2008

• Erkebiskop Gabriels besøk

I tillegg til reiserapporten du finner lenke til ovenfor har også andre menigheter som deltok i deler av programmet skrevet sine rapporter fra oppholdet.

Guds Moders beskyttelse i København: http://www.ortodoks.dk/selja-2008.html
Kristi Forklarings kyrka i Överkalix sin side: http://www.sirillus.se/kristi_forklarings_kyrka/index.htm (se lenken "Nytt på hemsidan")

• Munketonsur på Hl. Trifon skita

Dagen for de hellige apostelfyrstene Peter og Paulus (Persok)  12. juli er en av de tre feiringene som er innarbeidet på hl. Trifon Skita i Hurdal.

I år ble denne dagen særlig festlig og viktig. Erkebiskop Gabriel hadde gitt sin velsignelse til at f. Johannes kunne foreta tonsur til razofor-munk  av Jova Martetic. (59 år og født i Makedonia). Dette skjedde så i forkant av Den guddommelige liturgien. Deltakere var foruten Skitaens medlemmer arkimandritt Johannes og hierodiakon serafim: f. igumen Dorotej fra Trenighetens kloster i bredaret, f. Bengt Hagström fra Göteborg, f. Christoforos Schuff og f. Olav P Lerseth fra Oslo samt mange andre, tilsammen over 30 personer. Etter liturgien var det som alltid et hyggelig måltid og givende samvær. f. Dorotej fortalte om forholdene for Den ortodokse kirke i Sverige. Med denne tonsuren har Hellige Trifon Skitas broderskap nå tre munker.

• Tale ved åpning av ikonutstilling i Ulstein kloster

Utstilling i Utstein kloster i Rogaland (Augustinerkloster fra 1200-tallet, det enste bevarte middelalderske klosteranlegg i Norge) startet 15. mars og blir avsluttet den 15. august. Tema er påsken og ortodokse helgener med tilknytning til Norge. Utstillere er Ove G Svele og Haik Azarian . T.Tollefsen er forfatter til katalog. Fr. Johannes' tale på åpningen gjengis nedenfor.

Så fjernt og dog så nært.

Jeg har fått ære og glede av å si noen ord ved åpningen av denne utstillingen av nye ikoner på det ærverdige og gamle Utstein kloster. Det igjen er en påminnelse om hvilken sammenheng ikonkunsten har oppstått og blitt utviklet og fremdeles hører hjemme i. For det er ingen tvil om at det er Den ortodokse kirke som er den naturlige ramme og basis for den levende ikonkunsten.

Det er ikke mange år siden en slik utstilling ville vært utenkelig i her på Sør-Vestlandet og på et så viktig sted som Utstein kloster er. For inntil nylig ble jo ikonene betraktet som noe fremmed og sært og ukjent som utelukkende var uttrykk for ortodoks fromhet og religiøsitet og som ikke hadde noen naturlig plass i protestantisk sammenheng. Deres naturlige plass var i museer og antikvitetsbutikker som eksotiske gjenstander, foruten i de ortodokse kirkene. Ellers var det også en utbredt oppfatning at ikonene tilhørte et tidligere og nå forlatt stadium i kunsthistorien – (for øvrig er det mange som tenker slik fremdeles). Dessuten var det et faktum at man måtte lete lenge etter kunstnere som malte ikoner i Norge, og når de endelig dukket opp, så ble de ikke betraktet som ekte nok. De ble ofte møtt med den holdning at det bare er kunstnere fra ortodokse land, helst fra gamle klostre og i særdeleshet fra det hellige fjell Athos som kunne male ekte ikoner. Andre var kun dillettanter! I dag er situasjonen i ferd med å bli en annen. For det første er ikke ektheten lenger knyttet til alder og opprinnelsessted. For det andre finnes det nå et levende ortodokst kirkelig miljø i Norge som faktisk har gjort det mulig å føre frem ikonmalere som både er integrerte medlemmer av kirken og dyktige kunstnere. Dette er jo to ufravikelige premisser for å tale om ekte ikoner.

Selv om ikonene fremdeles lokaliseres innen den ortodokse kirkes sfære, betraktes de ikke lenger bare som primært eksotiske og nesten etnografiske rarieteter fra det som mange upresist kaller for ”Østkirken”, men respekteres i stadig større grad som kristen kunst som adekvat uttrykker viktige ting om Gud og mennesket og troen. Uttrykk som stadig flere kjenner seg komfortable med jo mer de klarer å forstå ikonenes symbolspråk.

Det greske ordet ikona – som tidligere var et merkelig fremmedord, men som i dag er kjent og brukt av enhver som bruker PC, betyr egentlig bare ”bilde”. Ordet er godt innarbeidet som uttrykk for den ortodokse kirkes eldgamle billedtradisjon. Vi selv taler egentlig om ”hellige ikoner”, ”hellige bilder”. Og det dreier seg om billedkunst. Men ikke om hvilken som helst kunst. Det er kunst som uttrykk for tro, ikke individuell tro og synsing, men kirkens lange trosoverlevering. Det er en kunst som langt overskrider den enkelte utøvers individuelle og subjektive grenser.

Når vi nå skal se på de bildene som er stilt ut her, så vil enhver se hvor sterkt kunsten her er knyttet til noe utenfor. Det dreier seg ikke om såkalt uavhengig kunst, om noe som bare speiler den enkelte kunstners sinn og tanker. Det vi står overfor her er en kunst som formidler kontakt utover de enkelte bildene. Dette er en kunst som forholder seg til en stor tradisjon som noe objektivt og selv er liksom dens skygge. De hører uoppløselig sammen. Ethvert ikon innen denne tradisjonen bringer oss nær og i kontakt med ideal-ikonet eller urbildet.

Dette tror jeg er noe som mer enn annet finner gjenklang i mange mennesker i vår del av verden i dag. Vi lever i en tid med ekstrem individualisme og subjektivisme. Dette resulterer i åndelig ensomhet og isolasjon. Særlig når det dynamiske samspillet med utgangspunktet har opphørt. Mange søker en reaksjon på dette: sammenheng, fellesskap, en utvidelse av sin virkelighetshorisont utover sitt eget begrensede og subjektive jeg. Mange aner sitt indre potensial og fornemmer en forløsningsnøkkel bl.a. i ikonkunsten.

Og det er nettopp ikonkunstens særpreg i forhold til den moderne kunsten, at den er hevet over det individuelle og subjektive. Ikonet er en åpenbaring. En åpenbaring av det guddommelige, et profetisk uttrykk. Det er en fremhevelse av Guds skjønnhet og er ikke noe middel til selvforherligelse. Slik blir ikonet et vindu inn til den himmelske virkelighet og en utvidelse av vår lukkede sekulære horisont.

Betrakteren opplever et møte. Et møte med Gud kanskje. Et møte med seg selv kanskje. Et ikon er jo som et speil, men et omvendt speil. Vanlige speil viser oss hvordan vi ytre sett ser ut. Ikonet viser oss ikke hvordan vi ser ut, men hva vi er kalt til å bli. Det forteller oss om det latente potensial som ligger inne i oss. Et Guds bilde. Dermed kan ikonet bli en forløsende nøkkel for vårt innelukkede potensial. Derfor merker vi også at ikonet ofte kan si noe vesentlig om oss mennesker, nettopp fordi det åpenbarer noe fundamentalt sant om Gud. Og Guds bilde er jo modellen vi alle er skapt etter og som vi er kalt til å realisere i våre liv så vi blir Gud lik.

De hellige ikonene blir møtt med stor interesse over store deler av verden, og det langt utenfor den ortodokse kirke. Her er et tegn på at ikonet formidler noe fundamentalt og allmennmenneskelig. Derfor kan det også tale direkte til søkende og åpne mennesker.

Den store russiske forfatteren F M Dostojevskij har sagt noe slikt som at ”skjønnheten skal frelse verden”. En spissformulering, selvsagt, som ikke lar seg forsvare i rasjonell teologi, men som likevel er verd å merke seg. For Gud lar seg ikke lukke inne i rasjonelle og logiske formuleringer. Mennesket er ikke bare hjerne. De gamle asketiske fedrene lærer oss at menneskets sentrum er i hjertet, her forstått som møtepunktet for menneskets erkjennelse, opplevelse og livskraft. Slik forstått blir formidlingen av den guddommelige skjønnhet i linjer og farger en inspirasjon til hele mennesket, og ikke bare diskutable utsagn. Og vi forstår at dette ikke dreier seg om tom og overflatisk estetikk.

I Den ortodokse Kirke feirer vi i dag på første søndag i Den store og hellige fasten Ortodoksiens seier . Det dreier seg om en bekreftelse av ikonene som adekvat uttrykksform og formidler av Guds åpenbaring til menneskene og Kirkens felles trosoverlevering. Det dreier seg om en feiring av beslutningene på det 7. økumeniske kirkemøte i Nikea i året 787! Dette kalles for ortodoksiens seier fordi kirkemøtets beslutninger handler om de hellige ikonene og deres plass i kirken og en bekreftelse på at ikonene som sådan er uttrykk for den sanne, ortodokse tro. Gud ble menneske for at mennesket skulle bli gud. Inkarnasjon og frelse – personifisert rettferdighet og skjønnhet! Kristen ortodoks teologi kretser rundt bildet. Derfor har vi denne sammenhengen mellom ikon og dogma.

Slik ser vi at kunsten tas på alvor og blir uhyre viktig. Kunstneren blir en tjener for en høyere mening og oppdrag. Kunstneren får profetisk oppgave. Kunstneren må tre tilbake, liksom Johannes døperen når han omtaler seg selv som Brudgommens venn. Han skal vokse og jeg skal avtal. Jo mer kunstneren klarer å overskride sin egen subjektivitet og individualitet, sine holdninger og smak, jo klarere vil ikonets virkelighet og budskap tre frem.

La oss betrakte disse verkene med ståsted så vel innenfor som utenfor den tradisjon ikonene hittil har vokst ut av og befunnet seg i. La oss betrakte dem og la dem bli et møtested for oss – la oss der møte Guds blikk og dermed se oss selv.

Jeg startet med å gripe fatt i det eksotiske og fremmede med ikonkunsten i forhold til vår norske virkelighet. Denne utstillingen har dette aspektet med, den ene av utstillerne, Haik Azarian, kommer fra Armenia, på den andre siden av kloden så å si. Men vi beveger oss derifra. For den andre utstilleren, Ove Nikolai Svele, kommer ikke bare fra Norge, han kommer fra distriktet her. Og det kan vi ta som et uttrykk for den utvikling som har skjedd de siste årene. Det fjerne og eksotiske har vist seg også å være nært og kjent, bare en ser nøyere etter og åpner seg for det. For bak de noe ukjente og underlige formene finner vi noe kjent.

I tillegg er det valgt motiver som understreker at det fullt ut er mulig å fremstille noe kjent og nært i former som ved første møte kan oppleves som fremmede. Temaene her er primært Påskedramaet, aktuelt i tiden nå og sentrum i den kristne tro. Videre helgener som har tilknytning til Norge. Vi finner hl. Olav, hl. Sunniva, hl. Hallvard og hl. Trifon. Alle sammen ortodokse helgener som har virket og endt sitt liv i landet vårt. Den ortodokse kirke er ikke heller noen etnografisk rarietet eller mer østlig enn at det faktisk er slik at hele kristenheten de første 1000 årene var ortodoks, og det betyr at starten på den kristne historie i Norge også er ortodoks historie. Dette kommer også til uttrykk her gjennom disse ikonene. Så fjernt og dog så nært. Gud i himmelen og Gud i vårt hjerte. Kommer man tilstrekkelig langt øst, så er vi tilbake til utgangspunktet hos oss selv og i oss selv.

Arkimandritt Johannes Johansen
Den ortodokse kirke i Norge

• Gjennomslag for skjellettsaken i Neiden

På årsmøtet i St. Georgs kirkeforening i Neiden år 2006 ble det vedtatt å arbeide for å bringe tilbake levningene som ble gravd opp i 1915 på gravplassen rundt kapellet der og bragt til Anatomisk Institutt på Universitet i Oslo. Det dreier seg om levningene etter 94 personer.
En forespørsel ble sendt til biskopen for Nord-Hologoland og til Sametinget om å bistå oss i denne saken. Det fikk vi positivt svar på. Deretter ble det satt opp et ”skjelett-utvalg” av UiO. Der var bl. a . vi representert ved f. Johannes. Etter et års arbeid hadde det en uttalelse klar, som ble sendt til universitetsstyret. 26. februar hadde styret møte om saken og aksepterte vårt krav om å tilbakeføre alle levningene for gjenbegravelse ved St. Georgs kapell i Neiden. Nå gjenstår de praktiske forberedelsene for det. Vårt arbeid er kronet med hell. På et vis vil utfallet i denne saken kunne oppfattes som en oppreisning for de ortodokse skoltene.

• Fellesliturgi med andre ortodokse menigheter avlyst i 2008

I de to siste årene har vi feilet liturgi på søndag for Ortodoksiens seier sammen med andre ortodokse menigheter.
I år må dessverre dette utgå på grunn av ombyggingsarbeider i den greske ortodokse kirken.

• Etablering av kirikeforening i Bodø

15. og 16. februar hadde vi gudstjenester og annet program for tredje gang i Bodø.
Den katolske menigheten stiller vennlig St. Eystein kirke til disposisjon for oss. Og interessen er god blandt de ortodokse troende i området. På liturgien lørdag deltok 23 mennesker, og vi fikk hjemp fra Tromsø med både utstyr og sang og annen gjennomføring. Denne gangen bestemte vi at tiden er moden for det, og vedtok å organisere en kirkeforening i Bodø underordnet Den ortodokse Kirke i Norge. I denne forbindelse ble det også overlevert en generøs gave av familien Kornev: Brystkors og panagia i gull filigran med rubiner og fremstllinger av Kristus og Guds mor i malt porselen! 

Vi har tro på at kirkeforeningen i Bodø vil bli til nytte og hjelp for mange, og ber om Guds velsignelse over den så den kan vokse og utvikles.

2007

• Diakonordinasjon i Paris!

Erkebiskop Gabriel ordinerte søndag 7. okt. Christoforos Schuff til diakon for vår menighet. Denne viktige hendelsen fant sted i St. Alexander Nevskij katedralen som ligger i sentrum av byen.

Christoforos Schuff (f. 1979) kommer fra USA (California) og er gift med Hildegunn, de har to døtre: Sunniva og Sofie, og de var alle tilstede ved hans ordinasjon.
For hl. Nikolai menighet er dette en viktig begivenhet som vitner om livskraft og fremtid for oss. Må han styrkes av menighetens forbønner i sitt virke. Vi ønsker ham til lykke og utroper: Aksios! Aksios! Aksios!

• ØKOLOGISEMINAR I SEPTEMER

Den 22. september 2007 ble det holdt et økologiseminar i regi av Ortodokst forum. Her følger F. Johannes' preken i forbindelse med liturgien som ble avholdt i denne anledning.

I Faderens og Sønnens og Helligåndens navn!

Vi leser i Den Hellige Skrift og sier det i Trosbekjennelsen at Gud er verdens skaper, at Han former og danner skaperverket ifølge sine egne ideer om hvordan det skal være. Og da kan det ikke bli annet enn godt. Og det står også så skrevet: Og Gud så at det var såre godt. Vi kan derfor også med rette betrakte Guds skaperverk som et vitnesbyrd om Han storhet og skjønnhet og godhet, ja at himlene forkynner hans ære og at den ene natt forkynner for den andre om Herrens storverk. Ikke underlig at Herren Gud selv viser omsorg for dette sitt storverk. Og fortellingen om Paradiset, den er en visjon om den ideale tilstand med full harmoni mellom Guds skapninger, mellom menneskene og mellom mennesker og dyr. Og Gud gav mennesket i oppdrag å forvalte dette sitt skaperverk. Mennesket skal forvalte og ikke forbruke, foredle og ikke forsimple.

Ut fra dette kan vi se at all skade menneskene gjør mot andre mennesker og mot resten av verden, det er en forhånelse av Gud, et angrep på Guds ære. Mennesket ødelegger ikke Guds mesterverk uten at det får konsekvenser. Og det er følgelig ikke likegyldig hvordan vi forholder oss til våre omgivelser og vårt miljø. Vi er kalt til å være Guds medarbeidere, ikke Hans motarbeidere, vi skal verne og bygge opp, ikke ødelegge og rasere.

Det er blitt tydeligere og tydeligere at vi nærmer oss en global krise, at verdens balanserte økosystemer er i ferd med å komme i ubalanse og truer med kollaps, OG at det er resultat av rovdrift på ressurser og overforbruk og forurensning.

Det er derfor svært skuffende og opprørende å se at kristne mennesker ikke skiller seg nevneverdig positivt ut i denne saken. Materialismen og overforbruket er dominerende blant kristne som blant ikke troende. I særdeleshet bør vi ortodokse kristne være i front når det gjelder å forvalte og verne om skaperverket, om miljøet og naturen. Ikke ut fra noen form for naturromantikk, ikke heller ut fra manglende tro på livet etter døden, ikke som noen flukt, ikke for bare å sikre oss vårt livsgrunnlag i det uendelige, men rett og slett fordi naturen, verden, skaperverket har verdi som uttrykk for Guds storhet, som villet av Gud.

Som troende mennesker skal vi ikke søke svaret andre steder enn hos Gud og i Hans åpenbaring til oss. Vi skal ikke søke blant sjamaner og romantiserte urfolks tilsynelatende harmoniske samliv med miljøet. Vi skal søke svaret i Kirken. Og den har en forståelse av dette som ikke er oppstått ut fra den nåværende prekære situasjonen. Kirkens ord til oss alle i denne situasjonen er like gammel som troen selv. For Kirken har alltid lært at mennesket hører sammen med resten av skaperverket, og det betyr at den moderne holistiske filosofien kun er en blek avglans av Kirkens gamle forståelse. Mennesket står ikke utenfor skaperverkets skjebne. Vi kan derfor ikke skille mellom skapelsesteologi og frelsesteologi, de hører begge sammen i en helhet. For så høyt elsket Gud også verden, at Han gav sin enbårne Sønn, for at hver den som tror på Ham skal bli frelst. Frelst, ikke fra verden, men med og i verden.

Denne innsikten, at vi lever i et fellesskap med alle andre skapninger, et fellesskap som er lik et stort urverk, hvor alle komponenter har en viktig funksjon, denne innsikten gjør at vi ikke kan forholde oss likegyldig til våre medskapninger, verken erkjennelsesmessig eller emosjonelt.

