Se også Hellige Moder Maria – en helgen av vår tid
”Jeg
vil ikke bli som et gammelt minne,
ta
meg som en fremtid, glad og bar…”
Med sitt utrettelige arbeid for lidende og fornedrede mennesker i Paris’ bakgater og som endte opp som martyr gjennom sin stedfortredende død i gasskammer gav en ny dimensjon til det ortodokse klosterkall og blir av mange i dag betraktet som en helgen (og arbeid er i gang for en formell kanonisering). I forbindelse med utgivelsen av den svenske oversettelsen av presten Sergij Hakkels bok om henne gir vi et lite blikk inn i hennes biografi og anbefaler boken om henne.
Sergij Hakkel:
Den gömda pärlan – Moder Maria Skobtsova.
Artos 2000.
Jeg stiftet bekjentskap med moder Maria første gang på Den russiske kristne studentbevegelsens konferanse i den lille byen Montfort i Frankrike, hun het den gang Elisaveta Jurievna Skobtsova. Ytre sett var hun kanskje ikke engang tiltrekkende hun virket skravlete, likegyldig i klesveien og svært nærsynt. Men disse nærsynte øynene lyste så klokt bak brillene, det rødlige ansiktet var blidt og hun talte så energisk, hun var så lidenskapelig opptatt av en idè eller plan at det ikke var mulig å tvile på at hun hadde rett, at det som nettopp nå brente i hennes sjel var absolutt nødvendig.
Jeg hørte aldri at hun snakket likegyldig om noe. Om hun ikke var interessert i noe, blandet hun seg heller ikke inn i samtalen. På denne tiden var hennes hjerte fylt av medlidenhet med de russiske arbeiderne på den franske landsbygden. Hun fortalte om sine reiser, om samtaler med arbeiderne, om sitt strev med å redde dem ut av deres alkoholisme og meningsløse tilværelse, om hvor ytterst kjedelig deres liv var.
Du stilte dem på rad, en og en,
Og sa til meg: De er hjemløse sjeler.
Forvandle dem til dine egne ben,
Ditt blod, ditt hjerte, kroppens alle celler.Du som gir alt, Du ser at jeg bærer
All forvirring og stolthets ømme byrde,
Og deres utallige arr,
Og stahetens glød med sine følger.
O Herre, la dem ei mer trede på
De veier hvor døden gjemmer redsler.
De gav meg lov å være sin mor,
Og derfor kler jeg meg i deres filler.
Dette diktet skrev Elisaveta Jurievna i begynnelsen av 1930-tallet, på den tiden da hun var sekretær for Den russiske kristne studentbevegelsen på landsbygden.
Kongressen i Montfort fant sted på ungdomsleirens område. De lave trebrakkene bruktes som spisesal og forsamlingssal og en ble brukt som kirke. Den minte mer om en skog, så pyntet var den med blomster og grener.
Der var også brakker for gjestene og foreleserne, en for menn og en for kvinner, hvor man holdt endeløse og ivrige samtaler. Sjelen i denne vår kvinnebrakke var Elisaveta Skobtsova. Etter en vanlig konferansedag, spent og fylt med forelesninger (blant foreleserne var også fader Sergej Bulgakov og Berdjajev), gikk vi til hvile og søvn. Men det var nettopp da samtalen med Elisaveta Jurievna begynte og den holdt på til langt på natt – hun trengte verken søvn eller hvile.
Mange år senere, under den tyske okkupasjonen, var en lignende ungdomsleir i Compiègne omgitt av piggtråd. Brakkene ble brukt som konsentrasjonsleir og man hadde bragt dit fanger fra fengslene i Paris. Den 21. april 1943 kom Elisaveta Jurievna (da moder Maria) dit fra Fort Romainville – og derfra ble hun sendt til Tyskland, til døden i Ravensbrück…
I september 1931 reiste jeg fra Paris til kysten nord for Bourdeaux, til Studentbevegelsens pikeleir. Her treftes både hele vår glade, sammensveisede unge flokk og noen helt fremmede mennesker som hadde fått vite om leiren gjennom våre avisannonser. Litt senere kom Elisaveta Jurievna til oss.
Morgenene tilbragte vi på stranden, men etter middagen hadde vi ”stille time”. Vår gjeng hadde kommet overens med Elisaveta Jurievna om at vi skulle tilbringe denne hviletime sammen. Vi fant en eng omgitt av blomstrende lyng og høye grantrær. Vi satt med våre solbrente rygger mot solen og strikket. Elisaveta gjemte seg i skyggen – alle våre forsøk på å få henne til å kle av seg og legge seg i solen var forgjeves.
