Se også Moder Maria (Skobtsova) 1891 -1945 fra Tamara Miljutina’s memoirer, (Tartu, Estland)
Og en annen engel kom og stod ved alteret, og han
hadde et røkelsekar av gull; og det ble gitt ham meget
røkelse, for at han skulle legge den til alle de helliges
bønner på gull-alteret foran tronen. Og røken av
røkelsen steg fra engelens hånd opp for Gud
med de helliges bønner.
Johannes Åpenbaring 8, 3-4.
Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner – i disse ordene ligger hele det evangeliske idealet og der finnes den eneste evangeliske livsveien. Men det gjelder nettopp levned. Altfor ofte henføres Frelserens ord til hvordan en kristen bør dø. Men her er det spørsmål om å leve: ”å gi sitt liv”, å gi det bort, skjenke det, å uttømme det, å bruke det for sin neste – det betyr i første rekke å leve for sin neste, leve dag etter dag, leve målrettet – mens man bærer hele livets tyngde på sin skuldre – både sitt eget liv og andres… Og om den tiden kommer da man bare kan elske hverandre like til enden gjennom sin død, da bør man også gi sitt liv og synke ned i døden – og dette er livets triumf og seier.
Slik levde moder Maria sitt lidelsesfulle og i en viss mening ødslige liv. Men målet for hennes selvuttømmelse, hennes kenose, overgikk mange mål, det oversteg vår erfaring og vår forstand. I vår midte var hun en utfordring og et anstøt. For noen var hun en urokkelig grunn, for andre en Guds dom. Hun tok på seg ”korsets dårskap” og viste det i sitt liv, den guddommelige kjærlighetens dårskap – en inkarnasjon like til slutten, et fellesskap med denne fremmede verden som hun likevel elsket like til døden. Den Allhellige Treenighetens selvoppofrende kjærlighet like til korsets død. Mange av oss tok først anstøt av hennes forkastelse av alt konvensjonelt, hennes forkastelse av ”alt som synes å være noe” men likevel ikke ”er noe”, ja den utfordring som hun slynget mot alt som ikke er livets vesen - først mange år senere forstod vi bedre. Hun kunne – da hun gikk i sin Herre og Mesters fortspor – elske både ”forgjeves” og ”uten resultat”, elske mennesker som hadde bukket under, som håpløse tilfeller, som ”det i alle fall ikke kunne bli noe av”, slike ”som det ikke engang blir folk av i graven”, bare fordi de hørte sammen med henne, de var russere, fratatt alt og på vei mot undergangen. Og senere – under krigen – bare fordi de var mennesker i dødsfare, i angst, i forfølgelse, i sult og ensomhet – fordi de hørte sammen med henne gjennom blodets bånd, ikke fordi de var av noen spesiell nasjonalitet, men fordi Kristus hadde utgydt sitt blod for dem, fordi Hans guddommelige kjærlighet hadde grepet henne like til enden. Hun gikk sannelig Kristusdårens vei; menneskelig sett levde hun dåraktig. Men er ikke hele Evangeliet bare dårskap i denne verdens vises øyne, i øynene til mennesker med bare jordisk erfaring? Er ikke kjærligheten i det hele tatt – det å glemme seg selv for Guds og sin nestes skyld – direkte vanvittig? Og er det ikke slik at Gud elsker oss ”like til døden, ja til døden på korset”?
Moder Maria levde i medlidelse og bar ansvarsfullt sitt kristne navn – en motsigelse
som sliter i stykker både sjel og legeme: i kjærlighet for Kjærlighetens skyld,
døende for Livets skyld, idet hun gir sitt liv for Gudsrikets sannhet. Bildet
av henne kommer til å bli lysere og lysere, og hennes åndelige betydning kommer
til å stadig vokse for oss etter hvert som vi fatter den ytterste betydning
av den inkarnerte og korsfestede kjærligheten.
Av metropolitt Antonij (Bloom) av Surozh.
O salige moder Maria, da du levde blant oss, viste du at lydighet mot Guds vilje er veien til himlenes rike. Selv om verden var full av krig og hadde glemt Guds veier, sluttet du aldri å ha omsorg for de syke, de hjemløse, de svake og åndelig forvirrede. Du lot ikke hatets kulde trenge inn i deg, men viste medlidenhet med alle Guds barn. Nå må du, som er Kristi vår Guds vitne, se ned fra din himmelske bolig til oss som løfter vår stemme i bønn til deg. Be for oss ved Guds trone om at vi må styrkes i kjærlighet til Gud og vår neste. Lær oss å se Guds bilde i ethvert menneske. Ved ord og gjerning lærte du oss å være tålmodig i lidelse, glad i motgang og alltid å sette vår lit til Guds forsyn alle steder og i alle situasjoner i vårt liv. La oss få se alle våre utallige frivillige og ufrivillige synder. Forny vår tro og tillit til den levende Gud og Hans tilgivelse. Og når dødens time kommer, ta oss da ved hånden og gi oss frimodighet til å stå for Kristi forferdelige domstol. La oss verdiges å få del i gleden i det evige rike som venter alle dem som elsker Kristus av hele sitt hjerte. Amen
Du ble en Kristi brud, ærverdige Moder, / og gav din kropp og sjel til Ham som et levende offer/ Du avslørte menneskehetens onde sider / ved å la oppstandelsens lys skinne gjennom deg. / Vi feirer ditt minne med kjærlighet,/ o martyr og bekjenner Maria,/ be til Kristus, vår Gud, om frelse for våre sjeler.