Denne enhet i skaperverket understrekes av Kirkens forkynnelse av at det hele opprettholdes av Guds nådes-kraft, og at nåden ikke er noe overnaturlig, men noe som opprinnelig var helt naturlig for mennesket, og at frelsen ved nåden betyr at Guds skaperverk gjenreises slik det opprinnelig var skapt og uttenkt.

Ingen har vel tydeligere vist dette enn de store asketene, og i særdeleshet Isak Syeren og Efraim syreren, to store helter i Kirken. Og ingen steder er dette tydeligere fremstilt enn på middelalderske ikoner over hymniske temaer. Ordene kompletteres her visuelt på et vis som overgår den verbale uttrykksform. Dyrene er ikke biffer på ben, de er medskapninger som vi lever i solidaritet med. Naturen er ikke bare kulisser og pynt for turister, men vår egen biotop.

Som kristne vet vi dette og kjenner utfordringen fra vår Herre til å styre i Hans navn. Dere er jorden salt, sier Kristus. Salt er ikke bare smakstilsetning, dette utsagnet er ikke ment som ytterligere en ansporing for å fortsatt nytelse og glede . Kristus sier dette først og fremst for å minne oss om vår oppgave med å opprettholde og verne om den verden Gud har skapt. Saltet han snakker om er middelet til å konservere og beskytte mot forråtnelse og forfall. Vi er kalt til å bære den oppgaven, Verne og beskytte og vedlikeholde Guds verk. DET er den oppgaven vi har fått.

Kirkens ord til oss i denne situasjonen er en påminnelse om vårt ansvar, vårt kall til solidaritet og fellesskap. Å avstå fra å ta fra vår neste, avstå fra å forbruke mer enn det vi produserer, avstå fra å bruke vår makt og vårt overtak til å ta fra dem som lite har fra før, å avstå… dette er nøkkelordet i denne situasjonen hvor vi har midler og systemer til å gjøre nesten hva vi vil. Det er ikke de ytre begrensningene som vi kjemper mot, men de tilsynelatende grenseløse mulighetene vi og en viss del av verden har til å nyte og prøve og forbruke hva det skal være, uten hensyn til annet enn vårt eget behag og lyster. Det er nærliggende å tale om moral her, men Kirken vil heller gi oss den rette visjon av livet, rett perspektiv på tilværelsen, for å hjelpe oss til å handle rett. Kirken oppfordrer oss til FORSAKELSE og FASTE som middelet. Dette er ikke noe som er oppfunnet i den aktuelle situasjonen, men er et nøkkelord i kirkens historie og lære gjennom alle tider. Vi møtes med utfordringen til frivillig å gi avkall på visse goder, goder som blir onder når de ikke holdes i rett mål og under disiplin. Forsakelse og faste, det er de gode gamle og utprøvede midler som kan sette oss i stand til å overvinne fristelsene som tilsynelatende får så katastrofale konsekvenser for oss alle. Og disse to prinsippene må løftes opp på politisk og kulturelt nivå. Kirken lar her den gamle utfordringen fra begynnelsen av evangeliet også bli utfordringen til vår tids mennesker: Omvend dere! Mennesket må vende om fra de ville veier som vi gjennom vellykkede politiske, økonomiske og helsemessige prosjekter har forblindet oss til å slå inn på i hovmodig selvtilstrekkelighet. Vi skal ikke søke nye metoder for fortsatt å tilfredsstille vår grådighet og utfoldelsestrang og nytelsesbehov, vi må rett og slett venne oss til tanken på at vi skal vende oss mot helt andre mål, for vårt hjem er hos Gud, bare hos Ham blir vi fullt ut oss selv. Vi må få et nytt sinn og ny selvforståelse. Kristus lærer oss at ved å gi vil vi få, ved å dø vil vi vinne livet. Og vi har en sky av vitner rundt oss som ved levd liv og erfaring bekrefter det og kaller oss til å ta dette på alvor.

Vi har fått i oppgave å bringe verden tilbake til Gud. Vi er kalt til å holde de paradisiske idealene over vårt liv. Som kristne skal vi være idealister og være villige til å ofre vårt eget for de andre. Det er oppgave å peke på problemets åndelige kjerne og våge å utfordre politikerne til å ta fatt på problemet her og omsette disse åndelige verdier og utfordringer i konkret handling, både i enkeltstående vedtak og lover, men enda mer ved å endre vårt samfunns strukturer og systemprinsipper.

Ved selv å ta dette problemet inn over oss og å arbeide for at samfunnet som helhet kan gripe fatt i det, viser vi at vi ikke er likegyldige, men tar Guds kall til oss på alvor, at vi arbeider for Hans sak, som i aller høyeste grad også er vår sak. Uten at vi tar det inn over oss, har vi ikke noen fremtid i denne verden. Men i troen er vi optimister og ved Guds løfter har vi en fremtid, bare vi lyder Hans kall.

Ham være ære. Amen.

Preken ved seminar om ”Økologi og teologi”, 22. sept. 2007 i Oslo.

• FR. JOHANNES' TALE VED FEIRING AV OLSOK

Den 28. juli 2007 ble det holdt vesper i Bakke kirke i Trondheim sammen med Hl. Olga ortodokse menighet. Dette er Fr. Johannes' tale;

I Faderens og Sønnens og Helligåndens navn

Kjære brødre og søstre
På denne høytiden og festen til ære for Olav den hellige, Norges evige konge, vil jeg minne om en oppfordring fra den hl. apostelen Paulus: ”Kom i hu deres veiledere, som talte Guds ord til dere! Gi akt på utgangen av deres ferd og etterfølg deres tro!” I dag kommer vi i hu hellige Olav som sikret den kristne tro som grunnlag for vårt land og vi gjør det med takknemlighet og glede. For vi kan jo ikke være likegyldige overfor ham som førte vårt folk og land inn i Guds kirke.

I gammel tid var Olsok som vi kaller denne høytiden, en dominerende religiøs fest i vårt land, ja også langt utenfor dets grenser. Og Olavs åndelige nærvær var tydelig på mange vis, ikke bare som en historisk markering som nå. Men så kom motstanden mot feiringen av hl. Olav og det han stod for. Det var samtidig som vi mistet den nasjonale selvstendighet og ble styrt utenfra. Nordmenn har selv på det sterkeste medvirket til dette. Vår tendens til misunnelse og motstand mot dem som hever seg over gjennomsnittet gjør at vi gjerne avmytologiserer våre helter og styrter dem ned fra sokkelen. Slik og med hl. Olav. Men da gjør vi altså det motsatte av hva apostelen oppfordrer oss til: ”kappes om å hedre hverandre”. Likevel er hl. Olavs person og karakter så sterk at den overlevde dette angrep, og i vår tid ser vi fornyet interesse for denne vår hellige konge. Kanskje et uttrykk for søken tilbake til nasjonale røtter og identitet i en tid med så mye forvirring og store utfordringer.

Hl. Olav står for oss som den som gjorde Norge kristent. Men vi kan jo ikke se på ham som en misjonær i vanlig betydning. Han reiste ikke rundt og preket. Han gikk inn i en åndskamp som foregikk mange steder i Europa på samme tid. Og han gav sitt liv for den saken. Vi vet jo at det fantes mange kristne i landet før hl. Olavs tid. Hl. Olavs innsats bestod ikke i at han bragte kristendommen til landet – den prosessen hadde pågått lenge og ville pågå lenge etter hans død. Hans verk bestod i at han kristnet landet, gjorde Norge til et kristent land. Han la grunnen til at dets kultur, historie, kunst, litteratur, politikk og lov ble styrt ut fra kristne prinsipper, og fremfor alt, at nordmenns tenkemåte fikk en kristen orientering. Med hl. Olavs verk gikk Norge over fra å være et hedensk land med mange kristne innbyggere, til å bli et kristent land, selv om det også hadde mange hedenske innbyggere. Og dette er en vesentlig forandring.

Vi lever i individualismens tidsalder, mens personforståelsen er svekket. Det betyr at det enkelte mennesket forstår seg selv i stor grad uavhengig av andre mennesker og sammenhenger. Individualismen er også særdeles egosentrisk og hovmodig – og passer mer til den gamle hedendom enn til kristendommen. For mennesker i dag er nasjonen ikke stort mer enn summen av individene. På samme måte er det forståelsen av menneskets forhold til Gud – det blir enkeltmenneskets omvendelse og lydighet overfor Gud i hjertets tro, et forhold av privat og individuell karakter. Derfor er det så vanskelig for dagens mennesker å fatte hva kirken er. Derfor har vi da også i vårt land en kristendom som i utpreget grad er skilt fra kultur og historie. Og i den sammenheng er det vanskelig for folk å forstå betydningen av og innholdet i det når vi sier at hl. Olav kristnet Norge. Kan et land være kristent, er det ikke bare mennesker som kan være det? Er ikke denne verden i motsetning til Guds Rike? Ja, spørsmålene er lett å stille, men de forutsetter en tenkemåte som er fjern fra den vi finner i Bibelen med pakten mellom Guds og Israels folk, en nasjon, eller slik Kristus uttrykker det når Han sier om ”gjør alle folkeslag til mine disipler”.

Men nasjon og folk er jo noe langt mer enn en praktisk organisering av et antall mennesker. Nasjonen er på sett og vis en utvidet personlighet. I dens historie, kultur, lov, tro, lynne og natur har vi mulighet for utvidet bevissthet, fellesskap og erfaring, den gir oss jordiske røtter og selvforståelse. Nasjonalitet er en berikelse som vi må ta vare på og verne om, og ledet av troens visshet om menneskenes likeverd forankret i Guds bilde, blir nasjonal egenart ikke til forkleinelse for andre, men til gjensidig respekt og berikelse

Hl. Olav er vår nasjonale symbolperson, han personifiserer Norge og er bærer av nasjonal identitet. Den fornyede interesse for hl. Olav som bl.a. gir seg uttrykk i Olavsdagene som er den største kirke og kultur festival i landet, er kanskje også et tegn på at mange føler seg forvirret og rotløse i sin individualisme og søker bakover for å finne vår egentlige identitet som folk. Og svaret på det finner vi hos Gud, som har skapt oss i sitt bilde. Men vi er også formet av jord, av den jord som har fostret oss og det samfunn som er vårt miljø, det vil si: vår nasjonale arv og kultur. I den kristne nasjon møtes Guds nåde og menneskets potensiale til fruktbar utfoldelse i kristen kultur. Den er ikke mulig som frukt av enkeltmennesker, men kommer fra et fellesskap.

Ja, vi søker tilbake dit hvor vi tror vi kan fortsette. For mange ser at mye har gått galt, at hl. Olavs kristningsverk er i ferd med å forfalle, at vi er på vei mot et nyhedensk samfunn, selv om det er mange kristne enkeltmennesker her. Vår kultur og vårt samfunn blir nøytralisert og religionen blir privatisert og gjemt bort. Slik bør det ikke være. Det sies at vi lever i et pluralistisk samfunn. Det betyr ikke at vi ikke skal ha en nasjonal identitet preget av 1000 års kristen kirke her. Altfor lenge har troen blitt drevet på defensiven, og latt seg tyrranisere av såkalt humanisme og falsk nøytalitet. Vi skal ikke kompromisse med troen. Troen er verdens salt, og om saltet mister sin kraft, hva skal vi da salte med.

Mye av dette skyldes den misforståelse at Gud kun er interessert i våre sjeler, og at vårt liv på jorden er som en tilværelse i et venteværelse. Men det er feil! Kristus er ikke bare Guds Ord, han er Guds inkarnerte Ord. Han frelser hele mennesket av kjøtt og blod. Ja, han sier at han kom for å gi verden liv, og befaler oss å forkynne det gode budskap for hele skapningen. Kirken er Kristi legeme – sier apostelen, og det minner oss atter om vårt kall til å inkarnere troen i vårt samfunn og vår verden. Vi har til oppgave og hente hele verden tilbake til Gud. Vi skal ikke la verden seile sin egen sjø, mens vi selv går i frelsens livbåt. Den skal vinnes tilbake til Gud. Vi har til oppgave å styrke det kristne grunnlag for vår kultur og vårt samfunn, for troen er ikke bare ment som en trøst for den enkelte, men har potensiale til å forvandle verden og bringe den tilbake til Gud, slik hl. Olav gjorde, og med ham mange andre gjennom historien.

La oss gi akt på hl. Olav som vårt forbilde og etterfølge ham. Han brukte makt, riktignok, men da han så at makt ikke utrettet noe, tvert imot, overgav han seg i Guds hender. Liksom med Kristus Jesus, som gjennom sitt tilsynelatende nederlag på Golgata overvant djevelen og døden, slik overvant Olav sine motstandere og fiender gjennom sin død på Stiklestad. Olavs død ble et martyrium, et vitnesbyrd om Kristus, en tro som gir kraft til å gi sitt liv for andre. Og hans død ble en åpenbaring av Guds herlighet og makt. Utgangen på hans ferd, hans død, viste at han i sannhet var fylt med Guds hellig Ånd. Den Guds herlighet som ble åpenbar i hl. Olav, skulle bli den kraft som fikk forvandle Norge til et kristent land, slik at selv Olavs argeste fiender var blant de første til å anta troen. Det skal være en påminnelse for oss om hvordan vi skal arbeide for å fremme kristendommen til fornyet kraft i Norge.

Vi skal altså ikke søke å opphøye oss selv, men å gi oss selv for troen. Vi skal ikke undertrykke noen, men være redskap for å synliggjøre Guds nærvær og herlighet midt blant oss. Slik han vi fortsette hl. Olavs virke og sikre ham som Norges evige Konge.

Hvor er da vi i denne sammenhengen: ortodokse menigheter med tilknytning til Russland. Tilsynelatende fremmede og eksotiske innslag i det norske landskapet, en av de faktorer som får noen til å fastslå at vi lever i et pluralistisk og flerkulturelt samfunn? Men liksom hl. Olav kom fra øst på sin vei til martyrdøden på Stiklestad, ikke fra Russland, riktignok for det eksisterte ikke den gang, ikke fra Moskva, men fra Novgorod, en russisk stat med nær tilknytning til Skandinavia. Så er da også vi her med vår østlige tilknytning. Og Olav, hva er han for norske protestanter, ikke helgen, for de har ikke noe forhold til helgener, og hva er han for katolikker, en av deres helgener ja, men egentlig så var han jo ikke romersk-katolikk i moderne forstand. Hl. Olav døde i 1029, før den romerske kirke skilte lag med de ortodokse kirkene. Altså var hl. Olav en ortodoks kristningskonge. Han kom til Stiklestad fra øst, men han var jo verken slaver eller bysantiner, han tilhørte den vestlige del av Europa, et Vest-Europa som fremdeles i hvert fall formelt var en del av den ortodokse enhetskirken. For oss er det derfor i særdeleshet legitimt å feire hl. Olav, ikke bare som en historisk person, men som en person med samme tro og gudsforhold som vi selv vedkjenner oss.

Vi har en oppgave og en mulighet gjennom dette til å bidra til en styrking av hl. Olavs verk gjennom å bidra til større oppmerksomhet på den ortodokse kristne tro og kirke som det som opprinnelig var kristningsverkets innhold. Vi har en oppgave i å bekrefte og påpeke den opprinnelige kristne tros universelle dogmer, uberørt av moderne tilpassningsforsøk. Derfor er det viktig å ta del i den gamle Olsokfeiringen, ikke for å mele egen kake, men for å bidra til å styrke det virkelige innholdet i hl. Olavs verk og slik bekrefte ham som Norges evige Konge i Kristi etterlignelse.

Måtte Gud lede oss i det.

Ham være ære. Amen.

Trondheim, på vesper i Bakke kirke 28.juli 2007

2006

• ERKEBISKOP GABRIEL PÅ VISITAS

Også i år kom erkebiskop Gabriel på besøk fra Paris. Det er et privilegium for oss at han nå har besøkt oss hvert år de tre årene han har vært leder for vårt erkestift.

I år kom han sammen med sin sekretær protoijerej Sergij Sollogoub. Første natten 25. okt. overnattet de på Skitaen i Hurdal. Deretter stod Stavanger på programmet 26. okt. Der ble vi møtte på Sola av f. Miron, starost Wayne Brasel, kasserer Mette Brasel og sekretær Ingunn I Knutsen. Først ble det en tur til Utstein kloster med grundig omvisning, før vi begav oss til byen for velsmakende og hyggelig lunsj i Ramsland-galleriet. Etter lunsjen spaserte vi til domkirken og videre til hl. Elisabeths kapell i Pedersgaten, hvor det ble forrettet akathist til ære for hl. Elisabeth. Her ble det også delt ut ”diplomer” til medlemmer som har vært viktige i oppbyggingen av virksomheten der. Kirkeforeningen ble videre proklamert som egen menighet og f. Miron ble utnevnt til forstander. Kaffe og kaker og mulighet for medlemmer av kirkeforeningen til å prate med erkebiskopen.

Deretter begav vi oss til Sokndal (1,5 time i bil! ). Der ventet man oss i den store gamle kirken, hvor erkebiskop Gabriel innviet en grunnsten og et kors: Starten på lokalsamfunnets prosjekt – å bygge et ortodokst kapell i Sokndal. Etter dette begav vi oss til det nærliggende lokalet hvor erkebiskopen ble møtt med brød og salt og han fikk også overlevert blomster. I trappen ned til festlokalet stod det et barnekor med lys i hendene og sang mens vi passerte forbi! Nede i festlokalet ventet ca 150 gjester (deriblant 3 ordførere etc.). Her var det god mat, vakker musikk og fine taler. Foruten (selvfølgelig: åresalg (=lotteri). Og på siste trekning vant erkebiskop Gabriel! Han fikk overlevert gevinsten, en stor pakke som så ut som den inneholdt et pledd eller sovepose…. Han ble bedt om å åpne, og inni fant han en komplett grønn bispeskrud innkjøpt fra Ukraina! En kjempeoverraskelse (tenk om noen annen hadde vunnet dette…. Men nei, det var nok vel arrangert.) En utrolig fin overraskelse. Til slutt delte erkebiskop Gabriel ut ”diplomer” til alle dem som hadde stått for hjelpen til f. Miron og hans familie. – Vi overnattet i Sokndal, og hadde frokost der neste morgen bl.a. sammen med ordføreren. Vi fikk inntrykk av at ”hele bygda” var involvert i denne begivenheten. Det var en stor opplevelse hele arrangementet.

Vi reiste straks til Sola og fløy til Gardermoen og Oslo hvor hovedarrangementet skulle finne sted: 75-års jubileet for Den ortodokse kirke i Norge - Hellige Nikolai menighet.

