Sentralt i troslæren

Gud er èn og tre. Læren om Gud som treenig er fundamental. Herav kan vi avlede distinksjonen mellom natur og vesen og person.  Av naturen er Gud èn, men det er tre guddommelige personer: Faderen, som er alle tings opphav, den ene årsak som selv er uten opphav og årsak. Sønnen er født (og ikke skapt) av Faderen, og er derfor like fullkommen Gud. Ånden utgår fra Faderen, og er derfor også like fullkommen Gud. Læren om den Treenige Gud forteller oss at enhet og mangfold kan eksistere uten splittelse. Dermed blir denne læren om Gud også anvendelig som modell til å forstå skapningen, og i særdeleshet mennesket.

Kristus er fullkommen Gud og fullkomment menneske, uten sammenblanding eller splittelse. Kristus er Guds Sønn, Logos (Ordet) som er blitt menneske (inkarnert) ved at Han lot seg føde på jord av Jomfru Maria ved Helligåndens nedstigning. Kristus er derfor Gudmennesket - den guddommelige person "Ordet" som forener både guddommelig og menneskelig natur. Slik blir Han den nye Adam, modellen for det fullkomne mennesket, som alle mennesker kan forenes med (gjennom dåpen og nattverden) og slik bli Guds barn i Ham. Dette gjorde Han mulig ved å overvinne døden istedet for oss og således fjernet syndens makt. Dette skjedde ved Hans død på Korset, Hans begravelse og Hans oppstandelse fra de døde. Da det var fullbrakt, vendte Han tilbake til Faderen som Gudmennesket Jesus Kristus, og sender Helligånden til verden som så formidler dette nye liv til skapningen igjen gjennom mennesket.

Helligånden er livets Ånd, som fullender og opprettholder. Frelsen består i befrielse fra det onde, og det ytterste onde er døden. Derfor er hensikten med Kristi frelseverk å bringe Livets Ånd tilbake til skapningen, som hadde falt i dødens vold ved synden. Hellighet og liv hører sammen og har derfor felles kilde: Guds Hellige Ånd. Ånden formidler den Guds livskraft som helliger: Nåden. Nåden kaller vi en "guddommelig energi" som strømmer fra Gud, men som ikke kan løsrives fra Ham. Helligånden meddeler mennesket nåden, og forener således mennesket med Gud, og gir mennesket del i guddommelig liv.

Mennesket er skapt i Guds bilde, derfor kan vi bare forstå mennesket i lys av Guds åpenbaring om seg selv. Kristus er den nye Adam, mønsteret for mennesket. Liksom Kristus er både Gud og menneske, uten sammenblanding eller splittelse, er det fullkomne mennesket bestemt av dets fellesskap med Gud. Mennesket er en skapning som får del i guddommelig liv og hellighet gjennom forening med Gud. Dette har allerede skjedd i Jesus Kristus. Guds nåde er en konstituerende del av mennesket, og nåden er naturlig for mennesket i den forstand at mennesket er skapt for fellesskap med Gud. Mennesket har ikke i seg selv del i Guds nåde, likevel er ikke mennesket seg selv uten Guds nåde! Vi kan således si at vi har et dynamisk menneskesyn.

Mennesket består av legeme, sjel og ånd - ånden er stedet hvor møtet mellom Gud og mennesket skjer. Når Helligånden tar bolig i mennesket og blir sentrum i menneskets liv, ja, blir menneskets Ånd - da er mennesket blitt forenet med Gud og har "kommet til seg selv".

Frelsen dreier seg om Guds kjærlighet som redder mennesket ut av fortapelsen. Syndefallet er skapningens ulykke og fortapelse.

Menneskets mål er evig - da Gud skapte mennesket gav Han det både et utgangspunkt og et mål: Han skapte mennesket "i sitt bilde" og "til sin likhet". Synden og døden gjorde det umulig for mennesket å nå sitt mål "å bli Gud lik". Gud gjenreiser mennesket ved å la seg inkarnere, la seg føde som et menneske. I Kristus Jesus er det gjenreiste mennesket atter blitt "Guds Sønn" eller Guds barn. I Kristus er mennesket gjenreist som Den Nye Adam. "Gud blir menneske for å gjøre menneske til gud". I Kristus har enkeltpersoner mulighet for å få del i dette. Menneskets frelse består ikke bare i å unnslippe Guds vrede på dommens dag gjennom at Gud i sin godhet frifinner den skyldige synder. Frelsen kan ikke uttrykkes fyllestgjørende i juridiske termer alene. Frelsen er befrielse "fra det onde" som den destruktive faktor i tilværelsen.

Gjennom sin inkarnasjon gjenreiste Kristus mennesket og gjorde det i stand til å gjøre opp for seg. Gjennom sin selvoppofrende død på Korset sonet Han for menneskets syndskyld, og gjennom sin oppstandelse fra de døde beseiret Han dødens makt over mennesket. Gjennom sin himmelfart løftet Han mennesket opp til Guds trone i himmelen. Derfra sender Han sin Hellige Ånd som vi kan ta imot ved troen, og derved forenes vi med Kristus som Guds barn.

Frelsen dreier seg både om å helbrede mennesket for syndens og dødens sykdom, og om å befri det fra skyld og straff. Alt dette har skjedd i Kristus, som har "skapt frelse på den vide jord" - men mennesket må tilegne seg dette ved personlig aktiv tro. Mennesket er satt til å være Guds "medarbeidere i frelsen" - ikke fordi det skulle mangle noe i Kristi frelsesverk - medarbeiderskapet går ut på den aktive tilegnelsen. I Kristus er frelsen en engangshandling, men for oss er det tale om en prosess, med vekst og utvikling hvor der skjer en stadig omforming ifølge Kristi bilde ved at Kristi Ånd som har bolig i oss mer og mer blir vår Ånd. Og målet er å bli god lik Gud som er det godes kilde.

Frelsen gjelder ikke bare mennesket, men hele skapningen. Mennesket ble opprinnelig satt til å herske over resten av skapningen. Mennesket er med sin åndelige og legemlige sammensetning , møtestedet mellom den høyere og den lavere skapningen, bindeleddet mellom Gud og den lavere skapningen. Da mennesket falt fra Gud i synden, ble også resten av skapningen avskåret fra Gud som livets kilde. "For skapningen lenges og stunder etter Guds barns åpenbarelse." Gjennom menneskets gjenreisning får den lavere skapning del i frelsen. Det er menneskets oppgave å bringe resten av skapningen tilbake til Gud, formidle Guds frelse til den. Deri består de troendes prestelige oppgave.

Nøkkelordene i frelsesforståelsen er like meget død og liv som synd og rettferdighet.