Isak av Nineve 

Veiviser til jordnær åndelighet

Den 28.januar / 10.februar minnes Den ortodokse kirken bl.a. Isak av Nineve eller Isak Syreren som han også kalles. Selv om Isak opprinnelig virket i "Østens kirke" inne i Perserriket på 600-tallet, utenfor Romerrikets grenser, har denne biskopens og munkens mystiske teologi fanget stor interesse i ulike kirketradisjoner, langt utover den assyriske tradisjonen.

Det lille vi vet om Isaks liv er at han ble født i Qatar-regionen (Bet Qatraye) nær Bahrain i Den persiske golf. Østens kirkes catholicos-patriark, Gewargis, som hadde sitt sete i Bagdad og som virket mellom 660-680, la merke til Isak under et pastoralt besøk og tok ham med seg til Mesopotamia. Her ble han først munk i Hl.Matteus-klosteret i dagens Nord-Irak før patriarken ordinerte ham til biskop av Nineve (Mosul) omkring 676. Men denne posten holdt han bare i fem måneder usikkert av hvilken årsak. Isak trakk seg tilbake som eremitt i Khuzistan-fjellene i dagens sørvestlige Iran, hvor han tilslutt døde i Rabban Shabor-klosteret omkring 40 år senere. På slutten av sitt liv var han nesten blind pga. studiene, og måtte bruke skrivere når han forfattet verkene sine. På grunn av dette ble han kalt "den andre Didymos", etter den blinde og berømte Didymos "Den store" av Alexandria som levde på 300-tallet. Etter sin død ble hans ære forøket ettersom hans skrifter spredte seg over store områder. Josef Hazzaya, som levde på 700-tallet, kalte ham "berømt blant de hellige". En annen syrisk forfatter kaller ham "mesteren og læreren til alle munker og en frelsens havn for hele verden."

Isak Syrerens litterære arv består av mange asketiske og mystiske homilier som var skrevet på arameisk. Mange av disse ble oversatt og fikk stor spredning, først til gresk (700-tallet), derifra til georgisk (900-tallet), slavonsk (1300-tallet) og latin (1400-tallet). Fra latin ble de oversatt til portugisisk, spansk, katalonsk, fransk og italiensk (1400-1500-tallet). Isaks navn ble vidtrekkende kjent og verdsatt over hele den kristne Østen og Vesten, spesielt i monastiske kretser, og han øvet også betydelig innflytelse på russisk åndelighet.

Han ble anerkjent som en helgen i et stort antall av de ortodokse kirkene, noe som er ganske spesielt ettersom han jo virket i Østens kirke og dermed gikk for å være en "nestorianer". Men her har vi å gjøre med en forfatter som skjærer gjennom alle kirkelige grenser i den kristne Østen. Allerede i sin levetid ble Isak respektert og venerert som en åndelig lærer. I en berømt antologi av asketiske skrifter, Evergetinon , står utdragene fra "abba Isak Syreren" på samme høyde som klassikerne fra den tidlige bysantinske spiritualiteten. Slik ble en beskjeden "nestoriansk" biskop fra en liten provins i Persia til en hellig fader for Den ortodokse kirken med chalkedonsk orientering - et eksepsjonelt fenomen i Østens kristne historie. Ordene fra Isak krysset ikke bare tidsgrensene, men også de konfesjonelle barrierene. En av hemmelighetene for denne økumeniske mottakelsen av Isak ligger i hans skrifter, som opprinnelig ble adressert til en svært smal sirkel av samtidige munker, men som har vist seg å passe godt for så mange mennesker til forskjellige epoker ned til vår egen tid. En annen hemmelighet til Isaks vidstrakte omfavnelse ligger i det faktum at han alltid taler om Guds kjærlighet til menneskene, en kjærlighet som jo ikke har noen begrensning, en kjærlighet som gjorde at Kristus ble korsfestet til frelse for hele verden. I enhver epoke trenger den kristne verden å bli minnet om denne Guds universale kjærlighet for sin skapning, fordi i enhver epoke finnes det en sterk tendens innenfor kristendommen til å erstatte kjærlighetens og frihetens tro som Kristus brakte oss, med en slaveriets og fryktens religion. Isak minner oss om at det ikke er på grunn av frykt for straff eller uten håp om fremtidig belønning at vi skal holde Guds bud, men på grunn av vår kjærlighet til Ham. Vårt kall er ikke å være slaver, men å oppnå frihet som Guds barn og til å bli "en utvalgt generasjon, et kongelig presteskap, et hellig folk " Vi skal kortfattet skissere noen av hovedmomentene i Isaks mystiske teologi.