Her var det ordnet til fest i Kirkestuen i Majorstua kirke. Erkebiskop Gabriel ble møtt av koret som sang da han ankom. F. Johannes hilste alle velkommen og satte festen i gang. Programmet bestod av bevertning, to små foredrag (f. Johannes: En oversikt over menighetens historie; Viktor Roddvik: Fader Therapon - minner og inntrykk.) og flere musikkinnslag: kirkekoret, Nikolaus Zwtnow på balalaika med akkompagnør Vladimir Vladimirovtsj på piano, Igor og Natasha Rybak på piano og fiolin, sang av Inger Johanne Enger. Det var også trekning på et fint ikon fra Minsk. Det var laget rikelig med delikat og velsmakende mat.

Neste dag 28. okt. ble det forrettet festliturgi både til minne om de hensovnede forstandere og staroster i menigheten og takksigelse til Gud for det Han har velsignet oss med. Kirken var tilnærmet full av både medlemmer og inviterte gjester. Fra prostiet møtte f. Angel fra Stockholm, f. diakon Bengt Hagström fra Göteborg, f. Poul Sebbelov og matusjka Inger samt starosten fra København, f. Miron Boguzkij og matusjka Svetlana fra Stavanger.

I løpet av liturgien ble tre personer ordinert til leser, og f. Miron ble forfremmet til protoijerej. Erkebiskop Gabriel delte også her ut ”diplomer” til medlemmer som har gjort seg særlig fortjente ved sin innsats. På slutten av gudstjenesten fikk vi hilsninger fra stedfortredere for både Oslo lutherske og katolske biskoper, samt fra Norges Kristne Råd. Vi gledet oss også over å ha blant oss representanter for andre ortodokse menigheter.

Erkebiskop Gabriels visitas var også denne gangen til stor inspirasjon og glede for oss!

• Seljumannadagen 8. juli

Første ortodokse liturgi på Selja etter nesten 1000 år

I år arrangerte Hl. Nikolai menighet ( Johnsegarden, Inger-Johanne Enger) atter en gang pilegrimsreise til Selja og for første gang forrettet vi den guddommelige liturgi der. Den fant sted på alteret i Hl. Sunnivas kirke (ruin) hvor skrinene med hl. Sunniva og seljumennene befant seg i middelalderen. Denne kirken ligger langt oppe i skråningen over klosteret og utenfor Mikals-helligdommen hvor relikviene etter de hellige ble funnet av Olav Tryggvasons utsendinger.

Dette er blant de eldste levninger etter den ortodokse tiden i Norge (før år 1054) og er en viktig del av vår historie og røtter i landet. For oss er det derfor svært viktig og riktig å markere dette.

25 deltakere tok seg ut til Selja på Seljumannadagen 8. juli. Liturgien ble ledet av arkimandritt Johannes, protoijerej Miron Boguzkij og hierodiakon Serafim. Og etter endt liturgi vendte vi tilbake åndelig beriket og styrket.

 

• PRESSEMELDING

Fra De økumeniske patriarkat,
Den hellige synode, 8. juni 2006

Det økumeniske patriarkats Hellige synode har på sitt møte 8. juni 2006 under ledelse av Hans allhellighet den økumeniske patriark Bartolomeos behandlet begjæringen til Det økumeniske patriarkat fra Hans nåde Basil, biskop av Sergijevo , og på basis av det IV økumeniske kirkemøtes kanon 9, 17 og 28 enstemmig vedtatt å ta imot ovennevnte biskop i Det økumeniske patriarkats jurisdiksjon og gi ham plass i Det patriarkale eksarkat for ortodokse menigheter av russisk tradisjon i Vest-Europa.

Deretter utnevnte Den hellige synode, etter anmodning fra Erkebiskop Gabriel av Komana, leder for ovennevnte Eksarkat, ved avstemning biskop Basil til biskop av Amfipolis, som hans hjelpebiskop med ansvar for de pastorale behov for ortodokse troende som bor i Storbritannia og som velger å stille seg under Eksarkatets jurisdiksjon.

Patriarkatet 8. juni 2006
Førstesekretæren.

• Erkestiftet for ortodokse menigheter av russisk tradisjon i Vest-Europa . Paris

Kommunike Nr. 12-06 fra Stiftsrådets sesjon 9. juni 2006

Stiftsrådet har kommet sammen til en ekstraordinær og utvidet sesjon 9. juni 2006 under ledelse av H.Em. Erkebiskop Gabriel for å studere beslutningene fra Den hellige synode i Det økumeniske patriarkat 8. juni 2006 angående opptakelsen av H.Eks. biskop Basil av Amfipolis i Eksarkatet og studere dens begrunnelser. Dette møte har vedtatt følgende erklæring:

Erklæring fra Stiftsrådet.

Konfrontert med de alvorlige vanskeligheter som har oppstått i stiftet til H.Eks. biskop Basil av Sergievo, tidligere administrator av Sourozh-stiftet med sete i London, og de disiplinære sanksjoner mot ham som han vurderte som ”anti-kanoniske og ugyldige”, sendte han en anmodning til H. H. den økumeniske patriarken Bartolomeos I. i overensstemmelse med kanone 9. og 17. fra IV. Økumeniske konsil i Khalkedon, som tillegger Konstantinopels erkebiskop oppgaven med å ”sikre rettferdighet” for ”enhver biskop eller prest” som har problemer i forhold til styret for sin lokale Kirke.

I løpet av denne sesjonen 8. juni 2006 har Konstantinopels Store Kirkes Hellige Synode godtatt den begjæring som H. Eks. biskop Basil hadde sendt til patriarken Bartolomeos I. for å bli akseptert, han og de menigheter som velger å følge ham, i den Økumeniske Trones jurisdiksjon for at disse menigheter og deres pastorer ikke skal være uten fellesskap med den Hellige Kirken. Gjennom den patriarkale og synodale beslutning er biskop Basil tatt inn under den Økumeniske Patriarks omofor og utnevnt til biskop av Anfipolis for å utøve ansvar for menighetene av russisk tradisjon i Storbritannia i egenskap av hjelpebiskop innen den kanoniske ramme av Det patriarkale eksarkat for menigheter av russisk tradisjon i Vest-Europa.

Stiftsrådet ble kalt sammen for en ekstraordinær sesjon 9. juni 2006 under H. Em. Erkebiskop Gabriels ledelse og etter å ha studert disse beslutninger og begrunnelser som fikk Den økumeniske patriark til å henvende seg til sitt Eksarkat for menigheter av russisk tradisjon i Vest-Europa for der å innlemme H. Eks. biskop Basil og de menigheter som vil følge ham. H. Em. Erkebiskop Gabriel har erklært at han på grunnlag av pastorale hensyn og for å gi dem mulighet for et normalt liturgisk liv, vil ta imot i Eksarkatet H. Eks. biskop Basil og de menigheter som ber om det.

Stiftsrådet betrakter opptakelsen av disse menighetene som en viktig etappe så vel for Eksarkatets liv som for utviklingen av ortodoksien i Vest-Europa i det hele tatt. For det første inngår denne beslutning i en historisk kontinuitet ettersom den russiske Uspenskij-menigheten i London like til slutten av andre verdenskrig var underlagt metropolitt Evlogijs pastorale autoritet.

På den andre side konstaterer Stiftsrådet at mange av menighetene som er grunnlagt av metropolitt Antonij i salig minne som et levende vitnesbyrd om Kristi sannhet enten de bruker russisk språk eller det lokale språk, tar del i den samme kirkelige visjon som vårt Erkestift, har det samme ønske om å plante ortodoksien i de land hvor vi lever, har det samme liturgiske og pastorale liv ifølge den russiske ortodokse tradisjon, følger de samme prinsippene fra Moskva-konsilet av 1917-1918, har den samme praksis i kanoniske saker, administrasjon og styre (både på bispedømme-nivå og menighets-nivå, samt i relasjonen mellom bispedømme og menighet). Det er således klart at H. Eks. Biskop Basil og hans menigheter naturlig finner sin plass i Eksarkatet slik at de kan fortsette å føre sitt liturgiske og åndelige liv i fred, fromhet og kompromissløs tro.

På dette grunnlag og i overensstemmelse med den patriarkale og synodale beslutning vil menighetene og sammenslutningene i Storbritannia bli organisert innen Eksarkatet som et særskilt vikariat, og ansvaret for dette blir overlatt til H. Eks. biskop Basil av Amfipolis i egenskap av hjelpebiskop med utvidete fullmakter, slik det formuleres av Moskva-konsilet av 1917-1918 som åpner for å opprette innen et eksisterende bispedømme vikariater med ”halv-selvstendigt” status (jfr. Dekret av 26. juli/ 8. aug. 1918, ”Om opprettelsen av nye bispedømmer og vikariater”, art. 6, og av 2./15. april 1918, ”Om vikar-biskoper”, art. 1 og 2). En slik organisasjon tillater å fornye den praksis som fantes under metropolitt Evlogij og Vladimir i salig minne, som gav noen av sine vikarbiskoper stort pastoralt ansvar innen bestemte geografiske områder, uten at det medfører noen oppstykking av vår kirkelige organisme som må bevare sin enhet og de indre kjærlighetsbånd og broderlige felleskap under Den Økumeniske Trone.

Hvordan dette vikariatet i Storbritannia vil bli, skal presiseres i en instruks av Stiftsrådet. Dette vil bli fremlagt for Erkestiftets kommende Generalforsamling i mai 2007. Fra nå av vil H. Eks. biskop Basil ha sete i Stiftsrådet med full deltakelsesrett.

Det sier seg selv at denne nye organisasjonsform i vår kirkelige organisme kun er en etappe, viktig riktig nok, men provisorisk, på den veien som skal føre til opprettelsen av en Lokalkirke som omfatter alle ortodokse troende som bor i Vest-Europa. Forslaget om å opprette en slik kirke ble formulert av Eksarkatets preste- og lekmanns-møte i 1949 under forsete av metropolitt Vladimir i salig minne, og det forblir et fundamentalt mål for Eksarkatet, et mål som ikke kan nås på annet vis enn gjennom en pan-ortodoks utvikling hvor alle ortodokse lokalkirker tar del, ledet av H. H. Den økumeniske patriarken, og med deltakelse av alle ortodokse enheter som er representert i våre land, for ”alle er kalt til Frelserens bord”.

I grunnen er Erkestiftet allerede i seg selv en lokalkirke, som ethvert bispedømme på ethvert sted, der hvor Kirkens fylde manifesteres i forrettelsen av den Hellige Eukaristi, frembåret av biskopen omkranset av prestene og hele Guds folk. Sammen med resten av bispedømmene under andre patriarkater som det er i kommunion med, utgjør det spiren til en Lokalkirke i Vest-Europa hvor Herren har kalt oss til å leve. Det er i dette perspektiv i overensstemmelse med den ortodokse ekklesiologi, den skal utvikles, sammen med alle dem som ønsker det, for å bidra ”her og nå” til oppbyggelsen av Kristi Kirke, hevet over forskjellig språk, nasjonalitet, rase, men uten å forlate praksis og skikker fra den rike og verdifulle kirkelige tradisjon som vi har tatt imot fra fedrene i troen. I overensstemmelse med deres lære må vi søke i ydmyk bønn og deltakelse i de hellige og livgivende guddommelige mysterier, vår Herre Jesu Kristi nåde og lys til å dømmes verdige til å leve i fylden av ”kjærlighetens bånd” som forener Hans disipler.

Paris 9. juni 2006.

• Felles ortodoks liturgi på første søndag i Den store fasten

Den 12. mars gikk seks menigheter i Oslo gikk i år sammen om å markere ortodoks enhet og fellesskap denne søndagen. Det var: Maria Bebudelses menighet og Hellige Nikolai menighet (Konstantinopels Patriarkat), Hl. Vasilie Ostroski menighet (Beograds Patriarkat), Hellige Olga menighet (Moskvas Patriarkat), De Hellige Konstantin og Metodi menighet (Sofias Patriarkat) og Oslo-filial av Den Hellige Treenighetens menighet i Göteborg (Bucurests Patriarkat). Sammen feiret alle den hellige liturgi i Maria Bebudelses kirke i Thor Olsens gt. Klikk denne lenken for å lese F. Johannes' preken.

Dette er første gang at det er blitt organisert en slik felles ortodoks gudstjeneste i Oslo. Således er det kirkehistorisk, og passer veldig godt i år da det er 75 år siden den første ortodokse menigheten ble opprettet i Oslo. Det har etter hvert oppstått en rekke ortodokse menigheter i Norge. Antall ortodokse troende vokser stadig, særlig gjennom immigrasjon, og Den ortodokse kirke blir stadig mer synlig, men fordi måten den ortodokse kirke er organisert på som en rekke lokalkirker som igjen har menigheter utenfor sine grenser, kan det virke forvirrende for utenforstående, og vi opplever også at vårt vitnesbyrd som ortodokse troende svekkes gjennom det som utenfra kan tolkes som splittelse blant oss. Denne fellesmarkeringen kan motvirke dette, og er i sannhet et vitnesbyrd om vår enhet og vårt fellesskap i den ene og uforanderlige ortodokse tro.

Det er dog slett ikke uvanlig utover i verden at det organiseres slike ortodokse felles markeringer nettopp på denne første søndagen i fasten. Denne dagen kalles nemlig for ”Ortodoksiens seier”, og er en svært viktig feiring i Den ortodokse kirke. Dagen ble innstiftet som en markering av det syvende økumeniske kirkemøte i Nikea som fant sted i året 787 og som tok et endelig teologisk og dogmatisk oppgjør i striden om ikonene, en strid som herjet kirken i mer enn hundre år. Kirken ser på de hellige ikonene som det ypperste uttrykk for sin lære om inkarnasjonen, at Gud ble menneske i Kristus Jesus, at Guds Ord ble Guds Bilde. Alt dette markeres spesielt denne dagen med en seremoni i begynnelsen av liturgien: En prosesjon med ikoner beveger seg rundt i kirkerommet, stanser visse steder for å lese synodebeslutningen fra Nike 787 om ikonene, be om evig minne for synodefedrene og proklamere fordømmelse over vranglærerne.

Denne fundamentale kristne troslære betraktes som så avgjørende og viktig at kirken valgte å markere seieren for denne lære som en egen høytid på første søndag i Den Store og Hellige Fasten før Påske. Og ytterligere ble betydningen av innholdet i denne markeringen understreket ved at man ikke kalte den for ”de hellige ikonenes seier”, men ”ortodoksiens seier”, for så viktig er læren om de hellige bildene at den sanne og rette (ortodokse) tro er knyttet til dem.

Mange vil kunne oppfatte dette som en triumfalistisk selvhevdelse fra den ortodokse kirke overfor andre kristne. Men slik skal det ikke forstås. Striden om de hellige ikonene var en indrekirkelig strid som fant sted innen Den ortodokse kirke, kampen stod ikke mellom to konkurrerende konfesjoner (det var jo lenge før reformasjonen med dens konfesjoner), men en kamp om og for den sanne tro og rette gudsdyrkelse innen kirken. Således er dette fremdeles en påminnelse og utfordring for oss om å vokte den ortodokse tro og selv leve som ortodokse kristne. En understrekning av at alt annet i kirken har sekundær plass i forhold til dette, og det er også det vi vil uttrykke med denne felles gudstjenesten. Selv om vi representerer en hel rekke forskjellige nasjoner og kulturer og språk, så har vi den ortodokse tro felles: En Herre og en tro. Det knytter oss sammen, og i forhold til det må alle andre interesser og egoisme på vegne av egen gruppe vike, og gjennom denne samling rundt Den ortodokse kirke som vår felles trosidentitet blir vi alle styrket og kan gi et felles vitnesbyrd til oppmuntring og hjelp også for mennesker i samfunnet rundt oss.

Måtte Gud hjelpe oss til dette.

Arkimandritt Johannes Johansen

• Sjikanøse angrep på f. Miron

På Moskvapatriarkatets offisielle hjemmeside for 8. februar kan man lese at metropolitt Kirill av Kaliningrad har protestert overfor erkebiskop Gabriel på at vi har tatt imot en prest som 1993 ble suspendert av Moskvapatriarkatet. Ikke nok med det, teksten på hjemmesiden angir uten noen form for diskresjon den s.k. årsaken: ”han er en upålitelig og alkoholisert oppvigler og bråkmaker”. (dette kan man lese over hele verden på russisk, engelsk og fransk!) En slik karakteristikk av f. Miron er det ingen som kjenner ham igjen i, verken folk i Sokndal som har kjent ham og familien i løpet av fire år, eller folk i menigheten i Stavanger. Det har vi skriftlige vitnesbyrd om. Likeså fra personlige venner og bekjente i Russland og Ukraina. Men dette er en type begrunnelse og anklage som det er vanskelig både å bevise og å motbevise, og er velkjent som metode for å bli kvitt folk eller straffe dem man ellers ikke har noe å anklage for. Og hvorfor skulle man i Moskva ønske f. Miron noe vondt? Jo, fordi han har tatt stilling og parti for en fri Ukrainsk ortodoks kirke, uavhengig av moskvapatriarkatet! Det er nok til å få livet sitt ødelagt på de kanter. En positiv faktor i denne saken er at den utilsiktet underbygger og styrker f. Mirons begrunnelse for å søke seg til Norge: Han ble regelrett forfulgt både av kirkeledelsen og av andre på grunn av sitt standpunkt for en fri ukrainsk kirke. Og vi ser altså at de fortsetter å plage og sjikanere ham også utenfor landets grenser!

Det er viktig at vi i menigheten og alle andre som føler seg involvert, stiller opp til forsvar for f. Miron og hans familie. Vi skal huske at menigheten vår ble opprettet nettopp av mennesker som måtte flykte fra Russland på grunn av kommunistenes forfølgelse og undertrykkelse, nå er det atter mennesker blant oss som er i denne situasjonen. De er beklageligvis ikke plaget av gudløse politikere, men av den russiske kirkes egen ledelse! De som før representerte de forfulgte, har i dag selv tatt i bruk ”sovjetiske metoder” mot dem som har ukorrekte meninger og ikke bøyer seg ukritisk for alle direktiver ovenfra.

Støttegruppen for familien Boguzkij i Sokndal mobiliserer nå til forsvar for dem. Likeså har menigheten vår i Stavanger åpent diskutert dette problemet, og starosten der, Thomas Wayne Brasel har sendt følgende uttalelse:

A response to the recent letter from Moscow concerning our local priest Fr. Miron:

Our congregation here in Stavanger has waited many years for a priest to come and be our local church priest. When we heard that there was a chance that Fr. Miron would come to be our priest, we were very happy and overjoyed that our prayers had been answered. Now that we have had a chance to get to know Fr. Miron and his family over the past 6 months we know that we have been really blessed by his coming here. He is a good friend, a good example both in his words and his deeds, and a good leader for our small flock here. We have seen the respect and love shown to him by the people in Sokndal whom he has worked very closely with. We know that he and his family have been through many trials and yet we have never heard them complain about anything. Instead of being a burden, they have been an inspiration to us, and the reason for many exciting developments in our church life here.