Hun pleide enten selv å fortelle for oss, eller hun fikk noen andre til å fortelle noe mens hun selv broderte. Dette broderiet var uvanlig, og interesserte oss svært. Hun spente et enkelt stykke tøy på broderrammen – det var ikke noen tegning på det. Og Elisaveta som tegnet så flott! Men på tøyet kom det snart frem noen underlige fisker med bøyde rygger og glinsende skjell og krøkte finner.
Elisaveta Jurievna kjente til det gamle ikonbroderiets flate, dekkende sting og hun hadde valgt ut tråd i uvanlige farger som gled over i hverandre. Et tynt nett la seg over fiskene, hender strakte seg ned til dem og over dem åpenbarte apostlenes skikkelser seg – bøyde og med forundrede ansikter. Og slik hadde Elisaveta mot slutten av vår feriemåned brodert et ikon over et tema fra Det nye testamente. Hennes ikoner var alltid forbløffende uvanlige. Så så jeg for eksempel senere et ikon av Pasjonsbebudelsen (det hender at Bebudelsen faller på Den store fredag ) som hun hadde brodert. Engelen holdt et kors i hendene i stedet for en lilje.
Hver stille time tigget og ba vi Elisaveta Jurievna om å fortelle noe fra sin ungdom for oss. Vi visste godt at hennes ungdom hadde vært full av søken og ettertanke. I hennes nærhet hadde det funnes poeter som Gumiljov og Akhmatoa, Vjatjeslav og fremfor alt Blok.
Da Elisaveta Jurievna fortalte om sitt første besøk hos Blok, så jeg straks for meg hennes datter Gajana. Hun kom til Blok nettopp som en slik fargerik og rødmusset pike, gutteaktig keitete og heftig i sine bevegelser. Og det fantes trolig ikke noe som kunne slukke rødmen på hennes kinn. Da vi hørte på henne, forklarte vi alle sammen for Elisavea Jurievna at hun ganske enkelt var forelsket i Blok. Etter å ha tiet en stund, svarte hun at det på den tiden ikke hadde vært en eneste tenkende pike i hele Russland som ikke hadde vært forelsket i Blok. Ingen av oss visste den gang at denne følelse var uendelig større og mer komplisert enn en forelskelse og at den hedde fulgt henne gjennom hele livet.
Pikeleirens siste kveld samlet alle gruppelederene seg i det lille rommet til hovedlederen Maria Pavlovna Tolstoj. Vi satt sammentrengte og snakket om alt mulig; etter en stund forsøkte vi å forklare hva lykke er for noe. De aller fleste betraktet gjensidig kjærlighet som lykken. Jeg husker to av forklaringene.
Fader Sergej Bulgakovs datter, Maria Sergejevna, som fremdeles var dyster og tragisk etter skilsmissen fra sin vanskelige og underlige mann (jeg vet nå at det var han som var helten i poemet ”Bergene” og ”Sluttens poem” og at han hadde forlatt dikterinnen Marina Tsvetajeva for Maria Sergejevnas skyld) – sa at lykken også består i at man kaster seg for en manns føtter selv om man vet at han ikke fortjener det.
Og Elisaveta Jurievna sa at lykken består i helt å forsake seg selv og tjene menneskene. Begge talte sant om seg selv.
* * *
Det var økonomisk krise ute i Europa og det var i første rekke utlendinger som ble oppsagt. Det var svært mange arbeidsløse russere på gaten i Paris. Studentbevegelsen ga oss et lokale og vår unge gjeng organiserte gratismåltider for de arbeidsløse. På søndagene var det stengt, og vi hadde interne festlige samlinger bare for oss sev. Vi valgte litterære, filosofiske eller kunsthistoriske emner.
En av disse samlingene har kommet frem fra glemselen, liksom lokket frem av en lyskaster. De var en søndag i 1932. Vi som var vertinner for samlingen holdt på med tebordet og foredraget hadde nettopp tatt slutt. Plutselig kam det inn en nonne av den åpne døren. Et svart slør innrammet det velkjente og smilende ansiktet. Bak brillene lyste hennes kloke og glade øyne. Det var Elisaeta Jurievna. Vi sprang frem til henne og kysset henne. Og vi overøste henne med spørsmål.
Tre dager tidligere hadde Elisaveta Jurievna blitt viet til nonne i den ærverdige Sergijs kirke ved det teologiske instituttet. Fra den dagen av var hun nonnen Maria. Vigselen hadde skjedd bak lukkede dører og den hadde allerede lenge vært planlagt av Elisaveta Jurievna – det skulle bli et klosterliv i hemmelighet.
Det var forutsatt at ingen skulle vite om dette og at ikke noe skulle forandres i det ytre i hennes liv. Hun skulle helt enkelt påta seg visse åndelige forpliktelser. Det var metropolitt Eulogij som tok imot hennes klosterløfter – og han bestemte at plassen for hennes askese skulle være i ”menneskehjertets ørken”.
