ÅpningssideOversatt og redigert av Olof Andrén
Artos bokförlag, 2002 paperback, 96 sider Pris: ca. 100 kr. (122 SEK)
Bokanmeldelse av Thomas Arentzen
Alle som har lest den britiske journalisten William Dalrymples fascinerende og populære reiseskildring I skyggen av Bysants, kjenner munken Johannes Moschos og hans reisefølge, Sofronios. Dalrymple bruker Johannes’ beskrivelser av Levanten og Egypt i Den andliga ängen fra slutten av 500-tallet som guidebok til de samme områdene i 1994.
Den andliga ängen er en klassiker innen tidligkristen litteratur. I nyere tid har den allikevel vært nesten umulig å få tak i på et vestlig språk. Bortsett fra John Wortleys engelsk oversettelse The Spiritual Meadow, utgitt på et lite, amerikansk cistercienser-forlag, ser den ut til å være helt borte fra bokmarkedet. Blant den omfangsrike og mangeslungne ørkenlitteraturen som for tiden opplever en form for renessanse i Vesten, er Johannes Moschos’ verk, som Dalrymple også påpeker, ikke dét som har fått mest oppmerksomhet. Dette må trolig skyldes dets forholdsvis unge alder, for det er intet å utsette på den kvaliteten – hverken i litterær eller annen forstand – snarere tvert om. I forbindelse med Dalrymples store suksess så derfor Olof Andrén sitt snitt til å utgi en oversettelse på det eminente svenske forlaget Artos.
Johannes og hans disippel Sofronios var munker i den store kristne ørkenbevegelsen som startet på 300-tallet: Titusenvis av kvinner og menn forlot byene for å leve et asketisk liv i Kristus-efterfølgelse. I det sjette århundre da Johannes reiste rundt som pilegrim blant disse sine brødre og søstre, var ørkenbevegelsens store kjemper, som Hl. Antonios og Hl. Pachomios, allerede sovnet hen. Av alle øyenvitneskildringene som er bevart fra denne merkelige tiden i Kirkens historie, er Johannes’ blant de seneste. Paradoksalt nok er den dog blant de friskeste, mest vitale og betagende. ”För mig erbjuder ängarna en alldeles särskilt ljuvlig syn om våren. De breder ut ett täcke av olika blommor som tjusar betraktaren; de fägnar hans ögon och fyller hans näsa med ljuva doftor.” Slik åpner Johannes boken som er tilegnet hans ”älskade i Kristus, Sofronios sofisten”.
Gjennom et helt avsnitt beskriver han de ulike markblomstenes skjønnhet, før han fortsetter: ”Tänk på samma sätt om detta verk, Sofronios, mitt helgade och trogna barn. Här skall du finna heliga personers dygder […] De [personene] var alla lika älskade av Gud genom Kristi nåd, men olika dygder var källan till vars och ens skönhet och behag. Bland dem har jag plockat de vackraste blommorna från den orörda ängen och flätat dem till en krans som jag nu överlämnar åt dig, mitt trogna barn, och genom dig til alla.”
Enkelt og vakkert beskriver munken underlige mirakler – som beretningen om eneboeren som sover sammen med en løve i en hule ved Jordanelven. Vi møter en biskop som skjuler seg som bygningsarbeider, for ikke å snakke om den kristne kvinnen som med list overtaler sin hedenske mann til å gi alle pengene til Gud og de fattige. Her finnes ord på et par linjer fra den klassiske logoi-genren, og lengre historier på over en side.
Blant de aller ”vackraste blommorna” fra engen er historien om løven Jordanes og Abba Gerasimos: Munken vandrer en dag langs Jordan-elven og møter en såret løve. Den hellige leger og forbinder såret, men løven vil ikke gå sin vei; i stedet følger den ham til klosteret. Jordanes får i oppgave sammen med klosterets esel å hente vann fra elven. Én dag forsvinner eselet, og Gerasimos mistenker den bedrøvede løven for å ha spist det opp. Jordanes kan ikke tale; han blir stående å henge med hodet, ”nästan som en människa”. Som straff må han utføre alle eselets plikter. Efter en vond tid møter plutselig Jordanes asenet og en kamelflokk i ørkenen; i samlet flokk som i et seierstog traver de inn til fedrene, Jordanes forrest med et gledesbrøl. Siden fulgte Jordanes Gerasimos i ett og alt, og da munken senere døde, døde også villdyret i dyp sorg. Efter å ha lest gjennom denne åndelige reisebeskrivelsen som er nesten 1500 år gammel, kan man ikke annet enn å smile og gni seg i øynene.
Andréns språk er behagelig og ikke særlig tungt, selv for en nordmann. Boken er billig og pen, om enn litt tynn. Den skulle være å få tak i hos de fleste kristne bokhandlere i landet, men kan òg bestilles direkte fra forlaget.