Because of these things we find these recent accusations of Fr. Miron by the Moscow Patriarchate very hard to believe. We have decided to regard it as any other kind of unfounded gossip or rumour. We have decided to ignore these accusations and believe what our experience has taught us about the good character of this priest that we have grown to love.

Thomas Wayne Brasel, Starost
Holy Martyr Elisabeth Chapel, Stavanger.
15 th of February 2006.

2005

• Skandinavisk prosti

Etter stockholmspresten arkimandritt Mattias død stod det svenske prostiet uten leder, og på stiftsrådet Paris i oktober ble det besluttet å forene det svenske prostiet med det norsk-danske til et SKANDINAVISK PROSTI med f. Johannes i Oslo som leder. Det første møtet i det nye prostiet ble avholdt under erkebiskop Gabriels ledelse 7.-8. desember i Stockholm. Prostiet består av følgende presteskap: arkimandritt Johannes (Oslo), presten Angel Velitjkov (Stockholm), presten Poul Sebbelov (KØbenhavn), protoijerej Miron Boguzkij (Stavanger), protoijerej Ignatios Ek (Eskilstuna) og presten Benedikt Pohjanen (Överkalix). Og følgende diakoner: Protodiakon Georg Karlsson (Örebro), hierodiakon Serafim (Oslo), diakon Bengt Hagström (Göteborg), samt to lesere og to kantorer. 

Under liturgien i Kristi F¨örklarings kyrka 8. desember i Stockholm ordinerte erkebiskop Gabriel leseren Bengt Hagström (Göteborg) til diakon.

• Fader Miron er endelig på plass

Etter nesten et års ventetid har søknaden om arbeids og oppholdstillatelse for den ukrainske presten Miron Boguzkij og familie blitt innvilget, og de er nå bosatt i Sokndal i nærheten av Eigersund. Han skal betjene Hl. Nikolai menighets Kirkeforeninger i Stavanger og Bergen.

I Stavanger har menigheten der avsluttet arbeidene på innredning av eget kapell og forsamlingsrom i sentrum av byen (Pedersgata 37) . Kapellet er innredet med alter, ikonostas, lysestaker, og lamper, og har plass til 30-40 mennesker. Parallelt med kapellet ligger forsamlingslokalet som er innredet med sittebenker, kjøkkenavdeling for tillaging av kirkekaffe og garderobe. Det er investert ganske mange penger i dette og like mye dugnadsarbeid. 16. september ble kapellet og lokalet velsignet og innviet til ære for den russiske martyren og storfyrstinnen Elisabet. Dagen etterpå ble den første liturgien forrettet. Da var også f. Miron Boguzkij, hans matushka Svitlana, samt sønnene Michael og Igor tilstede. Også sentrale personer fra støttegruppen rundt familien Boguzkij i Sokndal var tilstede. Det ble en dobbel glede for Kristi forklarings kirkeforening i Stavanger.

• Erkebiskop Gabriel på visitas i Det norsk-danske prostiet .

Se også ekarkatets egen reisebeskrivelse (fransk) www.exarchat.org

Vår erkebiskop Gabriel, leder for ”Erkestiftet for menigheter av russisk tradisjon i Vest-Europa” (Den økumeniske patriarkens eksark), besøkte nylig det norsk-danske prostiet som er ledet av arkimandritt Johannes (Johansen).

• Visitas i København

Erkebiskopen og hans sekretær protojerej Serge Sollogoub ankom København torsdag 13. oktober, aften til høytiden for Pokrov som menigheten der er viet til (Guds Moders beskyttelse). Her ble det forretett vesper med akatist sammen med f. Johannes og f. Poul Sebbelov (menighetspresten). Etter gudstjenesten var det sammenkomst med mulighet for medlemmer å bli nærmere kjent med erkebiskopen. Dagen etter ble det forretett biskopsliturgi. Etter liturgien var det kirkekaffe. Menigheten i København er ca . 4 år gammel og har utviklet seg raskt. Den har i dag egen prest og vitalt gudstjenesteliv: ukentlig gudstjeneste onsdag, lørdag og søndag i huskapellet hos f. Poul og matushka Inger, samt en meget god og aktiv hjemmeside. www.ortodoks.dk

• Visitas i Bergen:

Deretter reiste erkebiskopen, f. Johannes og f. Serge til Oslo, hvorfra de reiste videre sammen med hierodiakon Serafim til Bergen. Der var det mottakelse og hyggelig møte med styret. Lørdag formiddag ble det forrettet liturgi i Sta. Sunniva kapell, med påfølgende bevertning i festlokalet. Før liturgien ble Ronald Worley ordinert til lektor (leser) . Bebudelsens kirkeforening i Bergen har eksistert i 11 år og har stadig vokst og utviklet seg og er i dag en vital menighet.

• Visitas i Oslo:

Reisen gikk tilbake til Oslo og hl. Nikolai kirke, hvor f. Poul og matushka Inger ventet, senere ankom f. Miron Boguzkij og hans matushka Svitlana, likeså leseren Bengt Hagström fra Göteborg. Her var det også samling med menighetsrådet og andre. Søndagen ble det forrettet høytidelig liturgi. På slutten av liturgien ble f. Miron innsatt i tjenesten som prest for Stavangermenigheten.

• Fader Johannes har vært 25 år i tjeneste for hl. Nikolai menighet.

I anledning dette ble f. Johannes tildelt mitra av erkebiskop Gabriel.
Etter liturgien var det kirkekaffe og samvær.

• SIGNING AV KAPELLET TIL ÆRE FOR HL. ELISABETH

  Det var høgtidsamt å vera til stades i Stavanger, fredag 16. oktober.

  
  
  Ein stor milepæl er nådd for dei ortodokse der, som denne kvelden fekk signa kapellet dei lenge hev arbeida med å setta i stand. Eit imponerande arbeid er utført når ein tenkjer på utgangspunktet for bygningsmassen som no er pussa opp. Mange hev bidrege med hjelp på ulik vis, dugnadsinsatsen hev vore god, men det er likevel rett å retta særs merksemd til Ingunn Irene Knutsen og far hennar, for deira store insats både praktisk og økonomisk for å få satt i verk dette.

• Forventninga var til å ta og føla på før gudstenesta tok til. Vel 20 personar hadde funne vegen til kapellet i Pedersgate, som ligg godt i skjul frå gata. Ikkje store kapellet, men meir enn stort nok til kyrkjelyden no. Eit rom det var godt å koma inn i. Kapellet var vakkert pynta med blomar. Ikonostasen var pryda med mellom anna eit Kristusikon og eit Guds Mors ikon maken til dei som prydar ikonostasen i Apokalypsegrotta på Patmos. Eit vakkert ikon av Hl. Elisabeth fanga blikket med det same ein kjem inn. Det er ikkje lett å setta ord på upplevingane i ei slik stund. Dei heilage ikonane, lysa og blomane er med å danna ei råme. Samkjensla mellom oss som enno lever her og alle dei heilage og dei hensovna vert styrkt. Guds kyrkje på jord byggest heile tida - stein på stein vert lagt, og nok ein byggestein vart lagt til denne kvelden.

  Fader Johannes signa kapellet og forretta deretter akatist til ære for Hl. Elisabeth. Fader Serafim og fader Myron var også medverkande under gudstenesta. Kyrkjelyden i Stavanger hadde lenge vore i bøn for at fader Myron skulle få koma til Noreg og Stavanger til signinga av kapellet, og denne kvelden var han endeleg her. Det er han som skal forretta gudstenester kvar veke i Stavanger, så gleda var stor over at han kunne vera til stades.

  På slutten av gudstenesta vart eit ikon av Hl. Swithun, (skytshelgen for Stavanger) og ei oljelampe overrekt som gåve til kapellet frå Johnsegarden i Sogn og Fjordane.

  So vanka det kaffi og noko attåt. Mykje god bakst vart satt fram i det fine kyrkjelydslokalet, vegg i vegg med kapellet, til nytelse for alle som var til stades. Praten gjekk livleg og gleda var stor hjå alle som hadde fått med seg denne gjevande hendinga. Påfylgjande morgon skulle det forrettast liturgi så festen vart avslutta i skapeleg tid. Mange rosande ord falt om umsetjinga av akatisten til ære for Hl. Elisabeth. Underteikna sluttar seg til dei og vil gje ein stor honnør åt den som står bak det imponerande arbeidet frå russisk til norsk.

  Må kapellet verte til signing og inspirasjon for alle som nyttar det og til vekst for kyrkjelyden i Stavanger!

  I-Johanne i Sunnfjord.

• PILEGRIMSTUR TIL SELJE 7. - 9. JULI

  Torsdag 7. juli vart Johnsegarden i Bygstad fyldt av forventningsfulle pilegrimer. Etter installering og kveldsmåltid benka vi oss i Johnsegardstova der fader Johannes las Hl. Sunnivas vita for oss, sang troparet hennar, viste bileter og satte oss i rette stemning til den påfølgjande dag då vi alle skulle reisa til den sagnomsuste øya og halde akatistos og bønestund til minne om Hl. Sunniva og Seljumennene, dette på sjølvaste Siljumannamessedagen 8. juli. Nokre av oss hadde vore der tidlegare ved ulike høve, men for mange av pilegrimane denne gongen var dette fyrste turen. Vi avslutta torsdagskvelden med vesper i kapellet og gjekk tidleg til ro for natta.

  Neste morgon møttes vi til liturgi kl. 05.30. Det var utruleg godt og riktig å starta denne spesielle dagen nettopp med Den guddomelege liturgien. Alltid like næringsrik og oppbyggjeleg for alle Guds lengtande born. Frukost måtte til etter gudstenesta, og i personbilar satte vi nesa nordover, kjøyrande gjennom vakker og skiftande natur. Det gode veret var ei gåve denne dagen. 3 1/2 time i bil gjekk med. Ved ankomst Selje steig vi om bord i Klosterbåten og kapteinen førde oss trygt ut til øya. For ein herleg dag! Mildt og fint var det, himmelen blå og havet roleg.

  Vi gjekk i prosesjon frå kaia. Starost i Bergen, Sturla Stefan Olsen gjekk føre med prosesjonskrossen, dernest fylgde fader Johannes, så Bjørn Ringdal (Hellesylt/Bergen) med ikon av Kristus Pantokrator, fader Serafim med ikon av Hl. Serafim av Sarov, Inger-Marie Svendsen (Volda) med eit Guds Mors ikon, Sunniva Michaela (Bergen) fylgde med eit ikon av erkeengelen Michael, dernest Annbjørg Aleksandra Fauskanger (Bergen) med Bebudelsesikonet, Stela Popa (Moldova/Bergen) med erkeengelen Gabriel sitt ikon, Kjetil Jikun (His/Grimstad) med ikon av Hl. Olav, Noregs evige konge. Linda og Keith Robinson (Malaysia) var også med i pilegrimsfylgjet. Underteikna gjekk bakerst med øvrig utstyr.

  Vi samla oss først i ruinane etter Sunniva-kyrkja. Fader Johannes talte til oss før vi gjekk vidare opp i sjølve Michaelskyrkja (inngangen til hola) og sjølve Sunnivahola. Der foretta fader Johannes Akatistos til Guds Mor. Andektige stod vi med tende ljos. Etter kvart kom også nokre turistar og var med oss på slutten av gudstenesta. Det var ei god og givande stund og vårt trefaldige halleluja kom frå våre fredfylte hjarte i glede og takksemd for denne stunda vi fekk vera saman. Det runga godt der mellom steinblokkene på denne heilage staden. Vi fylte medbragte flasker med vatten frå den heilage kjelda på vegen ned mot båten att.

  Glade, men kan hende også litt vemodige, forlot vi øya. Det var så utruleg vakkert der at vi gjerne ville vore der lengre.

  Vel attende på land kjøyrde vi til Dragseidet - til tingstaden og dåpsstaden frå 997 - der Olav Trygvasson kalla til Gulating og dei tilreisande tok i mot trua på Kvitekrist og lot seg døypa. Der åt vi medbragt niste og tok farvel med fader Johannes og fader Serafim som skulle kjøyra direkte attende til klosteret. Vi andre drog til Bygstad - til matøkt, kveldsbøn og avreise for dei fleste andre neste morgon. Takk til Gud som skipa alt så vel til for oss, og takk til alle som var med på denne ferda for eit styrka og gledesfylt samkvem i namnet åt Faderen, Sonen og Den Heilage Ande.

  På fader Johannes si oppfordring er arbeidet med turen neste år allereie godt i gang. Vi vonar mange fleire ortodokse frå vårt vidstrakte land freistar vera med.

  Inger-Johanne i Sunnfjord.

  ORTODOKSE KYRKJEDAGAR I SOGN OG FJORDANE , APRIL 2005.
  
  Frå fredag 15. til sundag 17. april i år vart ortodokse kyrkjedagar i Sogn og Fjordane haldne.
  Ei historisk hending på mange vis. Ein kan anta det er den fyrste ortodokse liturgi halden i Sogn og Fjordane i nyare tid, ja, kan hende nokon gong. Liturgien vart forretta på nynorsk, i umsetjing av Ola Ireneus Breivega.
  Arrangementet denne helga omfatta konsert, liturgi, akatistos, ikonutstilling, bønesamver i kapellet, samtalar, typika og felles måltid.
  Den ortodokse kyrkja er relativt ukjend for meinigmann i landsdelen, og ein ser det naudsynt å driva opplysningsarbeid, då vankunna på dette feltet er stor. Johnsegardsakademiet ser det som ei viktig oppgåve å bidra til at Den ortodokse kyrkja si soge, si tru og livssyn vert kjend.
  Årlege Ortodokse kyrkjedagar kan styrka dette.
  
  Fredag 15. kl. 20.00 var det konsert i Førde kyrkje med det estiske koret Orthodox Singers,
  som framførde ortodoks kyrkjemusikk frå ulike tradisjonar og tidsepokar. Koret har tidlegare vitja Noreg med til dømes konsert i Bergen Domkyrkje. Koret held høgt kunstnarleg nivå.
  Dei proffesjonelle songarane gav dei 70 frammøtte ei stor kyrkjemusikalsk oppleving.
  Ein god prat på kyrkjetrappa etter konserten gav høve til nærare kjennskap og venskap
  mellom dei ortodokse estarane og dei norske ortodokse som hadde tatt turen til arrangementet.
  Kvelden vart avslutta med Akatistos halden av fader Johannes i kapellet åt den Hl. Johannes Teologen i Bygstad. Nokre av koristane og lokalbefolkninga var til stades i tillegg til alle dei ortodokse som var inlosjerte i Johnsegarden for helga.
  
  Laurdag 16. kl. 10.00 feira vi Den guddomelege liturgien - den fyrste på nynorsk nokon sinne.
  Til gudstenesta denne morgonen hadde også folk frå nærmiljøet funne vegen.
  Kyrkjekaffi og varm suppe vart servert etter liturgien.
  Kl. 14.00 åpna ikonutstillinga i Førde kyrkjetun. 35 personar fann vegen dit.
  Ikonmålar og filosof Torstein Teodor Tollefsen, frå UiO, held føredrag om ikonens teologi for eit særs
  lydhørt publikum. Samtalen gjekk livlig føre seg og mange interessante spørsmål vart retta til Torstein Teodor i kaffepausen etter føredraget. Det er alltid ei glede å høyra Torstein Teodor Tollefsen føredra.
  Han skuffa ikkje denne gongen heller! Meldigar motteke i ettertid tyder på at dette var ei særs givande og lærerik oppleving for dei som var til stades. Det var høve til kjøp av ikonar, litteratur, kort, CD-plater m.m. Mange nytta sjansen til å skaffa seg godbitar av dette slaget.
  
  Det var duka til eit lite varmt måltid i Johnsegarden i kveldinga. Ortodokse brør og systrer frå ulike kantar av landet, ja, også frå utlandet, hadde ei fin stund saman. Fader Johannes skulle returnera til Oslo med nattbuss frå Førde kl. 20.30. Vi såg han vel av garde, og forsamlinga held fram med samtalar knytt til andelege og teologiske tema til seine kvelden. Vi avslutta med kveldsbøn i kapellet.
  Mang ein tanke gjekk til fader Johannes; vi vona han fekk ein god blund på augo der han sat på bussen. Det kunne trenges, avdi han skulle direkte til liturgifeiring i Hl. Nikolai i Oslo påfølgande morgon.
  
  Sundag morgon den 17. vart typika forretta av Ronald Worley, Bergen. Deretter var det lunch, oppbrudd og avreise. Ei fin helg til styrking av banda dei ortodokse imellom, til andeleg oppfostring og gudstenestesamvær. Vi kom eit lite skritt vidare i arbeidet for å gjere Den ortodokse kyrkja og det ho står for kjend i vår ikkje-ortodokse landsdel.
  
  Johnsegardsakademiet sender si varme takk til fader Johannes, Torstein Teodor Tollefsen, Førde kyrkjelyd og ellers alle som gjorde arrangementet mogeleg. Om Gud vil, og vi får signing dertil, vert Ortodokse kyrkjedagar i Sogn og Fjordane arrangert også i 2006.
  
  Inger-Johanne i Sunnfjord.

• Erkestiftets råd besluttet 2. februar å fortsette struktureringen av erkestiftet og opprettet bl.a. et PROSTI for Norge-Danmark som omfatter all vår virksomhet der, og Arkimandritt Johannes ble utnevnt til PROST (Blagotshinij).

• Etter at forfatteren Bengt Pohjanen (Ôverkalix) ble viet til prest og erkepresten Ignatios Ek (Eskilstuna) ble innlemmet i erkestiftet, teller nå erkestiftets presteskap i Skandinavia 5 prester og en diakon.

2004

• Kanoniseringen av de nye helgenene i Konstantinopelpatriarkatets Eksarkat for russiske ortodokse kirker i Vest-Europa.
  PARIS: 1. mai 2004 i St. Alexander Nevskij katedralen (rue Daru 12) i Paris begynte de høytidelige forherligelsen av de ny-kanoniserte helgenene innen Erkestiftet for russiske ortodokse kirker i Vest-Europa: protopresten Aleksej Medvedkov, presten Dmitrij Klepinin, Moder Maria (Skobtova) , Jurij Skobtsov og Ilja Fondaminskij.
  