Og nettopp som mystiker er Isak mindre opptatt av å beskrive Guds natur enn av å vite hvordan en sjel kan løftes mot guddommelige ting. Det er umulig for intellektet å gripe det som gjelder Gud. Mennesket må søke å kjenne Gud gjennom åndelig kunnskap. Intellektuell kunnskap må settes til side for å kunne oppnå en barnlig ånd og hjertets enkelhet som Gud vil ære - men denne barnlige ånd må ofte gjenoppdages i voksen alder og den er en del av å dø bort fra verden for å oppnå renhet i dette livet og å erfare at Den Hellige Ånd stiger opp i hjertet. Asketisme er hellighetens mor og begynnelsen på åndelig kunnskap. Askesen gjør at opphøyde dyder blir utøvd, slike som faste, bønn, almisser, lesning av guddommelige skrifter, utøvelsen av et dydig liv og en suksessrik kamp mot lidenskapene. Sansene og sinnet blir gjort ett med Ånden. Alt dette er Den Hellige Ånds verk, som utvirker dem gjennom sin kraft. Isak nevner mennesker i ekstase som ikke ble trette, tårer som strømmet som fra en fontene, åndelig drukkenhet, så overveldet av Guds kjærlighet. Dette kaller Isak for "sjelens naturlige tilstand."

Når det gjelder åndelige gaver, insisterer Isak på at et hjerte som haster etter takksigelse og omvendelse, tiltrekker seg åndelige gaver, som også kjærlighet til nesten og hjertets frihet gjør. Guds gave i form av tårene er et naturlig biprodukt av åndelig kunnskap, både tårer over sine synder og gledestårer. Isak forteller om en av hans brødre, kanskje Isak selv, som plutselig falt på sitt ansikt, reiste seg og kysset korset, og gjentok denne prosessen inntil tilskuerne kom ut av tellingen. Isak snakker om å finne Guds kjærlighet gjennom bønnen som en kontinuerlig Eukaristi. Den som har funnet kjærligheten, deltar i Kristus til alle tider og blir udødelig heretter. "Han som lever med kjærlighet i denne skapelsen, dufter livet fra Gud. Han ånder her oppstandelsens luft." Isak forteller om eneboere som glemmer søvnen på grunn av deres hjerters fryd. Blant andre åndelige gaver nevner han nattlige visjoner av hellige menn, uvanlig varme i kroppen under bønnen, stor glede i Den Hellige Ånd og visdom fra Ånden som lærer ydmykhet. For Isak er ydmykheten et av de største biproduktene av et liv i Guds Ånd. Ydmykhet står ved starten på en mystikers reise og forblir hans holdning inntil slutten. Inntil man blir ydmyk, kan en person ikke komme nær til Gud og mottar ikke lønn for tjeneste. Ydmykheten er guddommens kledning. Ut fra ydmykheten kommer en brennende medfølelse for hele skapningen. Øynene blir fylte av tårer fra medfølelsen som fyller hjertet. For Isak kommer ikke denne ydmykheten ved en enkel syndsbekjennelseshandling eller på grunn av noen felte tårer - den er en mystisk kraft som vi ikke fullt innser før de hellige fullfører sine liv.

Disse nådegavene og åndelige erfaringene er bare milepæler i den livslange klatringen til fullkommenheten og kunnskapen om Gud. De må søkes for å finnes. Men de som vil dele høye gaver fra Gud, må også dele Kristi lidelser. Jo nærmere den kristne kommer Gud, desto mer øker problemene og byrdene. Men inntil man har oppnådd Trøsterens gave, har man behov for å vende seg til Bibelen for å rette tankene mot det gode. Isak har etterlatt seg råd om passende lesning av Bibelen. Det er best ikke å forsøke seg på et spesifikt antall kapitler, men heller lese en passasje som en bønn eller som om det var ens egne ord. Husk på noen handlinger av Guds forsyn, slik at sjelen vil våkne opp og undre seg over Hans omsorg. La så sjelen lovprise Ham. Isak av Nineves råd om å forlate verdens ting bak seg for å kunne gå inn i Åndens nye verden, hans vektlegging på åndelige gaver og erfaringer og hans fullstendige fortrøstning på en omsorgsfull og kjærlig Gud, er temaer som minner om når kristne blir vekket på ny til et liv i Gud. Slik sett har Isak stor relevans for moderne spiritualitet og fortjener større oppmerksomhet fra oss, for vi må hele tiden fornye oss og vokse i hellighet.

