Hans Allhellighet Bartholomeos, erkebiskop av Konstantinopel det nye Roma og Økumenisk Patriark - det forekommer så eksotisk at man skulle tro det var hentet fra et eventyr. Men så er det ikke det. Vi snakker om den nåværende representanten for den eldste levende intitusjonen i Istanbul, Konstantinopels gamle bispestol. Bartholomeos og hans kirke er kanskje ukjente i Norge, men ikke ute i verden. I en kirke som teller ca. 300 millioner medlemmer, er han "den fremste blant likemenn" blant verdens ortodokse biskoper. Patriark Bartholomeos ble innsatt på Den økumeniske tronen i 1991, som den 270. etterfølger av apostelen Andreas. Også i Norge finnes det menigheter som hører inn under Konstantinopels patriarkat, nemlig "Hellige Nikolai ortodokse menighet" og "Evangelismos tis Theotokos", begge i Oslo.
11. april ble det offentliggjort at Bartholomeos er tildelt Sofie-prisen for 2002. Sofie-prisen gis til en person eller institusjon som har utmerket seg i forbindelse med miljøvernsaken, og som har bidratt på en skapende måte når det gjelder å peke på alternativer til den nåværende rovdrift på naturen. Allerede i sin innsettelsestale i 1991 gjorde Bartholomeos det til en viktig oppgave å virke for økt bevissthet omkring miljøvernspørsmål. I den forbindelse har han initiert en rekke seminarer, bl.a. de såkalte "Halki-seminarene" som har funnet sted i Treenighetsklosteret på øya Halki (i nærheten av Istanbul). Han har rettet fokus mot de økologiske problemene i Svartehavsregionen, og har samlet deltakere fra alle land som grenser mot Svartehavet for å drøfte disse problemene. Han har formant amerikanske statsledere til å ratifisere Kyoto-avtalen, og har overhodet virket sterkt og i mange sammenhenger for miljøvernsaken. Av spesiell interesse er det at han har tatt initiativ til å få etablert 1. september (kirkelig nyttår i Den ortodokse kirke) som en dag til bønn for bevarelsen av naturen. I den forbindelse er det laget hymner og bønner til bruk i gudstjenesten. Dette er særdeles viktig fordi gudstjenestelivet antakeligvis er den sterkeste dannelseskraften i Den ortodokse kirke.
Bartholomeos' engasjement springer ut av en bestemt teologisk tradisjon, nemlig det nedarvede kristne virkelighetsbildet fra den gresk-bysantinske kulturkretsen. Det er nærliggende å si at denne teologiske konsepsjonen er annerledes enn den typiske kristne tenkemåten man finner i Vest-Europa. Mens vesteuropeisk kristendom i stor grad vektlegger det historisk eksisterende menneskets gudsforhold, og betrakter naturen som en scene for menneskelig handling, finnes det en tendens i tradisjonell ortodoks teologi som utfolder hele det kosmiske potensialet som ligger i visse sentrale nytestamentlige tekster. I Romerbrevet (kap. 8) snakkes det f.eks. om naturen som lengter etter frigjøring fra forgjengeligheten, og i Efeserbrevet (1,10) om at alle ting skal sammenfattes i Kristus. I gresk teologi har dette fått den utforming at menneskets frelse er forbundet med naturens frelse, og at man har å gjøre med to sider av samme sak.