  For siste gang ble det forrettet Panikhida for dem, og deretter startet straks den høytidelige vigilien. Gudstjenesten ble forrettet på gresk, kirkeslavisk og fransk. På slutten av gudstjenesten henvendte erkebiskop Gabriel seg til menigheten med en kort preken. I prekenen sin understreket erkebiskop Gabriel at de nye helgenene viser seg som forbilder for oss på et ekte liv i Kristus.
  
  2. mai fortsatte høytidelighetene med liturgien, hvor representanter for flere lokale ortodokse kirker deltok: den russiske, den rumenske, den serbiske og amerikanske, lærere og studenter ved St. Serge teologiske institutt, ortodokse pilegrimer fra Russland, Belgia, Nederland, England, Tyskland, Italia og andre land. Etter liturgien ble det forrettet en moleben – for første gang rettet til de nye helgenene. Fire kirker i Paris avlyste denne dagen sine gudstjenester for å gi sine medlemmer anledning til å ta del i høytideligheten.
  
  I løpet av gudstjenesten ble den formelle kanoniseringsakten lest opp på høytidelig vis. Etter gudstjenesten gratulerte erkebiskop Gabriel personlig alle de som hadde tatt del i liturgien: biskoper, prester, diakoner og lekfolk med den gledefulle begivenheten og gav hver enkelt ikoner av de nykanoniserte helgenene.
  
  Representanten for den amerikanske ortodokse kirke, kapellanen for de amerikanske styrker i Vest-Europa, fader John Anderson, leste opp en hilsen fra metropolitten Herman av Washington, hvor han sa at Moder Maria var godt kjent for de ortodokse i Amerika og at denne begivenheten hadde stor betydning for dem.
  
  Feiringen gjenspeilte på en forunderlig måte frukten av det ortodokse vitnesbyrd som ble gitt i Europa og Amerika av den første bølge av russiske emigranter. I St. Alexander-Nevskij katedralen var det flere generasjoner emigranter samlet i bønn og på glorifiseringen av de nye martyrene var det forsamlet en menighet bestående av mange nasjonaliteter og raser.
  
  På liturgien 2. mai var også den katolske erkebiskopen av Paris, kardinal Lustiger, til stede, flere katolske munker og endog veteraner fra krigens dager i sine uniformer og det nasjonale franske flagg. Deltakerne i festgudstjenestene fikk overvære en stille og dyptpløyende høytid uten for mye ytre pomp og prakt. Flere av de som var forsamlet kjente selv personlig de feirede martyrene.
  
  Særlig betydningsfullt var det at to franske kvinner som var sammen med moder Maria i konsentrasjonsleien Ravensbrück også var der. Flesteparten av deltakerne som kom fra andre land, deriblant representantene for Surozh-stiftet (Storbritannia) med biskop Basil av Sergievo verdsetter høyt den kristne erfaring som de nye helgenene representerer. I feiringen deltok også fader Sergej Hakkel og datter av f. Dmitrij Klepinin, Elena Dmitrijevna Klepinina-Arjanovskaja, som gjennom flere år har samlet sammen materialet og slik har gjort denne kanoniseringen mulig.
  
  Se beskrivese av hvordan en av deltakerne i gudstjenesten opplevde kanoniseringen. Artikkelen er på engelsk og har flere illustrasjoner.
  
  Se Helgenberetning
  

• NYE HELGENER FRA VÅRT ERKESTIFT. Fem personer fra vårt erkestift har blitt kanonisert som helgener av Patriarkatet i Konstantinopel. Det dreier seg om Nonnen moder Maria (Skobtsova), protopresbyter Aleksij Medvedkov, presten Dimitrij Klepinin, hypodiakonen Jurij Skobtsov og lekmannen Ilja Fundaminskij.
  
  Det var i begynnelsen av februar at Den hellige synode i Konstantinopels patriarkat sendte formelt og offisielt brev til ”Erkestiftet for russiske menigheter i Vest-Europa” med sentrum i Paris, og bekjendtgjorde at Synoden 16. januar hadde innlemmet navnene på fem personer blant de hellige – personer av russisk opprinnelse som hadde levd og avsluttet sine liv i Vest-Europa i 30-40-årene i forrige århundre.
  
  ”Protopresbyter Aleksij Medvedkov, fader Dmitri Kepinin, nonnen Maria Skobtsova og hennes sønn Jurij Skobtsov og Ilja Fundaminskij utmerket seg ved ved asketisk og hellig levned, ved sitt verdige liv og gode personlige forbilde tjente de til det gode for mange troende; i løpet av den andre verdenskrig utholdt de mange lidelser og ble underkastet tortur som de utholdt med fasthet, og så vel i sitt liv som etter sin død ble de verdige av Gud å få undergjerningenes gave”, slik lyder det i den offisielle kanoniseringsakten.
  
  Spørsmålet om kanoniseringen av de fem trosheltene ble overlevert Synoden i Konstantinopels patriarkat av erkebiskop Gabriel som leder Erkestiftet for russiske menigheter i Vest-Europa”. Etter å ha studert erkebiskopens brev, ”besluttet Synoden i plenum at protopresbyter Aleksij Medvedkov, fader Dmitrij Klepinin, nonnen Maria Skobtsova og hennes sønn Jurij Skobtsov og Ilja Fundaminskij, som hadde levd sitt liv i hellighet og var blitt verdiget martyrenes krans, skulle æres blant Kirkens salige martyrer og helgener, at de skal æres av de troende, og at man skal synge hymner og sanger for dem hvert år 20 juli”.
  
  Protopresbyter Aleksij Ivanovitsh Medvedkov ble født 1. juli 1867 i Smolensk-guvernementet i en prestefamilie. I 1889 avsluttet han St. Petersburgs åndelige seminar. Senere tjenestegjorde han som leser i en kirke i St. Petersburg. I 1895 ble han viet til diakon, og i 1896 til prest. I løpet av 23 år tjente han i en landsens menighet. Etter revolusjonen ble han arrestert av bolsjevikene, pisket og dømt til døden. Men hans eldste datter gikk i borgen for ham og f. Aleksij reddet livet, men var halvt lam i ansiktet etter torturen. I 1919 reiste han til Estland, hvor han tok gruvearbeid for å brødfø familien, og senere arbeidet han som nattevakt. I 1929 flyttet han til Frankrike. Her tjente han ved St. Alexander-Nevskij katedralen i Paris og senere i hl. Nikolai-kirken i provinsen. Han døde av kreft 22 august 1934. Nære venner forteller at han kvelden før sin død ”sang kirkelige hymner med kraftig røst, og neste morgen fredfullt og umerkelig vandret hen til vår Herre”. Under hans begravelse var det som om alle som fulgte fader Aleksij den siste strekning ble fylt med ”en lys ro og følte at hans sjel ikke gikk ned i den mørke grav, men til Herrens strålende saler”. Fader Aleksij ble gravlagt der han hadde tjenestegjort, men i 1956 skulle denne gravplassen tilintetgjøres, og da fant man hans levninger ufordervede. Han ble så begravet på nytt i 1957 på kirkegården St. Genevieve-de-Bois utenfor Paris.
  
  Presten Dimitrij Andrejevitsh Klepinin ble ødt i 1904 i en arkitektfamilie i Pjatigorsk. Etter revolusjonen emigrerte familien til Konstantinopel, deretter til Beograd. I 1920-årene var han medlem av den russiske studentbevegelsen. Han fullførte sine studier ved St. Sergej ortodokse teologiske institutt i Paris i 1929. I 1937 giftet han seg og ble senere prest. Han var (sammen med moder Maria) en av grunnleggerne av ”Den ortodokse gjerning” , en karitativ-kulturell organisasjon for å hjelpe russiske emigranter, som også grev et kollektiv og herberge på rue Lourmel i Paris, og han var forstander for kirken der. Han var også aktiv i motstandsbevegelsen og 3. febr. 1943 ble han arrestert av gestapo sammen med de andre medarbeiderne i organisasjonen og ble satt i konsentrasjonsleir, senere endte han i en underjordisk leir i Buchenwalt, hvor han undergikk mangfoldige ydmykelser før han døde 8. februar 1944.
  
  Nonnen Maria (sivilt navn: Elisaveta Jurjevna Skobtsova, født Pilenko) var født 21. desember 1891 i Riga. Hun var den første kvinne som fullførte St. Petersburg åndelige akademi. I 1921 emigrerte hun og flyttet til Paris. Hun ble nonne i 1932. Hun ble valgt til sekretær for den russiske studentbevegelsen i Frankrike, først med provinsen som felt, dernest (i 1933) leder for Sentralsekretæriatet for misjon og sosialt arbeid. Senere grunnla hun en organisasjon for velgjørenhet og kultur og opplysning blant russiske emigranter (”Den ortodokse gjerning”) med kollektiv og herberge for fattige russiske emigranter på rue Lourmel i Paris.. I 1943 ble hun arrestert av fascistene på grunn av deltakelse i motstandskampen og for å ha skjult jøder. Hun døde 30. eller 31. mars 9145 i konsentrasjonsleiren Ravensbrück.
  
  Hypodiakon Georgij (Jurij Danilovitsh) Skobtsov ble født 27 februar 1921. Han var sønn av Elisaveta Jurjevna Skobtsova (den senere moder Maria). Han tok del i arbeidet i ”Den ortodokse gjerning”, og døde som martyr 10 februar 1944 i en nazistisk leir.
  
  Ilja Isidorivitsh Fundaminskij ble født 1880 i en velstående jødisk familie i Moskva. Han ble medlem i det sosial-revolusjonære partiet. Han var også med i terror-organisasjoner. Tok utdannelse i Heidelberg og Berlin 1900-1902. Han var med på å organisere marine-oppstanden i 1905, og emigrerte til Frankriket i 1907. Etter opprettelsen av det leninistiske diktaturet emigrerte han atter en gang til Frankrike i 1919, hvor han virket som historiker, publisist og redaktør. Han var en av grunnleggerne av ”Den ortodokse kultur-liga” (1930). Sammen med sin kone Amalie Osipovna Fundaminskij hjalp han et stort antall russiske emigranter i Frankrike. Han var også med i en russiske studentbevegelsen og ”Den ortodokse gjerning”. Han avslo å forlate Frankrike ved fascistenes anmarsj og ende sitt liv i tysk konsentrasjonsleir 19. november 1942 etter å ha blitt døpt kort tid i forveien.

2003

• Stig Simeon Frøyshov doktor i (liturgisk) teologi. Etter lengre tids studier ved vårt St. Sergius ortodokse teoloigiske institutt i Paris forsvarte kantor Stig Simeon Frøyshov 10. desember 2003 sin doktoravhandling på Sorbonn-universitetet i Paris. Tema for hans arbeid er "Le Livre des Heures du codex sinaiticus ibericus 34". Han har med dette arbeidet bragt nytt lys over opprinnelsen til den daglige liturgiske syklus i den ortodokse kirke. For oss er det en glede å konstatere at en av vår menighets stab har fullendt et slikt viktig arbeid til nytte langt utover våre egne snevre rammer, og at vår støtte til dette arbeidet har blitt kronet med godt resultat. Stig Simeon Frøyshov har videre fått postdoktoratsstipend for tre år fremover på Universitetet i Oslo, hvor han vil ha sitt daglige arbeid, samtidig som han fortsetter som kantor i hl. Nikolai menighet. Vi gratulerer ham og ønsker han lykke til videre.

• Ortodokst Forum Onsdag 19. november i hl. Nikolai kirke, Tvetenvn. 13 Kl. 18.00: Vesper Kl. 18.30: Foredrag av Christine Chaillot (Genève / Paris): "Life and Spirituality in the Oriental Orthodox Churches" Chaillot er grunnlegger av organisasjonen "Inter-Orthodox Dialogue" som arbeider for samkvem og endelig gjenforening mellom de ortodokse (gresk, russisk osv.) og orientalske (syrisk, armensk, koptisk osv.) kirkene. Hun har skrevet flere bøker om orientalske kirker og om dialogen mellom de ortodokse og de orientalske.

• KIRKEHISTORISK BEGIVENHET I OSLO: Kirkeinnvielse Lørdag 6. september innviet erkebiskop GABRIEL Hl. Nikolai ortodokse menighets nye kirke i Tvetenvn 13 på Helsfyr i Oslo. Etter 72 års eksistens, hvorav 63 år i krypten i Majorstua kirke tar hl. Nikolai menighet nå sitt nye kirkehus i bruk. Søndagen 7. september forrettet erkebiskopen sammen med presteskap og troende fra flere menigheter den første liturgien i den nye kirken. Se også www.ortodoks.dk

  
  
  

• Ordinasjoner I løpet av liturgien foretok erkebiskopen 2 ordinasjoner. Fader diakonen Poul Sebbelov fra København ble ordinert til prest, og munken fader Serafim ble ordinert til diakon Dette er første gang det skjer ortodokse ordinasjoner i Norge.

• Bok om ortodoks teologi på ”skandinavisk” Ble utgitt i forbindelse med kirkeinnvielsen: ”Ortodokse røster i nord” av f. arkimandritt Johannes Johansen på Hl. Siluan Forlag i København. Boken inneholder 13 bidrag av danske, svenske, finske og norske forfattere. (Kan skaffes i kirken eller via e-post her)

• Patristisk seminar På lørdag formiddag 6. september ble det arrangert patristisk seminar på Majorstuen. Tittelen var ”Eros og askese”. Seminaret ble åpnet av erkebiskop Gabriel og ble arrangert som en markering av 100-års jubileet for hl. Serafim av Sarovs kanonisering.

• Ny bok om Hl. Serafim av Sarov: I forbindelse med 100-års jubileet for kanoniseringen av hl. Serafim av Sarov utgav også Hl. Trifon Skita en ny bok om Hl. Serafim. Boken inneholder hans biografi, hans samtale med godseieren Motovilov om målet for det åndelige liv, hans råd for det åndelige liv og Akatist til hans ære. (Kan skaffes i kirken eller via e-post her)

• Den 1. august feiret Hl. Nikolai ortodokse menighet 100-års jubileet for Hl. Serafims av Sarovs kanonisering på klosteret i Hurdal. Vi var ca 20 stykker fra menigheten som dettok i liturgien i klosterkirken. Deretter hadde vi hyggelig samvær. F. Johannes holdt foredrag om Hl. Serafim av Sarovs liv, hva vi har lært av ham, hans betydning for den ortodokse kirke samt øyenvitneskildringer fra kanoniseringen i 1903. Senere på dagen ble det forrettet akatist i hl. Serafim-kapellet.

• Patriarkal utmerkelse til fader Johannes:
  
  I forbindelse med gjennomføringen av NORDSJØSEILASEN overleverte vår hellige patriark Bartolomeos Det Økumeniske Patriarkats spesielle kors i gull og emalje til f. Johannes. Korset er laget etter modell av mosaikken i kuppelen i Hagia-Sofia kirken i Konstantinopel.

• Vår allhellige Patriark Bartolomeos av Konstantinopel har for tredje gang besøkt Norge.
  
  Denne gang i to sammenhenger: Først som åndelig leder og inspirator for seminar på NORDSJØSEILASEN fra 22. til 25. juni. Dernest til åpningen av de europeiske kirkenes generalforsamling i Trondheim (KEK).
  Seminaret var arrangert av Den norske kirke. Tema var: Protecting the riches of the seas. A Church initiative for dialogue on sustainable development. Et stort antall deltakere representerte mange vitenskaplige og kirkelige miljøer fra inn og utland. Seminaret foregikk på det nye forskningsskipet G. O Sars (Egersund - Utstein kloster - Bergen)og Hurtigruten Finnmarken (Bergen - Ålseund -Geiranger - Trondheim).
  Patriarken Bartolomeos ankom Sola søndag ettermiddag, hvor han ble møtt i VIP-loungen av Stig Utnem og f. Johannes. I Stavanger ble han tatt imot offisielt av biskop Baasland og ordfører Sevland i Oljemuseet, hvor det deretter var omvisning og informasjon. Her innledet patriarken seminaret med en inspirerende tale om betydningen av menneskets rette forhold til skaperverket.. Ferden gikk så til Egersund, hvor vi forrettet gudstjeneste i Egersund gamle kirke, og avsluttet med vannvielse. Ferden gikk videre med "G. O. Sars" hvor det var forelesninger, foredrag og diskusjoner. Neste dag foregikk i Utstein gamle kloster. Derfra gikk ferden til Bergen, hvor seminaret foregikk i Akvariet. På kvelden forrettet f. Johannes ortodoks vesper i Bergen domkirke, her var biskop Hageseter tekstleser og patriarken holdt preken. Ferden videre gikk på Hurtigruten, hvor vi parallell med forelesningene også arbeidet på en tekst som skulle bli en erklæring om vårt ansvar for naturresursene og skaperverket. Denne ble ferdig og vedtatt i Geiranger-fjorden (Geiranger-erklæringen). Meningen var at den skulle overleveres til KEK kirkemøtet i Trondheim. Resten av tiden om bord gikk med til etterarbeid.
  Patriarken (som nettopp hadde avsluttet sin 5. "økologi og miljø-seilas" (organisert av det økumeniske patriarkatet) i Østersjøen, høstet stor anerkjennelse og beundring både for sitt engasjement og for sin evne til å formulere gamle problemer på nytt og gi dem en beskrivelse og forslag til løsninger som fenget og gav en frisk og ny innfallsvinkel. Som menighet innen det økumeniske patriarkatet har vi all god grunn til å være stolte over vår kirkeleder og takknemlige for hans innsats for disse viktige spøsmålene som angår oss alle.
  I Trondheim ankom vi ti starten på KEK-kirkemøtet, hvor patriarken Bartolomeos hadde prekenen i innledningsgudstjenesten. Senere, på søndagen, var det ortodoks liturgi i Nidarosdomen forrettet av metropolitten Jeremias av Geneve, mens domkirkens kor sang på engelsk.
  

• Biskop Gabriels tale den 1. mai 2003

• Nedenfor gjengir vi brev av 1. april d.å. fra Aleksij, patriark av Moskva og hele Russland til menighetene i vårt erkestift. Brevet er kommentert i Diskusjonsforum av f. Johannes og Ola Irenius Breivega.
  
  Høyærverdige biskoper,

  kjære fedre, brødre og søstre!

  I denne førti dager lange hellige fasten tenker vi uavlatelig på fremtiden for den russiske kirkearv  og de ortodokse menigheter av russisk opphav og tradisjon i de vesteuropeiske land.

