Åpningsside
Av Ulvhild Anastasia Fauskanger (Bergen)
Disse begrepene ble imidlertid klart formulert først i annen halvdel av 300-tallet, og den som fremfor noen bidro til å ”kle dem i ord” var den berømte teologen og kirkefaderen Gregorios av Nazianz, Basilios den stores nære venn og medarbeider. Han ble født i byen Nazianz i Kappadokia omkring 329, og liksom Basilios tilhørte også han den lokale godseieradelen.
Gregorios av Nazianz vil alltid bli husket som den som la grunnlaget for treenighetsteologien i den ortodokse kirke. Han var den av kappadokierne som kom lengst i utviklingen av treenighetsteologien og han fremholdt hele tiden likeverdet mellom de tre hypostasene (personene) – Fader, Sønn og Hellig Ånd.
Denne helgenen og kirkefaderen var liksom allerede fra barndommen av bestemt til å bli noe stort. Gregorios var en ”løftesønn”. Hans foreldre var lenge barnløse, og moren, den hellige Nonna, hadde bedt til Gud om å få et barn som, om det ble en sønn, skulle vies til Gud.
Dette er jo et trekk som ikke er ukjent i helgenbiografier. Det gjør sitt til å markere noe særlig ved personen, og det gir et forvarsel om vedkommende persons hellige liv og tjeneste. Gregorios var ”en ny Samuel”, og bevisstheten om å være annerledes, å tilhøre en annen, preget ham hele livet. Han hadde også hele sitt voksne liv et anstrengt forhold til faren, idet han ble splittet mellom den tradisjonelle romerske pliktfølelsen, som krevde absolutt lydighet av en sønn i forhold til faren, og sitt eget ønske om et liv i landlig ro og kontemplasjon. Denne kontemplative ønsketilværelsen innebar imidlertid ikke det samme som askese, slik det var for hans venn, Basilios den store. Han forlot studiene i Athen og reiste rundt i Middelhavsområdet for å studere og bli nærmere kjent med de forskjellige former for monastisk og asketisk levemåte.
Disse to var nære venner hele livet gjennom. De kjente hverandre allerede før studietiden i Athen, men i løpet av tiden her ble grunnen lagt til det dype og livslange vennskapet lagt.
Som medlem av overklassen fikk også Gregorios en solid utdannelse, den beste en kunne få på den tiden. Han studerte først i Cæsarea i Kappadokia, deretter sannsynligvis i Cæsarea i Palestina, før han kom til Alexandria, som var et stort kultur- og utdannelsessentrum. Til slutt kom han så til Athen, som var sentrum for den retoriske dannelsen på den tiden.
Riktignok fantes det også andre utdannelsessteder med lærestol i retorikk, men alle som ville beherske talekunsten på elitenivå kom hit for å lære uttale eller diksjon. Den athenske uttalen ble nemlig ansett for å være den fineste. Her ble også Gregorios værende i noen år, sammen med Basilios, inntil Basilios reiste. Gregorios dro fra Athen en tid etter, og i lengsel etter vennen reiste han til Pontos i Kappedokia, hvor han oppholdt seg.
Her var det meningen at de skulle leve et åndelig liv med askese og studier, og sammen studerte de Skriften og de kristne fedrene. Basilios ville anlegge sitt eget klostersamfunn her, i nærheten av elven Iris, og således virkeliggjøre sine asketiske idealer, og dette ville han gjerne ha Gregorios med på. Oppholdet i Pontos ble likevel ikke av lang varighet, for presset fra foreldrene, som ønsket at sønnen skulle bli prest og etterfølge faren i embetet som biskop av Nazianz, ble for stort for ham. Gregorios hadde imidlertid begynt å få betydelig ry som retor, eller taler, og hans store språkbegavelse skulle også bidra til å gjøre hans navn viden kjent.
Gregorios av Nazianz er den store språkkunstneren blant kappadokierne. Det kommer klart fram i hans forfatterskap, som blant annet omfatter minnetaler over faren så vel som broren, søsteren og vennen Basilios, samt kirkefaderen Athanasios av Alexandria. Særlig minnetalen over Basilios, som ble holdt 1. januar 382 på årsdagen for hans død er et mesterverk innen genren, den panegyriske, det vil si lovprisende, kristne minnetale. Dertil skrev han også lange, selvbiografiske dikt, ja Gregorios av Nazianz er faktisk den første kristne selvbiograf, for han var tidligere ute enn Augustin. Utenom dette har vennskapsretorikk og treenighetsteologien en stor plass i hans forfatterskap, og han var også en lyrisk dikter. Gregorios bidro sterkt til å overføre arven fra senantikk, gresk poesi til et kristent medium.
Gregorios av Nazianz deltok også i det kirkepolitiske drama som utspilte seg i disse dager. Han ble invitert til Konstantinopel av slektninger i året 380, altså etter Basilios’ død, og han ble involvert i det økumeniske kirkemøtet som fant sted i byen i 381. Her ble han valgt til biskop av Konstantinopel, men vestlige kandidater veltet hans kandidatur på av feil i saksbehandlingen. Gregorios trakk seg tilbake til Kappadokia, hvor han viet seg til korrerspondanse og utgivelse av sine skrifter.
Sine siste år tilbragte Gregorios på familiens gods utenfor Nazianz og det var her han døde i 390. Han hadde imidlertid bidratt til å påføre arianismen dens endelige nederlag ved det nevnte kirkemøte i 381, og hans kamp mot dene heresien utgjør en fundamental del av bakgrunnen for hans teologiske engasjement. Arianismen hevdet at Sønnen ikke var av samme vesen – homoousios - som Faderen, men en del av skapningen og følgelig underordnet. Tilbakevisningen av dette og utviklingen av treenighetsteologien ble Gregorios’ livsverk og det har hatt en uvurderlig betydning for all senere teologisk tenkning.
Gregorios lanserte et begrep som skulle bli helt sentralt i ortodoks teologi, nemlig periochóresis. Det betyr interpenetrasjon eller gjensidig gjennomtrengning, som egentlig er et bilde fra ringdans. Hans viktigste bidrag til ortodoks teologi er utviklingen av treenighetslæren og understrekningen og fremhevingen av likeverdet mellom de tre hypostasene.
Sett på bakgrunn av dette er det kanskje ikke så underlig at Gregorios av Nazianz også har fått tilnavnet Teologen. Det er heller ikke så underlig at han av de senere slekter er blitt husket som en av de aller største lærere i kirken til alle tider.