ÅpningssideBle regnet med i Den ortodokse kirkes helgenskare av Kristi Store Kirke i Konstantinopel 16. januar 2004. Hans minne feires 20. juli/2. august og 9./22. august.
Den ufordervede kroppen til den russiske presten Aleksij Medvedkov ble funnet i 1956 i byen Ugine i det sydlige Frankrike, hvor han døde i 1934. Dette skjedde på følgende vis:
Byforvaltningen hadde besluttet å slette den gamle kirkegården. Det ble gitt en frist for å flytte de dødes levninger til en gravplass. Forstanderen for menigheten i Ugine, fader Filipp Sjpartak oppfordret noen menighetsmedlemmer til å flytte levningene etter den tidligere forstanderen fader Aleksij. Men han fikk ikke noen respons. Man sa at det ville bli for dyrt og at man ikke en gang hadde penger nok til å flytte sine egne slektningers levninger o.s.v. Da besluttet fader Filipp seg til å gjøre det på egen bekostning. Da han ikke hadde nok penger selv, måtte han låne av en bekjent mot å betale tilbake i menedlige avdrag. Han kjøpte en kiste og begav seg deretter rundt i menigheten. På forhånd hadde han anvist de franske arbeiderne hvilken grav som skulle graves opp. Disse brydde seg ikke om å vente på at han skulle komme tilbake, men begynte å grave uten ham. De var utrustet med spader og hakker ettersom man tidligere bare hadde funnet benrester i de andre gravene. De tok fatt på fader Aleksijs grav, og da de var kommet halvveis ned, la de fra seg spadene og begynte å grave med hendene uten at noen av dem visste hvorfor. De to forsiktig bort jorden, og fant en uforråtnet kropp i den fuktige jorden. Både presteskruden og evangelieboken som han holdt i hendene, var uskadet. Arbeiderne sa at de aldri hadde opplevd noe lignende, og det kom mange mennesker til for å bevitne dette underlige skue. Den nye graven var ennå ikke ferdig, og kisten med kroppen ble stående tre dager i den varme solen, og på tross av den stekende heten gikk ikke kroppen i forråtnelse. Kisten var trang, så man var nødt til å legge fader Aleksijs hender på skuldrene, og armene kunne bøyes som på et levende menneske. Presteskrudens stoff var sterkt og gikk ikke i stykker da den ble strukket. I fader Filipps nærvær ble fader Aleksijs kropp begravet for andre gang den 11. august 1956, d.v.s. 22 år etter hans død.
Etter noen måneder ble publisert en kort notis i den russiske Paris-avisen Russkaja Mysl om det underet som hadde inntruffet. Da fader Pavel Putjalskij, forstander for Pokrov-kirken i nonneklosteret i Bussy-en-Othe, leste dette, reiste han direkte til Ugine for på stedet å undersøke alt som hadde med denne hendelsen å gjøre. Da han kom tilbake, avla han et besøk hos metropolitten Vladimir i Paris. Deretter sendte han en detaljert rapport med dokumentasjon til styret for Erkestiftet i Paris, hvor han også uttrykte håp om at fader Aleksijs ufordervede kropp skulle kunne overføres til den russiske kirkegården i Saint-Genevieve-des-Bois. Metropolitten engasjerte seg dypt i denne hendelsen og tok personlig del i alle detaljer som var knyttet til overføringen av kroppen.. Dessverre kunne metropolitten selv ikke ta del i denne høytiden på grunn av sykdom, noe han var svært lei seg for.
Kisten skulle hentes 2. oktober 1957, og den 30. september – fremdeles i fader Fuilipps fravær – ble den tatt opp av jorden og åpnet. En stor skare franskmenn og russere kom til kisten, likeså polakker og italienere. Denne gangen var det rått og fuktig vær, men kroppen var fremdeles slik den var ett år tidligere og hadde ikke undergått noen endringer. 2. oktober kom Erkestiftets sekretær Kirill Knjazeff og fader Pavel Poutshalskij. På morgenen 3. oktober ble kisten flyttet fra den nye kirkegården til den ortodokse kirken i Ugine. Det ble forrettet panikhida i nærvær av en stor menneskemengde på tross av at det var arbeidsdag. Denne dagen hadde det nemlig brutt ut streik på fabrikken, så alle arbeiderne kunne være til stede. Og alle sang med i panikhidaen.
På veien til Saint-Genevieve ble kisten etter initiativ av fader Pavel ført til klosteret i Bussy-en-Othe for at nonnene og de andre som bodde der, skulle få anledning til å be ved fader Aleksijs relikvier. Metropolitten hadde bedt forstanderne i Parisområdet å kunnegjøre den forestående hendelsen for de troende. I Uspenskij-kirken på gravplassen forrettet biskop Mefodij liturgi for den hensovnede og deretter panikhida. Sammen med ham var flere prester fra Paris, samt en stor skare troende. Deretter ble kisten båret ned i krypten hvor den ble plassert.