  Ved Guds nåde, Himmeldronningens  beskyttelse og de russiske nymartyrenes og bekjennernes bønner gjenfødes nå Kirkens liv i vårt land fremgangsrikt i hele sin fylde. Men vi må ikke falle for fristelsen til grunnløs triumfalisme: På det menneskelige plan er  vår hellige kirkes organisasjon fremdeles beheftet med mange mangler. Herren venter av oss at vi skal gå dypere i vår anger, være mer beredt til offer og vise større iver i vårt arbeid for frelse og opplysning for de mange millioner mennesker som nok er blitt døpt, men ikke oppdratt i den ortodokse tro da de var barn. Men fristelsene og svakhetene som kan iakttas i det kirkelige fellesskap i vårt land, skyldes i hovedsak ”voksesmerter”. En vårlig oppvåkning etter en lang og grusom vinter med påtvunget gudløshet kan verken skje øyeblikkelig eller smertefritt.

  Bildet forandrer seg når vi ser på kirkelivet blant våre landsmenn i diasporaen. Det første spørsmålet som uvilkårlig reiser seg er: Hvordan kan vi  forklare den vedvarende splittelsen mellom de atskilte delene av Den russiske kirke? Den skyldes åpenbart det russiske folks historiske tragedie: samfunnets sammenbrudd som resultat av revolusjonens katastrofe. Både metropolitt Antonij og metropolitt Evlogij gjorde det klart at deres tilbaketrekking fra den fulle enhet med Moderkirken i vårt land var motivert av politiske snarere enn av noen andre grunner. Disse fremragende hyrder elsket hver på sitt vis det Russland de aldri skulle se igjen, og begge trodde at  den kirkelige enhet ville bli gjenopprettet straks gudløshetens åk som kuet deres fedreland var brutt. Deres medbiskoper, som fullt ut fikk erfare den  grusomme forfølgelsen av Kirken i USSR på den tid, trodde også det. Hans Hellighet  Fotios, patriark av Konstantinopel, trodde det samme da han i 1931 uttrykte den mening at den midlertidige innordning av Det russiske eksarkat  i Vest-Europa under Konstantinopels trone ville vedvare ”inntil, hvis Gud vil, enheten og den hellige russiske søsterkirkes ubrutte bilde blir gjenopprettet”. Hans Hellighet patriark Athenagoras bekreftet dette da han i 1965 gav sin velsignelse til  at Eksarkatet av russiske menigheter i Vest-Europa kunne vende tilbake til Den russisk-ortodokse kirkes favn.

  Vi kan neppe tvile på at tiden er kommet for å gjenopprette enheten. Vi har allerede skrevet om dette i broderlige brev i september i fjor til Hans Hellighet Bartholomeos, patriark av Konstantinopel, og året i forveien til medlemmene i bisperådet i Den russiske kirke i utlandet. Vi anser at tiden nå er kommet for at vi skal stile dette brevet direkte til våre landsmenn i de vesteuropeiske land og deres åndelige hyrder. Hvordan kan det ha seg, nå når årene med så harde prøvelser ligger bak oss, når Moderkirken fritt kan følge sitt kall og Russland streber etter å knytte båndene til sin historiske fortid, at de kirkelige splittelsene fortsetter, selv om årsakene til dem for lengst er forsvunnet? Hvorfor oppfyller vi ikke våre forløperes og åndelige fedres håp?

  Om vi ser bort fra de årsaker som skyldes  menneskelig svakhet, er det andre, mer godartede årsaker til dette. Barnebarna og oldebarna  til ”den første generasjon” av innvandrere føler at de på alle måter har slått rot i de landene hvor de nå lever, og hvor de spiller en aktiv rolle i det sosiale og kulturelle liv.  Samtidig som arven fra deres fedre er dyrebar for dem, ønsker mange av disse representantene for den russiske åndelige tradisjon som lever i Vest-Europa, å bevare de former for kirkelig liv som i årenes løp gradvis har utviklet seg under helt ulike vilkår enn de Kirken befant sg i i Russland, selv om disse former har sine røtter i den samme kanoniske tradisjon, uttrykt i regler som er blitt fastsatt av økumeniske og lokale konsiler, av kirkefedrene og i form av vedtak og erklæringer fra Det allrussiske lokale konsil i 1917-1918.

  I tillegg til dette har menigheter grunnlagt av russere og i pakt med russiske tradisjoner i årenes løp fått en flernasjonal karakter og gjør nå i sin liturgiske praksis utstrakt bruk av lokale språk. Dette har helt siden de hellige og apostellike Kyrill og Metodios’ dager vært et karakteristisk trekk ved ortodoks pastoral tjeneste og misjonsinnsats.

  For å være garantert at en etablert og kjent ordning blir opprettholdt, ønsker derfor noen av våre landsmenn som lever i vestlige land, og noen av de lokale ortodokse kristne som utgjør en del av menigheter som lever i samsvar med den russiske tradisjon, å  strukturere sitt kirkelige liv i samsvar med sine egne statutter, som garanterer indre selvstyre og valg av styrende biskop, på det vilkår at den således valgte biskop blir stadfestet av patriarken av Moskva og hele Russland og Den russisk-ortodokse kirkes hellige synode.  

  Slike ønsker er især blitt fremsatt av stiftsforsamlingen for Sourozh stift og er kommet til uttrykk i dets forslag til statutter. De utgjør også et meget betydningsfullt element i konklusjonene til ”Kommisjonen til utredning av fremtiden for Erkestiftet av russisk-ortodokse menigheter i Vest-Europa”, opprettet for to år siden av nå avdøde erkebiskop Sergij av Evkarpia. En slik ordning er også fastsatt i de nåværende statuttene for erkestiftet.

  Under hensyntagen til den samlede vekt av disse ønsker anser vi at de kan oppfylles gjennom opprettelsen i Vest-Europa av ett metropolittdømme bestående av flere bispedømmer og omfattende alle  ortodokse menigheter, kloster og fellesskap av russisk opprinnelse og med russisk åndelig tradisjon som måtte ønske å være del av et slikt metropolittdømme. I tillegg forutsettes det at et slikt metropolittdømme kan gis rett til selvstyre, innbefattet valg av styrende biskop på et kirkemøte bestående av biskoper, prester og lekfolk på grunnlag av statutter som blir å utarbeide med deltakelse av alle grupper i den russisk-ortodokse diaspora i de vest-europeiske land.

  Inntil det første valg av styrende biskop (metropolitt) finner sted, anser vi det som rett å betro omsorgen for det nyopprettede metropolittdømme til metropolitt Antonij av Sourozh, til tross for hans allerede uttrykte ønske om å trekke seg tilbake. Den enorme pastorale erfaring og den anerkjente åndelige autoritet denne allment respekterte biskop innehar, vil tjene som garanti for suksess for denne nye måten å organisere Den russisk-ortodokse kirkes liv på i Vest-Europa.

  I perioden før valget anmodes erkebiskop Simon av Brussel og Belgia, erkebiskop Innokentij av Korsun, biskop Gabriel av Komana og biskop Amvrosij av Genève og Vest-Europa til like med erkebiskop Anatolij av Kertsh, biskop Basil av Sergijevo og biskop Mikael av Klaudiopolis om å gå inn i et nært samarbeid med metropolitt Antonij, med bibehold av sine vanlige fullmakter. Som et neste skritt bør opplagt også erkebiskop Mark av Berlin og Tyskland (Den russiske kirke i utlandet), erkebiskop Longin av Klinsk, erkebiskop Feofan av Berlin og Tyskland samt erkebiskop Paul av Wien og Budapest anmodes om å delta i prosessen, slik at gjenopprettelsen av den kirkelige enhet i den russiske diaspora kan utvides til også å omfatte landene i Sentral-Europa.

  Vi håper at et selvstendig metroplittdømme som samler alle troende av russisk-ortodoks tradisjon i de vesteuropeiske land, til Gudvillet tid vil tjene som grunnlag for den fremtidige kanoniske opprettelse av en flernasjonal lokal ortodoks kirke i Vest-Europa, oppbygd i en konsiliær ånd av alle ortodokse troende som lever i disse landene. I en kjærlighetens ånd kaller jeg dere alle, kjære biskoper, fedre, brødre og søstre, til å ta del i dette store arbeidet med å lege de smertefulle splittelser i den russiske diaspora. Må kjærlighetens og fredens Gud velsigne deres anstrengelser!

  Aleksij, patriark av Moskva og hele Russland

• NY ERKEBISKOP VALGT
  1.mai var det innkalt til generalforsamling for erkestiftet for menigheter av russisk tradisjon i Vest-Europa under den økumeniske patriark. Det eneste formålet med innkallingen var å velge etterfølger til erkebiskop Sergij som døde så uventet brått 22. januar bare 61 år gammel. I mellomtiden har exarkatet vært styrt av ”locum tenens” (midlertidig leder) biskop Gabriel. Delegater for alle erkestiftets over 60 menigheter, institusjoner, klostre og skoler – geistlige og leke – i alt ca 180 personer møtte frem. Fra vår menighet kom kun geistlige (f. Johannes og f. diakon Poul) ettersom vår lekdelegat Ola I Breivega ikke kunne møte.
  
  Møtet fant sted i st. Alexander-Nevskij katedralen i sentrum av Paris og metropolitt Jeremias (som nå residerer i Geneve) ledet møtet som utsending for patriarken Bartolomeos. 3 kandidater var satt opp på listen: biskop Gabriel, biskop Michail og munkeprest Prokhor. I andre valgomgang fikk biskop Gabriel mer enn 2/3 av stemmene og er således vår nye erkebiskop. Dette valget er rådgivende for den hellige synode i Konstantinopel, som ifølge statuttene for exarkatet skal utnevne den om generalforsamlingen velger. Introniseringen vil deretter finne sted når formalitetene er på plass.
  
  Erkebiskop Gabriel er fra Belgia og er 51 år gammel. Måtte Gud gi ham mange år!
  
  (Vi regner med at erkebiskop Gabriel kommer hit til Norge for å innvie vår nye kirke på høsten.)

• Påskebudskap fra +Bartomoleos ved Guds miskunn, erkebiskop av Konstantinopel, det Nye Roma, og økumenisk patriark:
  
  Til hele Kirken:
  Nåde, Fred og Miskunn fra Kristus, vår oppstandne Frelser.
  
  Brødre, medtjenere, troende og Gudelskende sønner og døtre av Kirken:
  Kristus er oppstanden!
  
  ”Du helbredet menneskehetens skrøpelighet, o Herre, idet du gjenreiste oss ved Ditt guddommelige Blod”, synger hl. Johannes fra Damaskus for vår Herre Jesus Kristus som ble korsfestet, led og stod opp fra døde. Og en annen hymnograf utbryter: ”Du ble tatt til fange, og jeg føler ikke skam; Du ble pisket, og det benekter jeg ikke; Du ble naglet til korset, og det prøver jeg ikke dekke til; jeg er stolt over Din oppstandelse, for Din død er mitt liv, o Allmektige og menneskekjære Herre, Ære være Deg” (Stikhira i 7 tone på Den store lørdagen).
  
  I tidens løp har menneskeheten stadig fornyet sin skrøpelighet. Ja, sannelig, til alle tider tar den inn over seg Babels hovmod og tenkesett idet den prøver å tilrane seg guddommelig makt og gjennom sine ønsker og ambisjoner, sette sine egne standarder i stedet for Guds lover, og slik vender den tilbake til Babels forvirring, til uenighet, uoverensstemmelse, konflikter og sammenbrudd. Det har vært mange som har ødelagt fremgangsrike stater på grunn av sitt ønske om å gjøre dem enda større, mange har ødelagt seg selv ved å sette seg fore mål i tom stolthet, mange har blitt ydmyket idet de søkte å sette sin egen vilje opp mot Guds moralske lov, mange har ødelagt andre i sitt ønske om å dominere og herske over dem, og mange oppdaget også til slutt at den skade de forvoldte seg selv var enda større enn den de forårsaket andre.
  
  I kontrast til dem som gikk med hovmodstanker, stolthet eller ambisjoner eller hva det måtte være av den slags egosentriske holdninger som ble til ødeleggelse for verden, aksepterte vår Herre Jesus Kristus i sin store ydmykhet å undergå alt det som denne verdens fyrste og hans utsendinger ville utsette Ham for med den hensikt å gjøre Ham til intet og sikre seg makten i verden. Han ble tatt til fange som en opprører, Han som jo er fredsstifteren, Han ble pisket som en illgjerningsmann, Han som er velgjøreren og helbrederen, og til slutt ble Han korsfestet som en kriminell, Han som er uskyldig og forbilde for all godhet.
  
  Og hva var resultatet?
  
  Da alle motstanderne til ydmykhet og fred trodde at gravstenen for alltid ville dekke Ham som preket slik at Han overvant deres overbevisning om hva som var rett og nødvendig, stod Han opp igjen som udødelig fra graven, Han som helbreder verdens skrøpelighet. Deretter fortsetter Han å helbrede menneskehetens svakheter, for Han har makt til å fornye, gjenoppbygge og gjenføde oss.
  
  Vi møter mange av menneskehetens ruiner i vår tid – sammenstyrtede bygninger og andre verk, nedbrutte menneskekropper, ødelagt natur og miljø, og fremfor alt, forvrengte moral, de verdier som kjennetegner vår sivilisasjon. Alt dette er ødelagt av hovmod, som er maktens følgesvenn. Den eneste måte å helbrede og reparere disse ødeleggelsene finner vi hos Ham som i ydmykhet tok på seg all menneskelig skrøpelighet og ble gjort verdig til å stå opp fra døde som menneske.
  
  Midt blant så mye død og budskap om voldsom død, lyder budskapet om oppstandelsen som et stort paradoks. Og likevel er det det eneste budskap som bringer håp og sannhet. Det er det største av alle budskap, over alle, ettersom livet er langt større virkelighet enn alle forsøk på å tilintetgjøre det. Slik er det fordi livet er utstrålingen og synliggjørelsen av Guds kjærlighets skapende kraft, og ingen dødelig makt som kjemper mot livet kan lykkes i å overvinne denne guddommelige virksomhet.
  
  Da vår Herre fortalte sine disipler om sin forestående død, oppfordret Han dem ”Vær ved godt mot, for Jeg har overvunnet verden!” Han vant ved å gjenreise de menneskelige verdier, ved å ta på seg den ydmykhet som var så hatet av mange på grunn av dens overlegne verdi, på en tid da alle søkte ære og heder, liksom mange fortsetter å gjøre i dag. Og det er samme oppfordring vi vender mot dere i dag som en far til sine elskede barn i Herren. Vær ved godt mot og gled dere over Kristi seier over verden – en seier som er åndelig og uten sammenheng med verdslig makt – og den tilbys alle som ønsker og aksepterer ydmykhetens verdi, for det var ved den at seieren ble vunnet.
  
  Må alt kjød som vil motsi dette, tie stille. For Ærens Konge kommer ut av graven! Kristus er oppstanden og viser at ydmykhet og fred har uendelig styrke. Intet annet kan overvinne døden.
  
  Må den oppstandne Herre lege all skrøpelighet i vår samtids mennesker og skjenke fred og liv til alle mennesker, ta bort alt hat og all blodsutgytelse, og heller gi fredelig samvirken til alles felles beste. Amen.
  
  Den Hellige Påsken året 2003 etter Kristus
  +Bartolomeos av Konstantinopel
  som ber inderlig for dere til den oppstandne Kristus.

• Fra årsmøtet
  Årsmøtet ble avholdt søndag 23. februar umiddelbart etter liturgien med 25 deltakere.
  Leder: f. Johannes / Ordstyrer: Starosta O. I. Breivega, /Sekretær: Th. Arentzen.
  
  Dagsorden:
  - Årsmelding tatt til etterretning
  - Regnskap tatt til etterretning og budsjett vedtatt.
  
  Valg 2 medlemmer til menighetsrådet for 3 år:
  - Zorica Ranisavljevic’s og Maisi Bæckmans periode utgår. *Valgt: Larissa Hermansen og Maisi Bæckmann (gjenvalgt).
  2 medlemmer til revisjonskomiteen for 3 år:
  - Eugenia Solowiejs og Radinka Nikolovskas periode utgår. *Valgt: Jeanette Khoury og Radinka Nikolovska (gjenvalgt).
  
  Kirkehuset på Helsfyr, de økonomiske forhold.
  *Vedtatt å bekrefte vedtak på ekstraordinær generalforsamling 26.01.03. og forhøye lånesummen til 1.700.000. kr.
  
  Nikolai-fondets formål:
  *Vedtatt å la midlene gå til ortodoks menighet i Jerusalem Patriarkat.
  
  Språk og kalender:
  *Vedtak: Spørsmål om språk utsettes til neste års generalforsamling, og kalenderspørsmålet ble trukket tilbake.
  
  Diverse:
  - Loppemarked arr. til høsten.
  - Tilrettelegging for barna under gudstjenestene: Kontaktnett mellom foreldre for ansvarsfordeling.

• Jesusbønnen, retreat ledet av f. Johannes
  27. -29. mars på Pilegrimsgården i Son.

• Den Ortodokse Hospitaler Orden ( The Most Sacred Order of Orthodox Hospitallers) er nå etablert i Norge
  Erik O. Paulsen OH, medlem av Bebudelsens kirkeforening i Bergen er Ordenens representant. Ordenen ledes fra London med Dr. Michael Brett-Crowther GCOH, som sekretær og kansellist.

• Erkebiskop Sergij (Konovalov) døde onsdag 22. januar i Paris.
  
  Erkebiskop Sergij ble gravlagt onsdag 29. januar i krypten under Uspenskij-kirken på gravplassen i St. Genevieve de Bois. Erkebiskop Sergij ledet Erkestiftet for menigheter av russisk tradisjon i Vest-Europa (som vår menighet er en del av), et Exarkat under Det økumeniske patriarkat i Konstantinopel.
  Må Herren Gud ha ham i Evig Minne!
  F. Johannes
  
  

• Erkebiskop Sergij (Konovalov) døde onsdag 22. januar i Paris.
  Erkebiskop Sergij vil bli gravlagt onsdag 29. januar i krypten under Uspenskij-kirken på gravplassen i St. Genevieve de Bois. Erkebiskop Sergij ledet Erkestiftet for menigheter av russisk tradisjon i Vest-Europa (som vår menighet er en del av), et Exarkat under Det økumeniske patriarkat i Konstantinopel.
  Må Herren Gud ha ham i Evig Minne!
  F. Johannes

• 15. januar (2. januar ifølge den julianske kalenderen) innvies det nye bønne-kapellet på hl. Trifon skita i Hurdal.
  Kapellet innvies til ære for og ihukommelse av den hl. Serafim av Sarov, en av den ortodokse kirkes mest populære helgener fra 17-1800-tallets Russland. Innvielsen av kapellet skjer i forbindelse med 100-års jubileet for hans kanonisering i 1903. Det blir dessuten den første ortodokse kirkebygning her i landet som er bygget som sådan og i den karakteristiske russiske kirke-arkitektur med løkkuppel.