"Det finnes en kjærlighet som er som en mektig flod, som alltid flyter og er uuttømmelig." Gud som kjærlighet er hovedkilden for Isaks teologiske oppfatninger, asketiske anbefalinger og mystiske innsikter. "Blant alle Hans gjerninger er der ingen som ikke helt og fullt handler om nåde, kjærlighet og medfølelse " Guds kjærlighet er ubeskrivelig og grenseløs og ligger bak både skapelsen av verden og Kristi inkarnasjon. Guds kjærlighet blir aldri mindre fordi vi synder og faller, derfor elsker Han både rettferdig og synder like mye. Dette er meget viktig for Isak og han mener vi ikke skal tolke for bokstavelig de gammel-testamentlige tekster hvor begrepene "vrede", "sinne", "hat" og andre blir brukt om Skaperen. Isaks berømte tekst om det nådefulle hjertet, gjennom hvis man blir lik Gud, er intet mindre enn grensesprengende: "Og hva er et nådefullt hjerte? - Det er hjertets flamme for hele skapelsens skyld, for mennesker, for fugler, for dyr, for demoner, og for alle skapte ting; og ved ihukommelsen av dem utgyter et nådefullt menneske tallrike tårer. Fra den sterke og mektige nåden som griper hans hjerte og fra hans store medfølelse, blir hans hjerte ydmykt og han holder ikke ut å se noen skade eller den minste sorg i skapelsen. Av denne grunn ofrer han tårefulle bønner, uopphørlig, selv for irrasjonelle dyr, for fiender av sannheten, og for dem som skader ham, om at de må bli beskyttet og motta nåde. Og på samme måte ber han også for familien av reptiler på grunn av den store medfølelsen som brenner umåtelig i hans hjerte i Guds likhet." I Gud finnes det bare én altomfattende kjærlighet som er like konstant overfor alle og alt. Han har omsorg for enhver skapning og alle finner i Ham en kjærlig Fader.

Bønnen er det tema hos Isak som er mest utviklet. Når man leser hans verker, får man ikke bare en klar idé om hvordan han og andre medlemmer av Østens kirke ba på hans tid, men man får også et detaljert bilde av bønnens teori og praksis for hele den kristne tradisjonen i Østen. For det første har man de ytre aspektene ved bønnen, og Isak nevner flere av dem: salmesang, lesning og knefallene (prostrasjonene) og disse sistnevnte ser han stor verdi i og betrakter dem som en av de viktigste åndelige øvelser. Videre kan man bare ligge langstrakt foran korset og sammen med bønnen kan man bøye hodet mot bakken. Isak hevder at ærbødige ytre stillinger er oppdragende for ens indre vekst mot den rene bønnen og øver oss i en from holdning overfor Gud. Når han fortsetter med bønnens ytre former, kommer han til bønn med utstrakte hender - en stilling som fremelsker tankens konsentrasjon og en dyp følelse av trang til nåde. Isak vektlegger også bønn med egne ord.

Mange steder navner Isak bønn og prostrasjoner fremfor Korset, kyssing av Korset og andre ærbødighetstegn som de kristne må vise foran Korset. Dette har sammenheng med den eksepsjonelle plassen Korset har i syrisk kristendom. Svært tidlig har kirkene der omgitt Korset med personlig fromhet og liturgisk venerasjon, som et symbol på menneskenes frelse og på Guds usynlige nærvær ( shekina ), som før var til stede i paktkisten, men som nå hviler over Korset. Isaks idé om guddommens tilstedeværelse i materielle objekter har mye til felles med det som de bysantinske polemikere i hans tid skrev om Guds nærvær i ikonene. Isak beskriver forskjellige former for bønn foran Korset - at man ligger nede fremfor det i kort eller lang tid, at man står med oppløftede øyne og skuer Korset, sittende, stående eller knelende. Venerasjon av Korset og bønn fremfor det er en av de viktigste delene i Isaks lære om bønn. I dag, i tillegg til Korset, kan vi bruke ikonen til samme formål.

Et annet viktig element var praksisen omkring "bønnefull" resitasjon eller "lesning", som ofte nevnes av Isak. Denne lesningen inkluderer først og fremst Bibelen, men også kirkefedrenes skrifter om dogmatiske og asketiske temaer. Den eneste viktige lesningen er den som forbedrer ens liv. En skal ikke nødvendigvis lese mye, man skal heller være ren i sinnet. Isak mener at lesningen bør utføres i taushet og stillhet, dessuten bør sinnet være konsentrert og samlet og renset fra ytre tanker; og man bør starte med bønn før man leser. Isaks idé om "bønnefull lesning" forblir et ideal for alle som ønsker å trenge inn i Den Hellige Skrifts åndelige mening, og hans erfaring og anbefaling vil trolig aldri miste sin gyldighet.