Når man fra protestantisk hold begir seg inn i miljødebatten, skjer det gjerne fra forvalteransvarets synsvinkel. Dette kan sikkert være vel og bra - så langt det rekker. Det har imidlertid sine problematiske sider. For det første er "forvaltning" et flertydig begrep, og et viktig spørsmål er om hvorfor det skal forvaltes. For det andre er det en teologisk ulempe at med denne innfallsvinkelen blir naturvernspørsmålet av sekundær betydning rent religiøst. Kosmologi (læren om verdens skapelse og orden) blir bare løselig forbundet med soteriologi (læren om frelsen). Omsorgen for naturen er ikke soteriologisk begrunnet. Bartholomeos' engasjement bygger på en virkelighetsoppfatning som gir naturen en viktig teologisk betydning. Mennesket er skapt som en del av naturen, og forholdet mellom menneske og natur er brakt inn i sentrum for refleksjonen over syndefallet og frelsen. Når mennesket forsås som en del av naturen, er det ikke bare på den måten at det er avhengig av sine omgivelser for å leve, men i den forstand at naturen er avhengig av mennesket for å nå sitt mål. Det overordnede prinsippet i denne tenkningen er at det gis et guddommelig mål for skaperverket, dvs. for det totale skaperverk med mennesket i sentrum. I skapelsen fikk verden en planmessig orden som et uttrykk for Guds visdom. Innenfor makrokosmos fremtrer mennesket som et mikrokosmos, knyttet sammen med sin omgivelse både i ontologisk og etisk forstand. Motivet bak skapelsen er Guds godhet og menneskekjærlighet (filanthropia), og siktemålet for det hele er at alle ting skal bringes frem til et harmonisk fellesskap hvori mennesket skal fungere som sentral formidler (mediator) mellom skaperverket og guddommen. Syndefallet forstyrret dette oppdraget, og synden har som resultat at det skapte lider under angst og smerte, forgjengelighet og død. Den grove utnyttelsen av naturen og medmenneskene skyldes at gudsforholdet er skadet slik at menneskene, som prisgitt sine omgivelser, søker å sikre livet ved å utnytte naturen og hverandre. "Synden er roten til den pågående ødeleggelsen av omgivelsene", sier Bartholomeos (Budskap fra Hans Allhellighet på bønnedagen for beskyttelsen av miljøet, 1. september 1994).
Det er Kristus som fullbyrder formidlerrollen, og menneskene skal, som deltakere i Kristi verk gjennom Kirken, bidra til å forene natur og kultur til et harmonisk hele i Gud. Frelse er derfor helbredelse av det hele, av mennesket som gjenstand for Guds kjærlighet, og av naturen som den gudgitte rammen for menneskelig virksomhet. Denne teologiske oppfatningen finner sin utforming hos de kappadokiske teologene på 300-tallet, og blir klarest formulert hos Maximos Bekjenneren på 600-tallet. Bartholomeos snakker i denne forbindelse om et trefoldig ethos: Det eucharistiske ethos innebærer at naturlige ressurser brukes med takksigelse idet de ofres til Gud, ja, ikke bare de, men også vi. I Eucharistien bringer vi tilbake til Gud det som er Hans, brødet og vinen. De representerer frukten av den skapte verden, men er ikke lenger fanget i syndefallets virkelighet. De returneres som frigjorte, renset fra fallets tilstand og istandsatt til å motta i seg selv det guddommelige nærværet. Det asketiske ethos innebærer at vi gjennom faste og åndelig virksomhet viser nøkternhet, og mottar denne verdens goder som Guds gaver. Disse gavene er ikke vår eiendom, og vi står derfor ikke fritt til å bruke og kaste dem. Det liturgiske ethos understreker fellesskapet i omsorg og fordeling. Likesom den liturgiske feiringen (gudstjenesten) er utøvd i omsorgmessig fellesskap med mennesker innfor Gud, mottar menneskene i fellesskap de jordiske velsignelsene som Gud har gitt alle skapninger (ibid.): "Å ikke dele vår egen rikdom med de fattige, er tyveri fra de fattige, og berøver dem deres livsmuligheter. Vi besitter dermed ikke vår egen rikdom, men deres, som en av Kirkens hellige fedre påminner oss. Ifølge ortodoks teologi står vi innfor Skaperen i egenskap av å være Guds Kirke. Kirken er den Herre Jesu Kristi vedvarende inkarnerte nærvær i verden, et nærvær for verdens frelses skyld, ikke bare for menneskeheten, men for det totale skaperverket." Noen vil kanskje stille spørsmålstegn ved gyldigheten av en slik virkelighetsforståelse. Den er imidlertid rotfestet ortodoks-kristen tradisjon, og kan uten tvil være et fruktbart utgangspunkt for refleksjoner over hvordan man skal håndtere miljøødeleggelser ved hjelp av konkrete virkemidler. En velutviklet teologisk virkelighetsfortolkning gir gode muligheter til å motivere troende mennesker til praktisk innsats. Dette er også et av patriark Bartholomeos' anliggender: at man skal gjennomtenke hvordan naturvern kan utøves, og at man skal finne praktiske veier til å oppnå resultater.
12. juni kommer han til Norge for å motta prisen. Da skal vi være klar over at det er en internasjonalt kjent og respektert kirkeleder som besøker oss, en verdig representant for den store kristne tradisjonen i øst.
Se også;
Den grønne
patriarken