2002

• ”Privat ortodoks skole i Bergen”
  To energiske medlemmer av Maria Bebudelses kirkeforening i Bergen har startet et prosjekt for opprettelse av 10-årig grunnskole på ortodokst kristent grunnlag i tilknytning til vår virksomhet der. De har allerede gjort et prosjekt-utkast med på grunnlag av lover og offentlige krav, samt de faktiske muligheter og den ønskelige form. Skolen skal følge de offentlige normer, men vil i tillegg bygge på ortodoks kristen kultur og livsvisjon og skal hjelpe til å forme en ny generasjon ortodokse kristne borgere i landet vårt. Den skal være åpen for alle som slutter seg til dens formå og undervisnings form.

• Kristi forklarings kirkeforening i Stavanger flytter til nye lokaler
  Lørdag 26/10 ble det feiret liturgi for siste gang i lokalet i Pedersgaten. Det ble en minnerik festdag for alle tilstedeværende. Foruten liturgi, fant det sted 2 dåp og et bryllup. Menigheten har hatt god vekst de 2 siste årene. Lokalet i Pedersgaten er blitt for lite og det er ikke lenger tilpasset våre behov. Vi har derfor funnet det best å arbeide for å få etablert en mer langsiktig og brukervennlig løsning for oss, nemlig egne lokaler. Større og bedre kirkerom forutsetter at vi sparer opp midler. Vi har derfor tatt imot tilbudet om å benytte Bispekapellet ved Stavanger Domkirke for våre gudstjenester f.o.m. d.d.
  Her vil vi møtes hver lørdag kl. 10 til typika, og f. Johannes vil komme en gang i måneden for å feire liturgi sammen med oss som før. Første liturgi der blir lørdag 9. november kl. 10. Vi håper og tror at denne løsningen vil medføre at vi raskere når målet vårt.
  Med hilsen i Kristus
  Ingunn Irene Knutsen
  Sekretær.

• 10-års feiring for opprettelsen av Kirkeforeningen ved St. Georgs kapell i Neiden.
  Det er 10 år siden Kirkeforeningen i Neiden ble opprettet. Den består av de ortodokse skoltene med tilknytning til Neiden-sidaen, og er en underavdeling av hl. Nikolai menighet i Oslo. Årets markering er en bekreftelse på at kirkeforeningen har blitt konsolidert og fungerer etter forventningene.
  Skoltene i Neiden er den eldste bosetningen i området og har i sin midte St. Georgs kapell (tshasovna) som ifølge tradisjonen ble bygget av hl. Trifon i 1565. Foruten kapellet finner vi Trifon-kulpen, den gamle dåpsplassen i Neidenelva, ved Kirkenes ligger Trifons-hulen og ved Bugøynes finnes et lyst kors i fjellveggen som også knyttes til denne hellige mann.
  Hvert år arrangerer kirkeforeningen ”kirkehelg” sist i august. I den forbindelse inviterer den presteskap og lekfolk fra Russland og Finland til å ta del i feiringene. I år ønsket vi å ta opp igjen og forsterke kontakten med Russland og særlig Petshenga-klosteret som nå er i drift igjen. Vi inviterte f. igumen Aristark, og med ham kom to andre prester og en lekmann. Fra Finland inviterte vi også prester og lekfolk, og derfra kom både metropolitt Panteleimon fra Oulu, erkebiskop Leo samt en rekke geistlige og mange lekfolk. I alt var vi 9 prester, to diakoner og to biskoper.
  Feiringen begynte torsdag 22. august med kulturhistorisk seminar i tilknytning til Neiden. Foredragsholdere var prof. Erik Egeberg fra UiT, f. igumen Aristark fra Petshenga, jeg selv og Mikit Ivanowitz (sekretær i Neiden). Fredag 23. aug. reiste vi på pilegrimstur til Petshenga kloster. Lørdag 24. aug. var i Savättijärvi om formiddagen, og om kvelden hadde vi Kulturaften i Neiden med Skoltesamisk sang og utstilling, samt konsert av St. Trifon-koret fra Murmansk (som vi henter til Neiden hvert år). Søndag 25. aug. var selve høydepunktet med gudstjenestene: Liturgi ved kapellet, vannvielse ved elva og parastos ved gravene. Gudstjenestene ble forrettet på norsk, kirkeslavisk og finsk. 3 kor medvirket (foruten koret fra Murmansk: Vardø kammerkor og en gruppe fra Finland). Flere hundre mennesker var samlet til bønn.
  Alt i alt var det en fin helg med strålende vær og fornøyde mennesker som fikk ta del i den århundregamle sammenhengen som startet med hl. Trifon. Som arrangører er vi også tilfredse med de økonomiske bidrag vi har fått fra det offentlige, og særlig gjennom Barents-samarbeidet, til gjennomføringen av våre årlige arrangementer.
  f. arkimandritt Johannes Johansen forstander for St. Georgs kapell i Neiden.

• 1800 års jubileet for hl. Ireneus av Lyon
  Hl. Nikolai ortodokse menighet i Oslo feiret 1800 års jubileet for hl. Ireneus av Lyon med patristisk seminar 7. september. På programmet var følgende foredragsholdere Ola Ireneus Breivega (starosta i hl. Nikolai menighet, filolog) Peter Halldorf (pinsepastor og forfatter) pater Per Bjørn Halvorsen (katolsk prest, dominikaner), Roald Flemestad (prest i Den Nordisk Katolske Kirke, teolog). Det 5 timer lange programmet ble avsluttet med en panelsamtale mellom foredragsholderne, ledet av Torstein Theodor Tollefsen (filosof, hl. Nikolai menighet). Seminaret hadde ca. 80 deltakere som viste stor begeistring. Det var tydelig at tema De hellige fedrene (patristikk) var et emne som interesserte mange

• 15. september kommer Fader Valerij
  fra Murmansk til Oslo og vil for første gang ta del i liturgien i Hl. Nikolai menighet. I denne forbindelse har det vært stor aktivitet i det nye kirkebygget på Helsfyr for å få i stand leiligheten i 2dre etasje.. Med velvillig hjelp fra fr. Johannes, Serafim samt andre medlemmer i menigheten, har det vært drevet dugnad i stor stil de siste ukene. Vi holder fortsatt på, og dersom du har anledning til å gjøre en innsats, kan du møte opp torsdag 12 og/eller fredag den 13. september. - Vi trenger hjelp til legging av gulvbelegg, maling og vask. Vi trenger også endel inventar, alt fra kjøkkenutstyr til møbler og annet husgeråd. Har du noe å avse, ta gjerne kontakt med oss.

• Fader Valerij Nikolajevitsh Klimenko er en av de to russiske prestene som har søkt seg til Norge og vil arbeide i Hl. Nikolai menighet i Oslo. Han har fått kanonisk fribrev fra biskop Simon i Murmansk, er klarert ved erkestiftskontoret i Paris og formelt innlemmet i hl. Nikolai menighets presteskap som 2. prest. Han har ennå ikke fått den nødvendige oppholds og arbeidstillatelsen, men så snart det er i orden, kommer han med sin familie og vil sannsynligvis bli bosatt i leiligheten ved kirken på Helsfyr.
  
  Fader Valerij ble født 22. aug. 1971. Etter skolegang og militærtjeneste, var han leser og kirkesanger (psalomshik) inntil han ble viet til diakon i 1994, han ble forfremmet av patriarken Aleksej til protodiakon med rett til å bære dobbelt orar, og i 1996 ble han viet til prest. I tre år var han leder for undervisningsavdelingen ved katedralen i Murmansk, hvor han også ledet søndagsskolen og fikk god erfaring med arbeid blant barn. Fra 1999 er han fristilt fra dette. Han er gift med Tatiana Vsjatsheslavovna Klimenko og de har en sønn: Daniil Valjerevitsh Klimenko (8 år). Han har en søster som er norsk gift og bor i Alta, hit har han ofte kommet med familien sin, han kan derfor noe norsk og følger nå norsk-kurs. Han er fremdeles tilknyttet Moskva Åndelige Seminar som han ikke har avsluttet.

• Patriarken Bartolomeos i Oslo
  Hans allhellighet patriarken Bartolomeos av Konstantinopel har vært på besøk i Oslo for å motta Sofie-prisen for sin innsats for å bevare miljøet. Det er en pris som utdeles av Sofie-stiftelsen, opprettet av forfatteren Jostein Gaarder. Det er nå femte gang den utdeles. Patriarken ankom Oslo på kvelden 11.juni. Og Den Norske Kirke hadde i den forbindelse en mottakelse i Oslo bispegård. Pris-utdelingen var neste dag, og den fant sted i en festforestilling i Den gamle logen i Oslo sentrum, med mange innbudte gjester og kunstnere. Selve prisen ble overlevert av miljøvernminister Børge Brende. Patriarken holdt en takketale som forhåpentligvis blir allment tilgjengelig. I talen utla han helt klart de teologiske og trosmessige premisser for sitt miljøengasjement. Senere på dagen hadde han bl.a. møte med statsministeren. Neste dag ble patriarken tatt imot av kongen på slottet. Og besøket ble avsluttet med en Doksologi i den greske kirken. En gudstjeneste med mange innbudte, men som i sin helhet foregikk på gresk uten noen informasjoner på andre språk! I løpet av gudstjenesten holdt metropolitt Pavlos en tale for patriarken, mens patriarken svarte med en tale for Pavlos, hvor han på alle vis roste og takket metropolitten for hans store innsats og oppofring for å utbre den ortodokse tro og utvikle det ortodokse kirkeliv i Skandinavia og likså for sitt arbeid i forbindelse med pristildelingen. Som en synlig utmerkelse for sin innsats ble han tildelt en panagia nummer to!
  
  Jeg selv ble involvert på et tidlig stadium fra Sofie-stiftelsen og fikk tjene som konsulent og bidragsyter for arrangementene, og fikk dermed være med på å tilrettelegge og forberede patriarkens besøk, slik vi også var involvert ved hans forrige besøk ved 1000-års jubileet for Norges kristning i 1995, og vi føler oss beæret over å få lov til å yte noe positivt i slik sammenheng.
  
  Dessverre ble dette patriarkale besøk avsluttet på negativt vis: På møtet med patriarken tok statsministeren opp spørsmålet om et nonnekloster i Valldal (forberedt i over 10 år på en slags muntlig godkjennelse), og patriarken nedla da ”veto” mot hele dette prosjektet. Hvem det er som har vært hans rådgiver i denne saken som virkelig kunne blitt en vitamininnsprøytning i det ortodokse kirkelige liv i Skandinavia, det kan vi jo bare gjette oss til. Det er mange som beklager dette.
  
  Totalt sett ble likevel dette patriarkale besøk en positiv fokusering på den ortodokse kirke.
  f. Johannes
  

• Opptak i menighetens presteskap
  De to prestene som har søkt om overgang til vårt erkestift og tilknytning til Hl Nikolai menighet, f. Valerij og f. Nikodim har nå begge fått positivt svar fra erkebiskop Sergij i Paris. På medlemsmøtet den 21. april ble både f. Valerij Klimenko og f. diakon Poul Sebbelov opptatt i menighetens presteskap.

• Dåp i Skrukkelisjøen i Hurdal
  Pinseaften 22. juni: Mazdak S. fra Persia ble døpt ute i Skrukkelivannet i naturskjønne omgivelser, etter at første del av dåpsseremonien med forsakelsen av djevelen og bekjennelsen til Kristus Jesus hadde funnet sted i Hl. Trifons klosterkirke, gikk vi til vannet (som ikke var for kalt), og velsignet vannet og døpte med hel neddykking, deretter fant den hl. Myronsalvingen sted i klosterkirken. Til slutt hadde vi en fin fest for den døpte, som fikk det kirkelige navnet Isak, etter hl. Isak syreren.

Mai 2002

• Kirkeforening i København.
  Etter lengre tids sondering og forberedelse ble det 12. jan. stiftet en Kirkeforening i København. Dette skjedde i forbindeise med en dansk (og norsk) liturgi i Sømandskirken i Nyhavn (som benyttes av Moskvapatriarkatets menighet der, og som velvillig lot oss få bruke deres utstyr). Kirkeforeningen ble stiftet på det etterfølgende møte, hvor omtrent 20 personer av de 30 fremmøtte til liturgien deltok. Foreningen skal hete “Kirkeforeningen til ære for Guds Moders beskyttelse (Pokrov)”, skal være dansk-språklig og sortere under hi. Nikolai menighet i Oslo inntil den kan bli selvstendig menighet. Kontaktperson er f. Poui Sebbelov. Menighetsmøtet ved hi. Nikolai menighet i Oslo godtok 24. februar Københavnerfiliaiens statutter.
• Diakonvigsel i Paris
  31. mars, 2. søndag i Den store fasten, ble Poul Sebbelov viet til diakon av erkebiskop Sergij i St. Aleksander Nevskij katedralen i Paris. Vi gratulerer ham med et trefoldig: Axios’ Axios! Axios!
• SLAVA for hi. Sava av Serbia
  ble arrangert søndag 27. januar av Robby og Dana
  Milosevic, og var vellykket med mange deltakere.
  Arrangerer (kumi) for slava år 2003 blir Zorica Stojanovic og Milica Ofstad.
• Valeri V. Carric
  var en kjent person i det russiske miljø og i hl. Nikolai menighet i gammel tid. Han var også aktivt med i “Russiske emigranters krets”, hvor han bla. illustrerte deres publikasjon med karikaturer av en del medlemmer (gjengitt i Menighetsbladet nr 1, 2001). Asker museum hadde en utstilling av hans arbeider i desember (dessverre ble vi av en eller annen grunn ikke informert), og det er selvfølgelig en glede for oss at en av “våre’ blir gjort slik ære på. Carric ble født i St. Petersburg i 1869 i en forretningsfamilie av engelsk herkomst, og flyktet fra Russland etter revolusjonen i 1917, og kom til Norge. Her virket han som kunstner i mange ar og ble en viktig formidler av russisk kultur. Under hungersnoden på begynnelsen av 1920-tallet organiserte Carric etter oppfordring fra Gorki hjelpesen­dinger til Sovjetunionen. Han døde i 1943. (Vi har bevart en rekke av hans arbeider i menighetens arkiv).
• Nikolai-fondet
  hadde som innsamlingsobjekt 2001 barnehjemmet i klosteret Lavra Mamre i Guatemala. Det kom inn 19.000 kr. I løpet av året, og disse pengene er overført til barnehjemmet. Takk til alle givere!
• Medlemsmøte
  (årsmøte) for Hl. Nikolai menighet ble avholdt 25. februar, med 27 stemmeberettigede deltakere. Årsmeldingen for 2001 ble gjennomgått. Og regnskapet for 2001 ble fremlagt, og vi kunne glede oss over nok et overskudd (på 436.000), som ble lagt til kapitalen. Videre ble det vedtatt budsjett for 2002. Ett medelm av menighetsrådet skulle skiftes (Sturla Olsen), og møtet valgte Chrysostom Selahvarzj i hans sted. Spørsmålet om København-filialen ble behandlet (se ovenfor). Ungdomsforeningen ble presentert av Thomas Arentzen. Til slutt ble tegningene og fremdriften for kirkehuset på Helsfyr behandlet.
• Vi ble invitert til å være med
  på en fellesreligiøs bønnesamling for fred 24. januar i St. Olav katolske kirke. Dette skulle være et arrangement i sammenheng med Pavens mote i Assisi. Ettersom møtet i Oslo skulle foregå som en felles gudstjeneste i samme rom, hvor representanter fra forskjellige trosretninger (religioner) fremførte sine bønner, fant vi ikke mulighet til å være med. Vi vil gjerne gi vårt bidrag til fred og forsoning, men Den ortodokse kirkes kánoner tillater ikke bønn sammen med troende fra andre religioner.
• 23. februar arrangerte vi en en-dags retrett over tema:
  Jesus-bonnen. Det fikk 19 påmeldte deltakere og ble så vellykket at det sannsynligvis far oppfølging senere. (I mai arrangeres det samme i København.)
• Norges Kristne Råd
  hadde årsmote 14. og 15. mars. Vi har vært medlem der i mange ar. Senere det kom det til to andre ortodokse menigheter, hvorav den ene har meldt seg ut igjen. i tillegg til hi. Nikolai menighet var hi. Vasilije menighet representert på møtet i å, foruten at hl. Olga menighet var invitert for a bli kjent med organisasjonen. Vi har tidligere hatt varaplass i styret, og i år ble vi valgt inn i styret for to år. Starosta Ola Ireneus Breivega representerer oss der.
• Vi er fra i år av medlem av Frikirkelig Studieråd.
  Dette gir oss nye muligheter til bedre studievirksomhet.

• F.  Johannes deltok 21 mars i Forbønnsgudstjeneste for Palestina og Israel i Oslo Domkirke.

2009

• Ortodoks gudstjeneste i Løddingen

13, februar 2009 besøkte fader Johannes Lødingen.

For to år siden ble det for førte gang forrettet ortodoks liturgi i ektevigsel i Lødingen kirke. Den gang var det f. Miron som kom dit. Denne gang var det f. Johannes som kom for å forrette gudstjeneste med akatist til Jesus Kristus og fortelle om den ortodokse tro til innbyggere i Lødingen.
I Lødingen er det åpnet et mottaksenter for flyktninger. Blant beboerne der er det også ortodokse kristne fra Serbia, Irak og Eritrea, foruten Ukraina som vår familie er fra. Det kom også ortodokse hviterussere fra Evenes for å være med. I tillegg til disse var det også lutheranere fra nabostedet Vestbygda for å høre på og være sammen med oss. Det var omtrent førti mennesker samlet til gudstjeneste.
Gudstjenesten ble forrettet på norsk og kirkeslavisk. Fader Johannes forklarte også på engelsk. De norske som kom for å være med oss, forstod og respekterte alt som foregikk. Også eldre mennesker sto gjennom hele gudstjenesten, selv om fader Johannes sa klart ifra at de godt kunne sette seg.
I gudstjenesten lød Fader Vår både på norsk, kirkeslavisk og serbisk. Den ortodokse gudstjenesten i Lødingen var internasjonal. Og det var særlig fint å se at det var barn med. Etter gudstjenesten var det mange som samlet seg i salen i nærheten av kirken for å treffe fader Johannes og prate med hverandre. Der fikk vi smake serbisk, etiopisk og eritreiske kaker samt norske vafler. Og alle ble venner rundt en kopp kaffe eller the.
Da det var tid for å gå hjem, takket alle for muligheten for å få være med på en ortodokse gudstjeneste så langt nord i det lille Lødingen. Mange av dem hadde ikke vært i kirken siden de forlot sitt fedreland, så derfor var denne anledningen viktig for dem.
Til slutt velsignet fader Johannes huset vårt med hellig vann velsignet på relikviene til hl. Nikolai av Myra i Lykia. Dette var en viktig sak for oss.
Gjennom alt dette gav fader Johannes oss uforglemmelige minner.

