Vanligvis sier man at det er sju sakramenter, men egentlig er ikke sakramentene et visst antall enkeltstående "nådemidler". Kirken er ingen statisk institusjon som forvalter nåden, men er selv en frukt av nåden. Kirken er selv det største og egentlige sakrament, og alle sakramentale handlinger er manifestasjoner av Kirken som Guds Rike, og deltakelse i et sakrament er en synliggjøring og aktualisering av ens medlemsskap i kirken.
Dåpen, som foregår ved hel neddykking i den Treenige Guds navn, og som gjør mennesket delaktig i Kristi død til syndenes forlatelse og gir håp om del i Hans oppstandelse.
Myron-salvingen, som er meddelelse av Helligånden gjennom salving med den hellige myron-oljen, som gir den døpte livets ånde igjen og gjør ham til en bærer av nåden, en "karismatiker".
Skriftemålet, som gjennom anger gir den døpte ny tilgivelse for den synd han gjør etter dåpen.
Nattverden, som er deltakelse i Kristi Legeme og Blod til syndenes forlatelse og evig liv, en inkorporering i Kristus, som gjør den troende til et lem på Hans Legeme.
Ektevigselen, som forener mann og kvinne til ett. Ekteskapet er i prinsippet uoppløselig, men biskopen kan i visse tilfeller gi tillatelse til ny vigsel etter at det første ekteskap er oppløst.
Sykesalvingen, som kan skje så ofte en person føler behov for det.
Prestevigselen, som skjer gjennom håndspåleggelse. En biskop vies av tre andre biskoper, en prest og diakon vies av stiftets biskop. Prestevigselen er mottakelse av den myndighet og oppgave Kristus meddelte apostlene, og er en fortsettelse av Kristi prestegjerning i verden. Forutsetningen for sant prestedømme er kontinuerlig suksesjon like ned til apostlene. Prestevigselen er betingelsen for alle de andre kirkelige handlingers gyldighet. Kun menn kan vies til prest.