Du ble et redskap for Guds kjærlighet, hellige martyr Maria,/ og lærte oss å elske Kristus av all vår hu. / Du beseiret det onde ved ikke å falle i sjeleforderverens hender. / Du drakk av lidelsens kalk. / Og Skaperen tok imot din død fremfor andre ofre,/ og kronet deg med seierskransen fra sin mektige hånd. / Be inderlig om at intet må hindre oss fra å følge Guds vilje / for du er en stjerne som skinner i mørket.
Vi høylover deg, hellige martyr Maria, og vi ærer dine dyrebare lidelser, som du utstod for Kristus, vår Gud.
Vi må ære de hellige som Kristi venner og Guds barn og arvinger, som evangelisten
Johannes sier: ”For så mange som har mottatt Ham, gav Han makt til å bli Guds
barn”. La oss nøye iaktta leveviset til apostlene, martyrene, asketene og de
rettferdige som forkynte Herrens komme. La oss etterligne deres tro, kjærlighet,
håp, iver og liv, tålmodighet og lidelse og utholdenhet like til døden, så også
vi kan få del i deres herlighet. Hl. Johannes Damaskenos . Kirken har ingen
myndighet til å ”utnevne” helgener. Den kan bare erkjenne dem og gi dem rett
ære. Mange av de hellige som vi kjenner, har aldri blitt ”kanonisert”, men deres
evige herlighet blir ikke mindre i Guds øyne av den grunn eller av at mennesker
ikke oppdager deres hellighet. Når vi kan erkjenne at en person er hellig, når
det fremstår som uimotsigelig, og vi vil gi vitnesbyrd om det til kommende generasjoner,
takker Kirken Gud for Hans miskunn mot oss ved å åpenbare sine mektige gjerninger,
en slik godkjennelse eller ”kanonisering” er en nåde for oss, ikke for de hellige
selv, som jo ikke trenger ære fra mennesker. I en kanonisering er det vi som
får mulighet til å anmode den hellige om forbønn. I Den ortodokse kirke starter
anerkjennelsen av en ny helgen med venerasjon og aksept blant det troende folk.
Først deretter tar hierarkiet affære – og etter nøye undersøkelse og gransking
gir man tillatelse til en høytidelig liturgisk forherligelse.
John Meyendorff.
Den ortodokse forståelse av ”de helliges samfunn” er som en kjede av gjensidig
kjærlighet og forbønn, og i denne kjærlighetens bønn har medlemmer av kirken
på jorden sin plass, de som er kalt til å ”være hellige”. Privat kan en ortodoks
kristen be om forbønn fra hvilket som helst medlem av kirken, enten vedkommende
er kanonisert eller ikke. I offentlig gudstjeneste ber kirken vanligvis bare
til dem som er blitt offisielt proklamert som helgener, men i spesielle tilfeller
kan en offentlig kult dannes uten formell kanonisering. I den greske kirke under
det ottomanske styret begynte man snart å minnes de Nye Martyrene i gudstjenestene,
og det var noe som oftest oppstod spontant ved folkets initiativ. Det samme
har hendt i de senere år med de Nye Russiske Martyrene på visse steder både
utenfor og innenfor Sovjetunionen (Russland) har de blitt æret som hellige i
kirkens gudstjenester. Biskop Kallistos Ware. Moder Marias navn kom til oss
flere ganger … og vi følte ettersom uken gikk at hun var nær oss. Hennes ytterste
selvoppofrelse og omsorg for frelsen for enhver som kom i hennes vei i Frankrike
under andre verdenskrig var svært inspirerende. Russiske studenter trengte en
mor, hjemløse kvinner trengte et sted å være, jøder og mange andre på flukt
trengte beskyttelse og skjulested – og alle kom de under kjærlige og medfølende
beskyttelses-vinger. Til slutt gav hun sitt liv for sine venner. Hun er en hellig
kvinne av vår tid, et forbilde for oss, en som levde i vår tid og i en kultur
og under omstendigheter vi kjenner.
Uttalelse fra kvinne-konferanse i Istanbul 1997.