Ifølge tradisjonen forblir man alene i kirken i tre dager etter vigselen. Også Elisaveta Jurievna tilbragte de tre dagene slik. Den hellige Sergijs kirke, som var full av Steljetskijs veggmalerier, innbød til ettertanke På de lave hvelvene hadde kunstneren malt seksvingede serafer som dekket til sine åsyn Det var en hvirvel av grårosa vinger som fløy opp der.
På kvelden den tredje dagen hadde Elisaveta Jurievna kommet til en beslutning – hun skulle gå åpent ut i verden som nonne og hun skulle bygge opp et slags nytt klosterfolk. Hun sa at nonnedrakten hadde spilt en stor rolle for denne beslutningen – og hun ville slett ikke ta den av seg igjen. Hele livet hadde tingene tynget henne ned og hun hadde alltid kledt seg uvørent - alltid var det noe som var revet opp eller som stakk ut. Også håret hadde hun problemer med. Men nå hadde hun en lang, svart og vid kledning som skjulte figuren hennes, sløret som omgav ansiktet hennes og skjulte håret og som falt ned over skuldrene og brystet. Det var første gang i livet, sa moder Maria, at hun kjente det som om det virkelige var hennes klær, behagelige og passende – klær hun ikke merket noe til. Og hun gikk ut av kirken og inn i verden, hun kom til menneskene – til oss.
Slik begynte hennes klostergjerning – en gjerning som ikke var forutsett av noen kirkelig kanon og som var til anstøt for de fleste fromme troende. Hun fortsatte å bo sammen med sin mor, Sofia Borisovna Pilenko, sin 19-årige datter Gajana og sin 13-årige sønn fra sitt andre ekteskap – Jura Skobtsov. Hun var full av energi og besluttsomhet. Hun drømte om et stort verk, om å ordne et hus for hjemløse og ulykkelige, et sags broderskap eller et slags nytt kloster. Dessuten planla hun misjonskurser, et aldershjem, en gratisbespisning og hjelp til russere i fengsel, sinnsykehus og andre sykehus. Og alt dette ble det også noe av etter hvert – på et underfullt vis, bare ved at hun var overbevist om at det var nødvendig, gjennom hennes styrke og energi og dype tro. Noen steder fant man penger og hva mer er – krefter – til å klare dette.
Huset i den stille grenden Villa de Saxe som moder Maria leide og skulle innrede som et hjem tross sundt tenkende menneskers innvendinger, var et stort våningshus i to etasjer med en liten gård foran. Det var 14 rom i andre etasje. I første etasje var det en spisesal, en forsamlingssal, en liten kirke som helt og holdent var innredet av moder Maria og pyntet med de ikoner hun hadde brodert. Dessuten fantes alt som ellers var nødvendig for husholdningen. Huset var i dårlig stand og møblert med tilfeldig sammenraskede møbler.
De menneskene som bosatte seg der var svært kompliserte. Deres livsomstendigheter og de vanskeligheter de hadde vært gjennom, hadde gjort dem til nevrotikere som passet svært dårlig til en tilværelse sammen med andre mennesker. Alt moder Maria gjorde for dem, betraktet de som hennes plikt. De brydde seg ikke om at moder Maria bodde i det dårligste av alle rommene – ja det var ikke egentlig noe rom i det hele tatt, men skapkammeret bak varmtvannsberederen. Når hun ba noen inn til seg for en samtale, kalte hun det for å ”sitte på asken”. Tyveri og bedrageri forekom. Bare moder Marias helt oppriktige menneskekjærlighet og nettopp hennes kjærlighet til de ulykkelige og fordrervede, samt troen på det som var skjult for alle, men som like fullt eksisterer i hvert rent og godt menneskeansikt, formådde å temme disse piggete og forbitrede vesener.
De materielle vanskelighetene var utrolige. Ofte reiste moder Maria om natten, før det lysnet, til Hallene – ”Paris’ buk” – hvor man drev grossisthandel, til kjøpmennene på torgene. Det fantes en regel om toll, ikke bare for import, men også for eksport, og kjøpmennene foretrakk å selge det som var lettbedervelig til spottepris. Slik kunne man kjøpe fisk og kjøtt og grønnsaker billig.
Det er umulig å forstå hvordan moder Maria fikk økonomien til å gå opp når hun gav mat til så mange mennesker og holdt et så stort hus i orden. Hun pleide å spøke med at om man åpnet hennes hjerte, ville man ikke finne annet der enn overslag, kombinasjoner og ubetalte regninger.
Under alle disse enorme og forskjellige vanskeligheter som moder Maria frivillig hadde påtatt se, skrev hun følgende dikt:
Endelig! Jeg låser døren raskt.