Fordi hele verden om natten er innhyllet i søvn og det finnes intet som kan distrahere asketen, er dette den mest passende tiden for bønn. "La enhver bønn du ber om natten," sier Isak, "være mer kostbar i dine øyne enn alle dine aktiviteter om dagen." Denne nattevigilien bør haen forberedelse; prostrasjon, gjøre Korsets tegn, stå i stillhet en stund og så be med ens egne ord. Videre bør den inkludere en viss "regel", dvs. en rekkefølge av bønner, salmer, hymner, lesninger og prostrasjoner. Men ordningen behøver ikke være den samme for alle. Målet med nattevigilien er åndelig illuminasjon eller opplysning. Isak kaller nattevigilien for "lyset av tenkningen [ tar´itha ]" ved hvis "forståelsen [ mad´a ] er oppløftet, sinnet [ re´yana ] er samlet og intellektet [ hauna ] flyr av gårde og skuer åndelige ting og ved bønn er forfrisket og skinner klart." Dette er en unik passasje hos Isak hvor alle de fire arameiske begrepene for mentale evner hos et menneske brukes sammen. Med dette vil Isak trolig vektlegge at nattebønnen kan omfavne et helt menneske og kan omforme hele menneskets intellektuelle sfære.

Selv om Isak var munk og asket og ensom ved sitt kall, var likevel hele universet til stede i hans tanker og sinn. Tanken om sin egen frelse i isolasjon fra sine brødre, er total fremmed for Isak. Vi har allerede nevnt hans begrep "det nådefulle hjertet" og den omsorg og medfølelse overfor sin neste som strømmer ut fra det. Hans personlige bønn vokste, som en liturgisk bønn, til en kosmisk skala, og omfavnet ikke bare nesten og fremmede, men også hele menneskeheten og hele universet. I et skrift av Isak finner vi en lengre bønn for hele verden. Han begynner med takksigelse til Gud for Hans inkarnasjon, og etter en lang og uttrykksfull bønn til Kristus, vender han seg til bønn for munker og eneboere, både levende og hensovnede. Deretter følger en bønn for de syke og fangne, så for Kirkens befrielse fra forfølgelse og indre konflikter og for bevaringen av kjærligheten og enigheten mellom staten og Kirken. I sine siste bønner ihukommer Isak de som har vandret bort fra troen og de som har gått bort fra dette livet uten omvendelse og sann tro. Isak betraktet hele verden som et enkelt legeme, i hvor hvert menneske er medlem. I tiden som skal komme, vil hele universet bli omformet til Kristi legeme, som er Kirken av dem som er forløst av Ham.

Vi kunne ha gått videre og sett på flere andre aspekter ved Isaks teologi, som f.eks. bønnens høyeste stadier, "åndelig bønn" og sinnets stillhet, kontemplasjon, undring, visjoner og åpenbaringer og "overskygging", men vi har allerede problemer med å følge Isaks allerede mange anvisninger og gode råd til et hellig liv i kjærlighet til Gud og nesten og all skapningen. Det lille vi har behandlet av Isaks mystiske teologi, avdekker at han er en god veiviser til en åndelighet som er jordnær, praktisk, ekte og smittende. En åndelighet som nærmest "drukner" i kjærlighet, en åndelighet som bevisstgjør oss på alle denne verdens ting som splitter oss og som gjør at vi mister fokus og medfølelse og kjærlighet til vår neste. Isak kaller oss på ny til sinnets samling og ved sin åndelige veiledning gir oss råd på veien mot det å bli bedre medmennesker, mot en åndelighet som ikke skryter eller opphøyer seg, men som er omhyllet av en stadig større kjærlighet til den hellige Treenighet og av praktisk kjærlighet og medfølelse overfor våre medmennesker og den øvrige skapning. Slik er Isaks mystikk og åndelig veiledning høyst aktuell for oss i dag og vil alltid være det fordi hans budskap er tidløst: elsk Gud og nesten i ydmykhet! Askesen, de åndelige gaver og bønnen er bare midler til å oppnå et liv i ydmykhet i Den Hellige Ånd. La oss gråte over våre synder og be om et "nådefullt hjerte" slik at vi kan få større kjærlighet, varme og medfølelse overfor våre brødre og søstre i troen, men også de overfor som ikke tror, for hele verden og skapningen. "Det er en åndelig gave fra Gud for et menneske å forstå sine synder." La oss i Isaks ånd be om større ydmykhet i våre liv slik at fredens og kjærlighetens Gud kan råde i hjertene våre, Kristus få herredømme, og slik at gledestårene kan strømme på grunn av Guds storhet og barmhjertighet. "Det salt er for mat, er ydmykhet for alle dyder hvis vi oppnår den, vil den gjøre oss til Guds sønner." Det sies at den hellige ørkenfader Antonius fikk et syn i hvor han så alle Satans feller spredt utover hele verden. Antonius sukket og sa: "Hvem kan unngå dem?" Han fikk til svar: "Ydmykheten."

Gregorios Brogstad

Januar 2006, Bergen

Åpningsside