Fader Aleksoj Medvedkov ble født i 1867 i en prestefamilie. Han far, Ioann Medvedkov, døde like etter sønnens fødsel, og den lille Aleksij begynte et liv i forsakelse og fattigdom. Deretter var det den vanlige veien: kirkeskolen, seminaret og søken etter en plass som gav levebrød for ham selv og moren. Den unge mannens samvittighet tillot ham ikke straks å slå inn på den tunge veien som prest, og han besluttet seg for først å prøve sine krefter og samtidig forberede seg til prestetjenesten ved å arbeide som kantor. Han fikk kanorstilling i hl. Katarinas kirke i Petersburg. Etter noen år for han til fader Johannes av Kronstadt og fikk hans velsignelse til å søke prestetjeneste. Etter prestevigselen fikk han stilling i en landsbykirke i nærheten av Petersburg (Vruda), hvor han tilbragte det meste av sitt liv.
Fader Aleksij elsket sine menighetslemmer som stort sett var bønder, og han var respektert av sine prestekolleger. Natten gjennom samlet han materiale til sine prekener og gjorde utdrag fra bøker, leste kirkefedrenes skifter og anstrengte seg for å oppfostre sin hjord.
I 1917 ble fader Aleksij arrestert og satt i fengsel. Han ble pisket og dømt til døden. Hans eldste datter gav seg som gissel og den gamle mannen ble sluppetfri. Hele livet bar fader Aleksij spor av dette i sitt ansikt. Deretter kom flukt og flyktningens bitre lodd i Estland. Tungt arbeid på skiferfabrikken og enda tyngre som nattevakt.
Til slutt skrev han til metropolitt Eulogij – leder for Paris-erkestiftet – og han ble utnevnt til forstander for kirken i Ugine. Han hadde mistet sin hustru i Estland, men sine døtre tok han med seg til Frankrike. Materielt fikk han det bedre, men i moralsk henseende sendte Gud ham nye prøvelser. Hans hjort bestod hovedsakelig av fabrikkarbeidere som ikke fullt ut verdsatte ham og ikke forsto hans fredelige karakter, hans sanne kristne ydmykhet. Og fader Aleksij kunne ikke heller selv så lett venne seg til det nye miljøet.
Ikke bare bekymring, men også en alvorlig sykdom ødela hans helse. Det viste seg at han hadde tarmkreft. Han ble operert, men han ble ikke bedre. Fader Aleksij led ille, men han mistet ikke sin klare tanke og bevissthet. Ettersom han var redd for å dø plutselig, kalte han til seg sin åndelige far og ba om å få del i nattverden. Det rakk han. Han ba om tilgivelse fra alle og velsignet selv alle. De han delte sykerom med fortalte at han kvelden før sin død lå og sang kirkelige sanger. Om morgenen gikk han stille og ubemerket bort til Gud.
Til fader Aleksijs begravelse kom hele kolonien i Ugine. Man ville at kisten med den avdødes kropp skulle flyttes til Ugine. Korset, den lyse skruden, den hvitkledte kisten, menneskemengden. En høytid med gledefull stemning som fordrev sorgen over tapet av den kjære presten. Alle, selv hans utrøstelig gråtende eldste datter, fyltes av en lys ro. Alle følte at den kjære, gode hyrden ikke hadde gått ned i gravens mørke, men blitt tatt imot i Herrens lyse bolig.
Relikviene etter den hellige og rettferdige erkepresten Aleksij av Ugine ble overført fra Uspenskij-kirken på gravplassen Saint-Genevieve-des-Bois utenfor Paris til den nye kirken i Pokrovs-klosteret 1./14. oktober 2004.
Hyrde som er elsket av Kristus, vår Gud, vår veileder i tro og forbilde i barmhjertighet, idet du strålte med din omsorg for din flykninge-hjord , ble du forherliget av Gud, derfor hviler du nå i din ufordervede kropp og står med din sjel for tronen til Kristus, vår Gud, så be om at vi må styrkes i den ortodokse tro og fromhet til frelse for våre sjeler.
Veileder i tro og forbilde i barmhjertighet, gjennom ditt fromme liv viste du deg som særlig prest for den høyeste Gud, derfor fryder du deg nå blant englene og jubler i den himmelske bolig, o fader Aleksij, ærverdige hyrde, be du til Kristus, vår Gud, at han styrker vårt land med den ortodokse tro, med fred og fromhet, og frelser våre sjeler.