Men nå, som en fallen konge, får han flust av tid til å gruble over livet og gå til Gudstjeneste. Snorre forteller at først her, i Gardarike (Russland), lot Olav sin personlige kristentro utdypes. Han vurderte å dra til Jerusalem på pilegrimsferd eller å gå i kloster. Det viste seg også at han hadde evnen til å helbrede syke, blant andre Ingegjerds blinde sønn Vladimir.

Nederlag og seier

I 1030 viser Olav Tryggvason seg for Haraldssønnen i drømme; han byr ham å vende tilbake til fedrelandet. Olav røskes ut av grubleriene og takker nei til fyrsteparets tilbud om å overta styret av Bulgaria. Han har kanskje allerede innsett at seieren må skje gjennom nederlag, og at hans kors ligger i Norge. I hvert fall lar han sin sønn Magnus bli tilbake i Russland når han selv drar med en liten styrke mot Norge; han vil forsøke å gjenvinne riket, selv om norske og svenske stormenn råder ham fra det.

Drotten rir inn i Norge gjennom Verdalen. Slaget står tidlig om morgenen på Stiklestad i Trøndelag. Det går ikke lenge før Olavs menn må gi tapt mot overmakten. Kongen blir drept av Thore Hunds hugg før non den 29. juli. Dagen efter går merkelig nok banemannen ut på marken og vasker liket. Blodet fra den døde heler Thores egne sår.

Mangt i Olavs liv handlet om ukristelige ting som makt og vold og krig. Men det underligste med Olav er hvorledes han døde som en mislykket konge og en ussel kriger med mangfoldige fiender i landet. I vikingtiden - en tid da krigersk heltemot og styrke var en manns viktigste dyder - døde Olav som en svekling. Likesom for hans lidelsesdøyende trosbrødre Hl. Boris og Gleb ble hans svakhet ham til styrke og hans død til liv.

Snart efter slaget på Stiklestad skjedde nemlig en mengde mirakler i forbindelse med martyrens legeme; der finnes egne bokverk som tar for seg alle Olavs mirakler og undergjerninger, så mangfoldige er de. Kongens levninger råtnet ikke, men håret fortsatte å vokse, hans kinn var rødlatne og livlige. Folk ble helbredet i hopetall.

Med Olav den Helliges død ble kristendommen hele Norges tro. De som nettopp hadde kvestet kongen, ble med ett hans tilhengere. Selve drapsmannen Thore Hund angret og drog på botsferd til Jerusalem. I døden maktet Olav hva han ikke greide i livet: å samle og kristne riket. Slik ble han Norges evige konge.

En europeisk helgen

Ikke bare ble Olav hurtig Nordens mest populære helgen; han ble også en av de store europeiske helgener. Nidaros (Trondheim) ble straks et pilegrimsmål for folk fra "hele verden". I vår egen tid valfarter fremdeles ortodokse kristne (samt protestanter og katolikker) til Trondheim, selv om det meste av Olavsrelikviene dessverre gikk tapt i forbindelse med reformasjonen. Én relikvie er imidlertid bevart; den befinner seg nå i St. Olav romersk-katolske domkirke i Oslo. Resten av Hl. Olavs levninger er trolig begravet ett eller annet sted rundt Nidarosdomen.

Men over det meste av Norge finnes Olavskilder og andre hellige steder som lokale tradisjoner setter i forbindelse med Olavs nærvær. Norske guttebarn er overalt siden blitt kalt Ola(v/f) eller Ole efter den store helgenen. Også legende urter og planter i den norske floraen fikk navn efter ham. Hl. Olav er av eftertiden blitt sett på som en helbreder og bekjemper av troll.

Olavskulten spredte seg raskt i den kristne verden, både østover og vestover. Olavskirker og -monumenter ble snart efter 1030 reist også i alle deler av den kristne verden, blant annet i Novgorod og Vyborg (i Russland), Gdansk (Polen) og Tallinn (Estland). Olavskapellet i Konstantinopel skal ha oppbevart Olavs mirakuløse sverd Bæsing. I Fødselskirken i Betlehem finnes et gammelt Olavsikon (fra 1200-tallet) i bysantinsk stil malt på en av kirkens søyler. I Norden og Vest-Europa har Olavskulten vært enda videre utbredt; i Sverige alene har hver tredje middelalderkirke et Olavsbillede, og man kjenner over 75 Olavskirker i landet. Der er forresten en del eksempler på at kirker (blant annet i London og København) ble viet både Hl. Olav og Hl. Nikolai!

Hl. Olav ble ikke minst en nasjonal helgen for Norge. Olavsikoner ble i middelalderen båret i prosesjon rundt åkrene med bønner for årsveksten; Olav ble dertil regnet som dyrenes og særlig hestenes beskytter. Hans festdag Olsok feires den 29. juli (11. august); dagen ble og blir fremdeles feiret med dans, bål og et festmåltid med øl, rømmegrøt og spekemat. Vesle Olsok kalles 3. august (16. august) som er en feiring av at hans legeme ble gravet opp og lagt i et relikvieskrin i 1031. Over gravstedet ble der senere reist en Kristkirke som vi idag kaller Nidarosdomen.

Både Hl. Nikolai og Hl. Olga menighet ærer Olav som ortodoks helgen, og for noen måneder siden ble et Olasvsikon innviet av russiske geistlige i den norske ambassaden i Moskva. Olav avbildes ofte med en øks - martyrvåpenet.