Alt i huset lukter rått og gammelt.
Vinduene er grumsete av støv,
Frekt og svinnt kravler musene i halmen.Jeg skal skure mitt gamle bord hvitt.
Jeg skal nå ned i alle hjørner med kosten.
Det som en gang har vært drøm og ord,
Brenner lett og etterlater kun aske.Stuen min skal være varm og hyggelig,
Det skal bli et skjul der intet mangler.
Jeg skal skjære brødet på et fat,
Jeg skal spe litt vin med vann.Solen sender meg sitt siste skinn,
Kvelden dekker skyene med rosa lapper…
Fem av ti piker kom for sent.
Oljen tok slutt i deres lamper.Dagen gikk, det var en kjedlig dag
Natten kommer, stillheten faller på.
Kulden griper luften i et drag,
Og kroppen faller forræderisk i søvn.Om jeg bare kunne holde ut.
Vilje, rist av deg søvnens myke dyne!
Det er svart i vinduet som det var,
Alt er fullt av samme kalde taushet.Dagen gryr, min ånd blir modig.
Hanen galer, solen strekker sine stråler.
Du kan komme, kjære Gjest, når du vil.
Jeg har fylt min lampe her med olje.
* * *
Om sommeren reiste jeg til min mor i Estland. I august ble Den kristne studentbevegelsens baltiske kongress holdt der. Moder Maria var blant dem som kom fra Paris.
Kongressen fant sted i Pjukhtitsaklosteret. Moder Maria var uvanlig interessert i dette. Hun var mye sammen med nonnene og betraktet dem. Jeg tror at nonnene i klosteret der i dypet av sitt sjel var svært misfornøyd med en slik nonne. Hun hadde ikke noe av den tradisjonelle ydmykheten og ikke noe av den innadvendte, asketiske eremittånd! Hele henne var midt blant menneskene og var som et inkarnert opprør. Moder Maria kom på sin side til slutt til en definitiv overbevisning: ”det kan kun finnes personlig fromhet, et klosterliv som sådant finnes ikke i seg selv. Klosterlivet er helt enkelt en erstatning for familielivet og står ikke på noe høyere nivå”.
I slutten av november 1933 flyttet vi til Estland. Dit flyttet også Den russiske kristne studentbevegelsens forlag og tidsskrift.
I løpet av mange år fortsatte vi ivrig vår korrespondanse, og der fortalte vi selvfølgelig om hvordan våre venner levde. I 1934 leide moder Maria et stort hus med 48 rom på rue Lourmel Der fantes det også en stor forsamlingssal og en garasje hvor det ble innredet en nydelig kirke. Også rommene var store der.
1935 flyttet moder Marias datter Gajana til Sovjetunionen, med hjelp av forfatteren Aleksej Tolstoj som besøkte Paris. Dette fremkalte ytterligere en eksplosjon av indignasjon mot moder Maria blant de konservative emigrantkretsene. … Og Gajana døde der sommeren 1936. Vi hadde vanskelig for å tro at det var sant.
Herre, blend meg ikke med skinnet.
Herre, plag meg ikke med sorgen.
Jeg rørte i sommer ved og kjente
Universets dype gjemmesteder.
Dit hvor regn og floder råder
Stikker Du Ditt kors ned på jorden.Jeg rykker det opp med den kraft Du gav meg
Og jeg roper med sorg: Hosianna.
En korsløs grav finnes et sted i verden
Med en enkel innskrift: Gajana.
Min datter under jorden ligger.
Natten over jorden tier.Guds lysbærende hender er tunge.
Min forstand forsvinner i dis.
Vinger skal Gud gi min unge,
Så hun kan nå paradis.
Og meg skal Han gi tålmodighet
For å fatte Hans vilje på jord.
Under disse årene var moder Maria stadig opptatt av arbeidet. Hun besøkte fengsler og sykehus hun organiserte et suppekjøkken og et aldershjem i Noisy-le-Grand. Det sistnevnte ble ledet av Fjodor Timofejevitsh Pianov, som senere ble arrestert av tyskerne og som ved et under overlevde fangenskapet i Buchenwald.
Korrespondansen og kontakten tok slutt på 40-tallet da grensen ble stengt, og man begynte å arrestere folk, for da ble all kontakt med utlandet farlig. Langt senere, etter 1956 og den tjuende partikongressen, fikk vi vite mye. Om moder Marias heltemodige opptreden under den tyske okkupasjonen av Paris, om de grusomme og forferdelige forholdene i konsentrasjonsleiren og om gasskammeret den 31. mars 1945 – Langfredagen.
Hentet fra Menighetsbladet til Kristi Förklarings ortodoxa Kyrka i Stockholm.