Familien Kornev i Lødingen, 16. februar 2009.

Djupt in i Hurdals täta granskog, omgiven av älv och porlande fjällbäckar ligger sedan ett tiotal år tillbaka Den heliga Trifons Skete. Här bor våra två bröder Arkimandriten Johannes och munkdiakonen Serafim.
Den 6:e november på Demetriosdagen invigdes den kyrka de så länge arbetat med att bygga. Det kom gäster från alla håll för att delta i firandet, både lekfolk och präster från olika jurisdiktioner och länder samt allra främst vår Ärkebiskop Gabriel.

Det är inte ofta det sker en invigning av en ortodox kyrka. Speciellt inte här i Norden och inte heller i den ortodoxa diasporan i övrigt. Ofta firar vi våra gudstjänster i lånta lokaler och är tacksamma för tak över huvudet. Att bygga en riktig ortodox kyrka är en mångårig födelseprocess; att bära tungt och mejsla tålamod. Och invigningen är ett dop - fast i större dimension, som ärkebiskop Gabriel sa i sitt tal vid invigningen av klosterkyrkan.

Och parallellerna är slående. Det nybyggda altaret, här tillverkat och snidat i Ryssland av ett sagolikt vackert mörkt ädelträ, står färdigt att helgas. I dess relikgömma lägger biskopen ner de för kyrkan avsedda relikerna och hålet över dem vaxas igen. Så tvättas altaret tre gånger av ärkebiskopen och prästerskapet gemensamt och sedan smörjs altaret med helig myrra, förseglas med en vit linneduk och binds om. Efter detta smorde Valdyka ett kors i vart och ett av kyrkans fyra vädersträck under det att menigheten sjöng samstämmigt till Guds ära. Det blev procession runt den nyinvigda kyrkan och lovsången steg hög mot granarnas mörka pelarsal.

Kyrkans väggar är målade med fresker av en serbisk ikonmålare som skapat en alldeles särdeles utsökt bysantinsk ikonografi. Man har valt att vörda flera helgon som på något sätt anknyter till vår nordiska historia. Heliga Anna av Novgorod och den helige Olof av Norge flankerade var sin sida på den bakre västväggen. De var ju ursprungligen tänkta för äktenskap, men deras giftermål blev avstyrt av den svenska kungen Olof Skötkonung som istället gifte bort sin dotter österut, med storfursten Jaroslav av Novgorod. Vänskapen mellan de två varade dock livet ut, kontakterna var täta och en av Irinas och Jaroslavs döttrar giftes bort med en av Olofs söner.

Fyra kvinnliga stormartyrer var tecknade på den norra väggen: den apostlalika Nina av Georgien, Katharina från Sinai, Maria Magdalena och så den heliga Maria Skopsova, från vår egen kyrkas nutida historia! Deras gemensamma framträdande gav en stark upplevelse av trons orubbliga kraft, oföränderliga budskap och asketiska kamp genom seklerna.

På norra väggen är två andra personer med Skandinaviskt ursprung målade. Det är Rus´ protomartyrer Theodor och hans son Johannes som blev marterade i Kiev av den store Vladimir under Olgas styre på 900-talet, innan de ännu kristnat sig. Nestor krönikan berättar att Theodor och Johannes var vikingar som rest längs österled till Konstantinopel, tjänat i kejsarens här och där låtit döpa sig. I Kiev var det vid den här tiden starka religiösa motsättningar mellan kristna och hedniska krafter och i en sådan strid dödades martyrerna i porten till sitt eget hus. Theodor hade vägrat att lämna ut sin son till offer åt de hedniska avgudarna och modigt smädat dem som livlösa beläten. Efter att Vladimir låtit döpa sig och det Ryska folket, lät han bygga en kyrka över den plats där Theodor och Johannes marterats. I den kyrkan begravdes hans mor Olga och sedermera också han själv. Kyrkobyggnaden har inte överlevt de tusen år som gått sedan dess, men i utgrävningar som nyligen gjorts har man hittat den helige Theodors och Johannes hus!

Cirkeln sluter sig och vår gemensamma historia tätnar. Den nydöpta kyrkan i Hurdal vilar vit som en gräddbakelse i det sviktande novemberljuset. Den vackra glasmosaikkupolen i rosa och olivgrönt svirrar. När vi firar vesper på kvällen är något fött som har sitt ursprung både långt bort och nära. Att bygga kyrkor och kloster är att återta mark åt Gud. Att skapa plats under en ny himmel. Att låta evigheten få en kil i det jordiska och ge ett utrymme som världen ej kan bemäktiga sig. Alla klosterbyggen blir omgivna av stora strider och motsättningar. Även om de så befinner sig i den civiliserade världens utmarker. Det är som om själva jorden ropar i sin längtan att kränga av sig bojorna och åter tillhöra Herren medan något med all kraft håller det tillbaka.

Den helige Trifons Skete är byggd åt ett helgon, den helige Trifon av Petsjenga (1500-tal), som kom till oss från andra sidan öster. Över de ödsliga trakterna i norr där Norge, Sverige, Finland och Ryssland möter samman, vandrade den helige, bedjande för det folk som ännu icke mött sin Frälsare. Helige Trifon hade satt som sitt mål att kristna skoltsamerna och folket runt nordkalotten. Han gick dit ensam, lärde sig deras språk, bodde ensam i ödemarken och bad för dem som ständigt förföljde honom. Han byggde under många umbäranden Treenighetens kloster i Petsjenga – ett kloster som de senaste decennierna åter blivit bebott och fått nytt liv. Än idag finns det hela samebyar som är ortodoxa och som fått sin frälsning i arv av den helige Trifon. Vi kan varken förneka vår historia eller den plats vi är satta att tjäna på. Den kristna historien skrivs alltid här och nu, men är samtidigt den plats där tidevarvens alla heliga strömmar emot oss över fälten.

Ioanna Schönqvist

Kontakion ur Akthisten till Helige Trifon:

Utvald till apostel för det avlägsna nord
Lämnade Du allt för att i strid och motgång förkunna
För dem som satt i dödens skugga
Frälsarens ankomst i köttet, o fader Trifon!
Nu ber Du med apostlarna i himlen till Kristus, vår Gud
Att vi må frälsas från allt ont, när vi ropar till Dig;

Fröjda Dig Trifon, Du apostel i höga nord – undergörare från Petsjenga!

2010

• Kirkevigsel i Hellige Trifon skita i Hurdal

Den 6. november på Dimitriosdagen ble den nye kirken på skitaen vigslet av erkebiskop Gabriel. Fra svenske Ioanna Schönqvist har vi mottatt denne artikkelen som beskriver begivenheten.

Ett dop av större dimension – en kyrka invigs i Norge.

2013

Erkebiskop Gabriels pastorale brev i anledning hans fratreden til pensjon.

Ærede Fedre! Brødre og Søstre! Alle Idere børn i den åndelige flokk som Kristus har betrodd meg!

Jeg må dele en alvorlig beslutning med dere. Som dere vet, er jeg angrepet av en brutal sykdom, hvis utvikling ikke tillater meg noen lindring. Den smerte som fortærer mig, den er, såvidt jeg forstår, meget vanskelig å overvinne, på tross av at Gud selv har vist oss, at lidelsen kan være en kilde til liv. Allikevel har jeg ikke lengere styrke til å vareta min erkepastorale tjeneste, på grunn av den tilstand av tretthed og lidelse, som jeg befinder meg i, og liksom den gamle Simeon ber jeg til Herren: Nå lar Du Din tjener fare herfra i fred (Luk. 2,29).

Jeg har videre, efter å ha informeret Stiftsrådet, anmodet Hans Hellighed Patriark Bartholomeos I om å få trekke meg tilbake som pensionert biskop hjemme hos meg selv i Maastricht og dér fortsette min behandling mot sykdommen i fullkommen ro, slik legene råder meg til, og i den bønn som blir min eneste trøst. Det er tungt for meg å si ’farvel’ til dere, særlig fordi dere sannsynligvis ikke alle sammen er rede til at akseptere min avgang. Sannsynligvis kommer jeg til å skuffe mange av dere ved å trekke meg tilbake. Men vær forvisset om at alt jeg gjør, gjør jeg til beste for Kirken og mere konkret for vårt erkestift. Det er mitt håp at deres kjærlighet og deres medfølelse vil tillate dere å akseptere en beslutning som nå ikke lenger kan endres.

I det øjeblikk jeg forlater den oppgave som jeg mottok for nesten 10 år siden, dels efter Herrens vilje, dels ved deres valg og med Hans Hellighed den Økumeniske Patriark og hans hellige Synodes velsignelse, tenker jeg på alle dere, som jeg har fått lov å arbeide sammen med: prestene, diakonene, munkene og nonnene og hele legfolket. Gennom disse lange år er det knyttet bånd mellom oss. Jeg har erfart dyp glede og er mange gange blitt trøstet, også midt i trengsel og motgang. I dette bevegede øyeblikk er den sterkeste følelse i meg hengivenhet og takknemlighet. Jeg takker Herren for at Han har overøst min tjeneste som erkebiskop med Sin overstrømmende kjærlighet. Selv i den prøvelse som det nå er blitt meg gitt å leve i, betrakter jeg meg som ”Herrens elskede disippel”, for som apostlen Paulus siger, ”min makt utøves i maktesløshet” (2. Kor. 12,9). Denne kjærlighet i Kristus har vist seg på en levende og konkret måte, særlig gennom dere, elskede brødre og søstre, hva enten dere er tett på eller på lang avstand, dere som har delt gleder og sorger med meg, og som har støttet mig. Sammen har vi gennomlevd mangt og mye. Vi har bedt sammen, vi har arbeidet sammen på vår felles opplysning og helliggørelse. Sammen har vi satt vårt håp til Herren, sammen har vi fått del i Jesus Kristus og dermed i tiden, her og nå, oppbygget Den Levende Guds hellige Kirke.

Jeg takker Gud, først og fremst for dere prester, mine brødre og medtjenere ved Herrens Bord. Dere har alle en plads i mitt hjerte. Dere er livskraften i vårt stift, for dere bygger det daglig opp så det kan bli en levende organisme i harmoni til med én stemme og ét forenet hjerte å lovsynge Faderens og Sønnens og Helligåndens herlige og praktfulle Navn.

Likeledes takker jeg Herren for mine betrodde medarbeidere, diskrete men effektive, besjelede av en tjenende og uselvisk ånd, som har hjulpet og omgitt meg gjennom alle årene, det være seg i Stiftsrådet, i Stiftsadministrasjonen, i Katedralen, på Institut Saint-Serge, i menighetene og prostiene, i Frankrike som i de øvrige landene.

Til sist takker jeg Herren for dere alle, mine brødre og søstre, elskede troende i Ærkestiftet. Jeg har alltid holdt av å diskutere med dere, å utarbeide prosjekter og å dele stunder av vennskab. Dertil føyer seg alle dem, jeg på et tidspunkt har møtt på mine meget tallrike pastorale besøk rundt i Ærkestiftet i alle de mange land i Vesteuropa hvor vi har menigheter og fellesskaper. Jeg er dere takknemlig, og ligesom apostlen ”kan jeg ikke holde opp med å takke for dere når jeg nevner dere i mine bønner” (Ef. 1,16).

Når vi taler om anerkjennelse og kjærlighed, hvordan skulle vi da kunne unngå å nevne tilgivelse? Jeg er bevisst om at når det har vært offentlige debatter eller private diskusjoner, likesom når der er blitt truffet pastorale beslutninger, har visse personer kunnet bli såret eller bedrøvet. Sandhetens budskap og troskap overfor Kirkens Tradition er ikke alltid velkomne. Det er en lidelse for dén, som lytter dertil, og ofte også for dén, som uttrykker dem. Jeg har noen ganger også kunnet tage feil, for ingen av oss er ufeilbarlige, heller ikke deres biskop. Jeg er også bevisst om mine egne svakheter, og jeg ber om tilgivelse hos Gud og hos dere alle for dét, som har kunnet gjøre dere vondt. Jeg ber dere om tilgivelse for mine feil og mangler. Jeg ber dere også om i mitt navn å tilgi alle, som har fornærmet oss. Vi aksepterer ikke det onde, heller ikke synden, især ikke synden imod Kirken, men vi må tilgi og be for dem, som er kommet på avveie, at de må finne tilbake til den rette vei. Må den barmhjertige Fader la oss skilles i fred og forsoning.

Så er da øyeblikket kommet, hvor jeg skilles fra dere. Hvordan skal jeg gi utttrykk over for dere for alt dét som er i mitt hjerte? Jeg er overbevist om at min avskjed er efter Guds vilje og at den med Guds hjelp, vil bli et gode, både for dere og for meg. Bevar alltid, på tross av prøvelser av enhver art, tillit og håp til Guds Ord, som er løftet om vår frelse og vår Kirkes styrkelse. Kirkens frihet og den ortodokse tros universalitet er de to skatter som jeg har forsøkt å bevare efter eksemplet fra mine forgjengere i spissen for Erkestiftet. Det har jeg gjort for at det skulle bli mulig for oss å konsentrere oss om dét som i Kristi disiplers øyne bør utgjøre det ”eneste nødvendige”: ”Søk først Guds Rike og Hans rettferdighet”, som Herren selv byr oss (Matt. 6,33). Mit siste ord skal være en bønn til dere om å bevare kjærlighet og enhet mellom dere. Dét er vår Kirkes mest dyrebare skatt. Må Herren verdiges å ”gi dere visdommens ånd” og ”opplyse deres hjerters øyne, så dere forstår, hvilket håp Han kalte dere til” (Ef. 1, 17-18).

Må Gud hjelpe oss og forbarme Seg over oss! Må Herrens fred alltid være med dere alle! Ta imot min velsignelse.

Paris, den 8. Januar 2013
Sign. +Erkebiskop Gabriel av Komana
Oversatt til dansk av f. Poul Sebbelov, deretter fornorsket.

2014

Årets begivenhet på klosteret i Hurdal.

Etter tre byggesesonger har nå vannvielsespaviljongen (phiale) blitt ferdig. Den er bygget etter ide fra en tilsvarende paviljong i Zica-klosteret i Serbia, men med inspirasjon fra andre slike bygg både på Athos og i Sergiev Possad. Det er en åttekantet paviljong med kuppel over og vannkar inni. Den er plassert på det nedre platået i klosteret,  vis-a-vis trappen til hovedinngangen til kirken. På det viset understrekes det at paviljongen er knyttet til kirken, som en utvidelse av det liturgiske rommet. Og den skal brukes i forbindelse med store høytider og fester, hvor vi på slutten av liturgien går i prosesjon til paviljongen og velsigner vann, som de tilstedeværende bestenkes med som et symbol på Guds nåde og renselse.

Bygningen er tegnet og oppført fortrinnsvis av Svein og Kirsten Sandvold, med noe hjelp av muremester Roy Larsen (som også tidligere har hjulpet oss (med søylene og murstenshvelvet i klokketårnet). Svein Sandvold har muret opp bygningen (med sjauerhjelp fra oss på klosteret) og det har ikke vært noen lettvint prosess. Alt er laget fra bunnen av, ingen ferdigelementer er benyttet. Og deretter har han montert glass på.

Det er hans kone Kirsten Sandvold som har laget glasset: En metode fra oldtidens Egypt som kalles ”fusing” (og som er benyttet på både kirken og klokketårnet på skitaen tidligere). Det vil si a to lag med glass og farge skjæres til i den ønskede størrelse og form, deretter brennes det ved nesten 900 grader så de smelter sammen og blir til glassfliser. Kuppelen, som bæres oppe av åtte kanellerte søyler (åttetallet er evighetens og udødelighetens tall), er dekket med gyldne slike glassfliser på utsiden, og inni er den dekket med himmelblå glassfliser, med en hvit due i midten (Helligånden) og gyldne stråler nedover. På toppen av kuppelen er det et hvitt stenkors. Vannkaret er dekket med havblåe glassfliser med ett innfelt kors og en fisk i midten (Fisken er et oldkristent Kristus-symbol. Det greske ordet for ”fisk” – ”ikhthys” ble brukt som forkortelse av utsagnet: ”Jesus Kristus Guds Sønn, Frelseren”). I alt er det brukt mer enn et halvt tonn glass! Og alle flisene er laget individuelt, med forskjellig form og størrelse!

Svein har skåret ut av myk stein både korset som kroner paviljongen, og de seks relieffene som befinner seg på ”skrankeplatene” på sidene: der er fremstillinger av korn, vin, tornekrone, den ubrennbare busken, korsankeret og fisker. Alle sammen oldkristne symboler. Gulvet er dekket med skifer i nydelig mønster, likeså skrankeplatene og strapperinnet som går rundt det hele.

Roy Larsen foretok den nødvendige formingen av søylenes baser og kapiteler. Det er to åpninger i paviljongen, og der er det montert to små dobbelporter i smijern. Innvielsen fant sted 4. oktober, og mange gjester fra nært og fjernt kom til en litt fuktig høstdag. Innvielsen av paviljongen forgikk der ute, og detterpå gikk alle i prosesjon rundt klosterbygningene med hellig vann, og opp trappen til kirken, hvor det ble forrettet litia og takkemoleben. Seremonien ble forsskjønnet med bysantinsk sang av  Panagiotis Pavlos..

Etter dette var det arrangement i forsamlingssalen. Ordføreren Runar Bålsrud hadde en tale hvor han tydelig gav uttrykk for glede over klosterets nærvær og virksomhet i kommunen, ja at han var stolt over det. (Senere har han i den månedlige kommunale infobrosjyren brukt sin side til å omtale klosteret i svært positive ordelag.) Deretter hadde biskopAtle Sommerfeldt i Borg (som Hurdal geografisk er en del av) en fin tale bl.a. om vannets betydning. Og Svein og Kirsten Sandvold, samt Roy Larsen ble behørig kreditert for sin fantastiske innsats.

Til slutt var det musikk og bevertning.